– Jeg har brukt mye tid på å framstå uovervinnelig

Da Maria Saxegaard mista håret, følte hun ansvar for å være et forbilde. Men hun unner egentlig ingen andre å være like hard mot seg sjøl.

Min tro

Som barn var Maria Saxegaard overbevist om at faren hennes var Jesus.

Når prestefaren sto foran i kirka, fylte stemmen hans hele kirkerommet på overnaturlig vis.

For Maria var den kraftige røsten et bevis: Gud snakka gjennom pappa.

Og hver sommer skjedde det samme: Familien deltok på ti dagers konfirmantleir på Sørlandet, med nattvandring som et fast innslag.

Konfirmantene samla seg på ei strand. I mørket så de en båt gli inn mot land.

Foran i båten sto faren i hvit kjortel.

Selvfølgelig var han Jesus.

Saxegaard var så overbevist om at det var sant, at hun verken dobbeltsjekka det med mora eller noen andre.

Til hun en dag oppdaga mikrofonen faren hadde festa på prestekjolen.

Da falt hele historien sammen.

– Jeg ble nok litt skamfull da jeg oppdaga at jeg hadde tatt feil. At pappas stemme ikke var magisk. For dette hadde jeg trodd veldig, veldig lenge, sier Saxegaard.

– Det gikk opp i hodet mitt, og da var det sant. Språket pappa brukte i kirka, alle ordene, autoriteten. Alle kalte Gud for far. Det ga veldig mening. Jeg kan ikke være det eneste prestebarnet som har tenkt noe sånt.

Jeg drar aldri på Tusenfryd. Jeg oppsøker ikke spenning.

—   Maria Saxegaard

«Dette mener vi ikke lenger»

Onsdag står Maria Saxegaard på scenen under Trosopplæringskonferansen, med konseptet «Helt ærlig». Målet er å inspirere Den norske kirkes trosopplærere til å snakke mer om tabutemaer i kirka, etter modell fra et opplegg hun har utvikla sammen med ungdommene i Bøler kirke i Oslo.

Vi har havna på en strømlinjeforma kafékjede rett i nærheten av KFUK-KFUM-bygget i Oslo sentrum, der Saxegaard har en prosjektstilling. Hun har forberedt seg til intervjuet. Blar opp notatboka og legger den på kafébordet. Der blir den liggende urørt.

Saxegaard forteller at «Helt ærlig» er en serie panelsamtaler, som handler om alt fra psykisk helse, kropp og skam til ekstremisme og klima. Hensikten er å snakke åpent om temaer samfunnet og særlig kirka har vært dårlige på å være ærlige om. Hennes opplevelse er at mange unge føler at de har sider de ikke kan ta med seg inn i kirkerommet.

– De legger igjen vanskelige ting hjemme, fordi de er redde for at kirka skal avvise dem eller fortelle dem at de er feil. Og så lenge folk sitter med den frykten, har ikke vi snakka ærlig nok om de vanskelige spørsmålene.

Hun mener kirka gjennom historien har laga trange rom for hva et menneske skal være, og tror de som jobber i kirka, må ta på alvor at folk fortsatt er redde for at de ikke er gode nok.

– Det nytter ikke at vi tenker at «dette mener vi ikke lenger» hvis mange likevel tror det. Vi er nødt til å være ærlige om vår fortid som kirke og ta innover oss de livene kirka har ødelagt og den skammen vi har påført andre.

---

Maria Saxegaard

  • 25 år, fra Ås og Hønefoss
  • Ungdomsarbeider i Bøler kirke, og programutvikler for «Helt Ærlig» i KFUK-KFUM
  • Studerer på Kunsthøgskolen i Oslo
  • Skal delta på Trosopplæringskonferansen med «Helt Ærlig»

---

Dette treet her skal stå her i tusen år, og det er mitt ansvar

At hun var overbevist om at faren var Jesus, er bare et eksempel på at hun som liten tok inn inntrykk fra hele verden og tolka alt bokstavelig. Hun beskriver seg sjøl som et alvorlig og skjørt barn. Små ting ble veldig store.

– Da jeg var liten, stilte jeg ikke spørsmål ved noe av det jeg tenkte. Mine subjektive sannheter var alltid den objektive sannheten om verden, forteller Maria Saxegaard.

Saxegaard hadde sitt første panikkanfall som femåring. I dag omtaler hun det som en «ganske funny historie», som forklarer godt hvordan hodet hennes fungerte.

Hun begynte på skolen i år 2000, og første skoledag skulle hun og klassekameratene plante et tusenårstre i skolegården på Gjerdrum. Klassen sto i ring rundt treet de nettopp hadde satt i jorda, da fem år gamle Maria innså alvoret.

– Det kom over meg en bølge av sannhet: Dette treet her skal stå her i tusen år, og det er mitt ansvar.

Hun legger ekstra trykk på mitt – mitt ansvar.

Å skulle følge opp et tre i tusen år, ble overveldende for femåringen. Det var sykt lenge! For første gang fikk Saxegaard det hun seinere kunne identifisere som et panikkanfall.

Det føltes som å miste fotfestet. Grunnen forsvant under føttene hennes. Alt ble svart.

Så kasta hun opp. På tusenårstreet.

– Jeg drar aldri på Tusenfryd, sier Saxegaard.

– Jeg oppsøker ikke spenning. Det holder lenge å plante et tre.

En grunnmur av nestekjærlighet og menneskeverd

Med to presteforeldre har Maria Saxegaard aldri hatt en naiv barnetro. Faren er praktikumsleder på MF og mora prost i Hønefoss. Saxegaard ble tidlig introdusert for bibelforskning og hvilke bibelhistorier som var historiske og ikke.

Hun kunne liturgien utenat før hun begynte på skolen og døpte alle bamsene i stua hjemme.

Sommeren før hun skulle begynne i niendeklasse, bestemte Saxegaard seg for å teste ut om kristen tro faktisk var noe hun trodde på sjøl eller om det bare var noe hun hadde lært hjemme. På en sommerleir fortalte hun en ungdomsleder om uroen hun hadde inni seg.

– Hvis jeg hadde fått høre at å være kristen betyr at du bør ha et godt liv, hadde jeg tenkt at troa ikke er noe for meg.

Men lederen svarte med Jesus sin fortelling om den kloke mannen som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrta, elvene flomma, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke.

– Jeg følte meg så innmari truffet av den bibelteksten. Livet mitt var komplisert og kaotisk. Jeg trengte å høre en tekst som nærmest garanterer uvær i livet. Som forteller at det å ha en tro ikke er noen quick-fix, men et løfte om at du ikke er alene, sier hun.

Budskapet var likevel klart: Å bygge en solid grunnmur er en støtte gjennom stormene. Hennes grunnmur består av verdier som menneskeverd og nestekjærlighet.

– Som høres litt flosklete ut, innrømmer Saxegaard.

– Men nå ser jeg på dem som politiske verdier. De har blitt en kampsak for meg.

Hun beskriver troa si som aktivistisk, noe hun har lært i KFUK-KFUM. På ungdomsskolen begynte hun i Ås Ten Sing. Hun fant kirkerommet i gymsaler og på festivaler. I dette miljøet fant hun også et politisk engasjement og folk som ville kjempe for en mer rettferdig verden.

– Hvis alle er verdifulle, må det også gjelde meg

De siste dagene har hun jobba med forberedelser til Trosopplæringskonferansen, og har tenkt mye på årets tema: Oppdrag kirke.

– Mitt oppdrag er å kunne se Gud i alle. Det er ikke alltid så lett, sier Saxegaard.

– Det betyr også at jeg skal kunne se Gud i meg sjøl. Det kan av og til være det vanskeligste. Jeg har tidligere slitt mer med å se min egen verdi enn med å se andres verdi.

At hun ikke alltid har klart å gi seg sjøl verdi, har igjen ført til skam. For når kirka forteller at alle er verdifulle fordi vi er skapt i Guds bilde, blir det en ekstra byrde å ikke klare å se dette sjøl.

Hun fikler med en tjukk ørering, og forteller at hun prøver å se på det som et mattestykke. Selv om det ikke alltid gir mening, vet hun at det er sant. At alle er skapt i Guds bilde, er en naturlov hun lever etter. Hun er ikke fritatt fra naturlovene.

– Men det er noe jeg jobber med hele tida. Hvis jeg mener at alle mennesker er verdifulle, må det også gjelde meg.

Å ta ansvar for å være et forbilde

To uker etter at Maria Saxegaard hadde mista alt håret, blåste VG opp et bilde av hennes nye utseende på forsida av papiravisa. Intervjuet ble større enn avtalt, og hun hadde knapt rukket å fortelle familie og venner hva som hadde skjedd. Nå måtte hun bare stå i det.

Det var ei venninne som først oppdaga en bar flekk i hodebunnen hennes. Saxegaard tenkte først ikke så mye på det. Men så begynte stadig mer hår å falle av. Flekken vokste. Å dusje var som en skrekkfilm. De lange, tjukke lokkene løsna og klistra seg rundt beina hennes. Hver morgen våkna hun med senga full av hår.

Hun var 20 år da hun fikk diagnosen: Alopecia, en autoimmun sykdom som gjør at du mister håret.

Igjen kjente hun et ansvar: Hun måtte være et forbilde.

Da håret hennes ble borte, var Saxegaard tapper. Det ble viktig å være modig og sterk. Hun delte opplevelsene i sosiale medier. Overbeviste seg sjøl: Dette takler du sykt bra. Nå er du rå! Det er ingen som kan ta deg på noe.

Hun droppa parykk og gikk med bart hode. Sa de riktige tinga: «Utseendet er ikke viktig.»

Jeg unner ingen å ha et forbilde som oppfordrer til å være så hard mot seg sjøl som jeg var.

—   Maria Saxegaard

Selvfølgelig bryr hun seg om utseendet

I ettertid ser hun at hun ikke hadde noe valg. Saxegaard beskriver det hun sa som drittfraser. Selvfølgelig brydde hun seg også om utseendet.

– Å være sterk var overlevelse. Jeg satt ikke hjemme med ei liste over fire forskjellige alternativer til hvordan jeg skal håndtere dette, og så valgte jeg den kuleste. Folk har berømmet meg for hvor bra jeg takla sykdommen. Men jeg gjorde det fordi jeg måtte. Sorgen har ikke kommet før flere år etterpå. Det er først nå jeg har skjønt at jeg faktisk har lov til å være lei meg.

Fem minutter før hun barberte av seg det som var igjen av håret, tok hun en selfie. Hun følte seg sterk og var sikker på at hun smilte.

Fem år etter har hun funnet bildet igjen. Nå ser hun noe helt annet: Ei sliten og utmatta jente.

– Jeg har ikke skjønt før det siste året hvor hard den perioden var, sier Saxegaard.

I ettertid har hun innsett at hun prøvde å være et forbilde hun ikke vil være, et forbilde det ikke er sunt å leve opp til.

– Jeg har brukt så mye tid på å fremstå som uovervinnelig. Hva er vitsen med det? Jeg unner ingen å ha et forbilde som oppfordrer til å være så hard mot seg sjøl som jeg var.

I dag har hun det mye bedre.

– Idet jeg tillot meg sjøl å være sårbar og ikke lenger var i konstant kamp-modus, klarte jeg å akseptere situasjonen. Nå er jeg så glad i hodet mitt at jeg ikke ønsker håret tilbake om du hadde tilbudt meg det.

– Jeg orker ikke å bli sint!

Planen er å redde verden gjennom kunsten. For i tillegg til å jobbe som ungdomsarbeider i Bøler kirke og ha en prosjektstilling i KFUK-KFUM, går Maria Saxegaard på kunstakademiet på Kunsthøgskolen i Oslo.

– Jeg har en genuin og kanskje naiv tro på at kunst kan forandre verden. Vi har nok kunnskap tilgjengelig, men det er så mye vi ikke tar innover oss. Jeg vil kjempe for at mennesker ikke blir redusert til statistikk og tall.

– Hva vil du forandre i verden?

– Åhh! sukker hun.

– Okey.

Hun tar en pause, som for å ta sats.

– Jeg vil at vi skal ta innover oss at når det kommer til stykket så er vi alle bare mennesker. At de som sitter på båtene inn til Hellas, er som oss. Idet vi kan se hvilket som helst menneske i øynene og se at vi er skapt i det samme bilde med samme verdi, da løser ting seg, sier Saxegaard.

Hun mener kirka må følge det moralske kallet.

– Det er helt krise at kirka har vært med på å få folk til å kjenne seg mindre verdt. Hvis vi vet at kjærligheten er størst av alt og hvis vi vet at det er Guds skaperverk i alle, så vi begynne å si det.

Hun snakker fortere nå, og legger ekstra trykk på ordene.
– Kirka må melde seg på. Vi kan ikke være bygg som bare står der. Kirka må inn på Stortinget, foran appellmikrofonen, inn i alle debatter. Vi må si det: At barn er barn, uansett hvor de er født, eller hvilken leir de sitter i.

Saxegaard stopper seg sjøl. Kaster seg bakover i sofaen i frustrasjon.

– Nei, jeg orker ikke å bli sint!

LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER: 

Hun er lei av å bli redusert til en hijab. Derfor har Sumaya Jirde Ali slutta å gå på kompromiss med seg sjøl for å tilfredsstille andre.

Maria Kjos Fonn skulle ynskje ho kunne tilgi dei som har gjort henne vondt.

Helt siden ungdomsskolen har Iman Meskini følt at hun må representere islam. TV-serien Skam gjorde bare ansvaret litt større.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro