– Det er gøy å se at folk kjenner seg igjen. Det er ikke bare jeg som husker lukten av vegg-til-vegg-teppe med kaffesøl fra menighetslokalet, sier Kristoffer Drivdal Skjæringrud.

I flere år har han samlet det han selv omtaler som «dårlig lyssatte bilder» av interiør og bruksgjenstander han forbinder med «noe kristent». Disse har blitt delt gjennom kontoen «Ting_som_ser_sykt_kristne_ut» på bildedelingstjenesten Instagram.

Ut fra responsen å dømme er det mange som ser på pæreformede kaffekanner og sammenkoblede stoler som noe kristent. Kontoen har fått over 22.000 følgere. Nå publiseres samlingen i en bok med samme navn som Instagram-kontoen.

– Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så stort, sier Skjæringrud.

Humor

Man ser verken kors, bibler eller salmebøker i bildesamlingen. Skjæringrud foretrekker ting som verken er laget for et kristent bruksområde eller som har en tydelig symbolikk.

– Et glass med husholdningssaft har jo ikke noe med Jesus og Gud å gjøre, sier Skjæringrud.

Når slike ting likevel kan kalles «sykt kristne», hvor ordet «sykt» er ment som et forsterkende uttrykk (som «svært»), handler det om at disse gjenstandene hadde en naturlig plass i menighetslokalene folk vokste opp i, tror han.

Bildene i artikkelen er delt gjennom Instagram-kontoen «Ting som ser sykt kristne ut» og publisert i boken med samme navn. Bildetekstene er skrevet av Kristoffer Drivdal Skjæringrud, som også har samlet inn bildene fra ulike bidragsytere.

– Det er rett og slett masseproduserte gjenstander fra 70- og 80-tallet som man bare ser i kristne forsamlinger, sier Skjæringrud.

Han understreker at prosjektet ikke bør tas for seriøst. Når folk ler, er det godt ment.

– Jeg tenker på det som et kompliment til kristne forsamlingssteder. Selv har jeg bare gode minner fra egen oppvekst i menighet, sier Skjæringrud.

– Hvorfor er dette humor, tenker du?

– Det er sikkert forskjellig fra person til person. Men det er litt stygge ting som jeg forbinder med noe positivt. Kanskje er det ikke så morsomt egentlig, kanskje er det pur nostalgi. Men folk ler av det, så noe humor må det være, sier Skjæringrud.

Menighetsbakgrunn

Skjæringrud vokste opp i Filadelfia Trøgstad, der han fra tidlig alder kunne observeres bak miksepulten på søndager og på «junior'n» for mellomtrinnet annenhver onsdag. Den gang tenkte han lite på lokalets estetikk. Minnene fra barndommen meldte seg sommeren 2012, da han arbeidet som fotograf for gruppen Jesus Loves Electro under en konsert på Pinsebevegelsens ungdomsfestival på Hedmarktoppen i Hamar.

– Jeg så rundt meg og oppdaget en murvegg. «Den veggen så sykt kristen ut», tenkte jeg. Videre så jeg en stol og sofa og tenkte det samme: «Sykt kristne». Plutselig begynte jeg å huske krokene som holder sammen to stoler, kabaret og kaffelukt, sier Skjæringrud.

Bilder med teksten «sykt kristen vegg», «sykt kristen stol» og «sykt kristen kaffekanne» ble delt på Facebook. Den gode responsen fra venner gjorde at Skjæringrud opprettet kontoen på Instagram, som raskt ble populær.

Utgivelse

Den ferske boka tilhører ikke noe forlag, men blir utgitt privat. Allerede før boka kom fra trykkeriet var halvparten av opplaget på 300 bøker solgt. At dårlig lyssatte og tilfeldig komponerte bilder kan slå så bra an, sammenfaller med at 90-tallets stil og uttrykk er populært i dag, tror Skjæringrud.

– Mange er lei av den vakre verden amerikanerne har pushet på oss i 20 år, sier Skjæringrud.

Av alle prosjektene han har gjort som fotograf, er «Ting som ser sykt kristne ut» det som har slått best an, forteller han.

– Hvordan er det for deg som fotograf å se at de bildene med dårligst kvalitet er de som blir best likt?

– Jeg digger det. Hele karrieren har jeg gjort profesjonelle ting, så det er helt merkelig og veldig ironisk, sier Skjæringrud.

– En verden preget av lite penger, sunn fornuft og feminin skikkelighet

Vårt Land har spurt kunst- og motehistoriker Ragnhild Brochmann hva som kjennetegner ting som ser «sykt kristne ut».

– Denne kontoen kunne like gjerne ha hett: Det_praktisk-fornuftige_90-tallet, sier Ragnhild Brochmann.

Hun er kunst- og motekulturhistoriker og svarer hver uke på spørsmål om estetikk i spalten Estetikeren i Morgenbladet. Hun mener at kontoen rett og slett viser frem et spesifikt utsnitt av sen 80- og tidlig 90-tallsstil.

Institusjonspreget estetikk

– Det er estetikken vi forbinder med underbudsjetterte skolekjøkken og skoleavslutninger med sjokoladelangpannekaker med kokosmasse eller tutti frutti-strø på toppen. Termokanner med filterkaffe til foreldrene og Solobrus eller Cola på glassflaske til ungene. Det enkle, rustfrie bestikket vi ble traktert med etter å ha sunget Sancta Lucia på gamlehjemmet. Gangen ned til noens kjellerstue med lakserosa strietapet og en antatt tidløs lampe. Med andre ord: Kontoen refererer til den nøkterne, mildt institusjonspregede estetikken vi som vokste opp på 80- og 90-tallet kjenner som vår egen bukselomme, skriver hun i en e-post til Vårt Land, og legger til:

– Det er en verden preget av lite penger, sunn og vennlig fornuft og en lettere asketisk, men tydelig feminin skikkelighet. Termokanner med blomstermønster, renskurede ovnsplateskjulere og så videre. En prematur bestemors stil, om du vil.
Når denne estetikken er noe som blir oppfattet som noe humoristisk, har det å gjøre med estetikkens institusjonspreg og de nostalgiske følelsene vi knytter til den, mener Brochmann. Og selvfølgelig, kontoens morsomme navn, legger hun til.

– Prosjektet sitter dermed også godt med det rådende motebildets interesse for det såkalt stygge 90-tallet: nok en gang har vi solide furustoler ved kjøkkenbordet og joggesko med klumpete såle i gangen.

Mildt eksotisk

Slik hun ser det, spiller bildene også på at det å være kristen av mange ikke blir sett på som utpreget kult.

– Prosjektets suksess har alt å gjøre med at vår samtid oppfatter det å være kristen som noe midt mellom lite attraktivt og mildt eksotisk. Som en stil og en væremåte som ikke har noe navn, eller noen tydelige stileksponenter utover Ropstad, Bollestad og Hareide. Morten Harket og Bård Tufte Johansen er også kristne, kan du si, men den ene er for spesiell, den andre opplagt for mye en av oss til at det kan endre på fordommene, skriver Brochmann.

Dessuten er det viktig å få med at det er den norske protestantismen fotoprosjektet tar for seg, og ikke kristenheten som sådan.

– «Ting som ser sykt katolske ut ville fått et helt annet utseende, og på ingen måte vært til like stor glede, siden det ville bli altfor mange opplagte ting å ta av: krusifikser, madonnaplakater, rosenkranser og så videre, avslutter Brochmann.