«I konfirmasjonen skulle jeg være nykter, ikke rusa som jeg var i barnedåpen»

14. mars 2014 gikk Svein Arnesen til legen. Beskjeden han fikk var dyster. Rusmisbruk gjennom drøyt 20 år hadde satt sine spor. Og sporet førte ubønnhørlig mot et sted vi alle skal til når vi blir gamle.

Forskjellen: Lite tydet på at Svein Arnesen skulle bli gammel.
Tre dager etter legebesøket døde bestekompisen hans av en overdose. Han etterlot seg en fem år gammel sønn – fadderbarnet til Svein.

– Da tenkte jeg: Dette kan jeg bruke som en unnskyldning til å fortsette å ruse meg, eller så kan jeg velge å gjøre det motsatte. Jeg bestemte meg for å være der for gudsønnen min, fortelle ham hvem faren hans hadde vært på godt og vondt – og prøve å være et forbilde for gutten.

Svein ga seg selv et konkret løfte. Det var sånn:
– I konfirmasjonen til gudsønnen min skulle jeg være nykter, ikke rusa og bakfull som jeg var i barnedåpen hans.

Fem år etterpå ser Svein Arnesen tilbake på disse marsdagene som sitt livs største vendepunkt:
– Hans død reddet livet mitt. Det ble en vekker. Hadde ikke han dødd av overdose, ville nok jeg neppe klart å slutte å ruse meg.

Rutsjebane

Svein Arnesen vokste opp i Hammerfest. Han var en rastløs og rampete gutt, sannsynligvis ville han fått ADHD-medisin om han hadde vokst opp i dag.

Allerede som tiåring begynte han å drikke, tre år senere sniffa han og da han var 16, innså han at han hadde et rusproblem.

– Jeg spurte onkelen min om jeg kunne få være med på hytta i helgene. Jeg gjorde det for å komme meg vekk fra miljøet. For jeg hadde ikke styrke til å si nei hvis jeg ble tilbudt rusmidler.

19 år gammel flyttet Svein til Oslo. Da brukte han hasj daglig, samt kokain og amfetamin i helgene. Mellomrommet mellom helgene ble stadig kortere.

– Jeg var egentlig ute av stand til å gjøre noe som helst uten å være rusa.

Det skulle bli verre. Svein fikk sykdommen Bechterew. Han ble utføretrygdet. I en del år klarte han å trene for å holde sykdommen i sjakk. Men da han nærmet seg 30, var både jobben og treningen historie. Dermed skled alt ut.

Prestelunsj

Bunnen for Svein Arnesen ble nådd for fem år siden. Siden da er det gått oppover.

Han brukte kompisens død til å endre kursen radikalt. Han tok en prat med alle kontaktene sine for å finne ut hvilken rusbehandling folk hadde best erfaring med. Stedet som skilte seg ut var Origo-senteret til Kirkens Bymisjon i Østfold. Han søkte seg dit og fikk plass.

Det ble et par måneder med mye abstinens, nerver og angst. Men uansett hvor ille det var, holdt han fast ved løftet han hadde gitt seg selv.

Svein fikk hjelp til å kjøpe seg leilighet. Han begynte med frivillig arbeid. To ganger i uka i Lambertseter kirke, en gang i uka på Skårheim seniorsenter. Han gjorde vaktmestertjenester. Byttet lyspærer, vasket vinduer, fikset og ordnet.

– Det ga meg struktur på tiden min. Jeg spiste lunsj med prester. Jeg fikk snakke om barnetroen min. De tok meg på alvor. Jeg følte at jeg var del av noe. Jeg fikk bidra. Det at jeg var ventet et sted – og ønsket der – det endret så mye for meg.

– Har troen din endret seg også?

– Jeg går ned på kne og folder hendene rett som det er. Før ba jeg mest til Gud når jeg hadde det jævlig, nå er det mest takkebønner. Jeg takker for det jeg har. For mat i kjøleskapet, for lys i rommet og varme i ovnen. Jeg ber for venner også.

Sjenanse

For tre år siden ble Svein Arnesen ansatt i Medarbeiderne, bedriften som kun ansetter folk som har sluttet med rus.

Hvorfor de gjør det? «Fordi det går an, fordi ingen andre gjør det og fordi folk som regel får til det du forventer at de skal få til», erklærer gründer Chris Klemmetvold på bedriftens nettsider.

Svein Arnesen bekrefter den tesen. Han er nå den medarbeideren som har vært lengst i Medarbeiderne.

– Ingen er vellykkede her. Alle har gått på trynet. Men alle har også tatt tak i livet sitt og fått en sjanse til. Her har vi ikke den fasadebyggingen som fins på så mange andre arbeidsplasser. Dermed slipper jeg den sjenansen jeg lett ville følt med min bakgrunn.

Fritid er fortsatt en skummel ting for Svein Arnesen. Derfor jobber han til sammen i 120 prosent stilling, trener jevnlig, mekker motor og gjør frivillig arbeid.

Arnesen skryter av folkene på sin andre arbeidsplass, Bydel Stovner. Hans respekt for sosionomer har økt dramatisk etter at han fikk dem som kolleger.

Rojalist

I 2017 fikk Medarbeiderne storfint besøk. Kronprinsparet Mette-Marit og Haakon ble med Svein Arnesen i bilen på en runde for å hente avfall. Pressen var til stedet på deler av jobben. Men utenfor kameraenes rekkevidde fikk Svein og kronprinsessen en samtale om rus. Hun fortalte at hun var kjent med rusproblemer både fra egen familie og fra sin ungdomstid med utagerende festing.

– Hun forsto hvor små marginer det er. Hun viste seg som et veldig flott menneske, som en av folket. Jeg ble ikke noe mindre rojalist etter å ha møtt henne og Haakon, erklærer Svein Arnesen.

På sine runder rundt i byen er det ikke til å unngå at han treffer mange av dem som står med knekk i knærne.

– Da blir jeg fylt av medfølelse. Jeg vet hvor vanskelig det er å bryte ut av det. Men jeg kjenner mange som har klart å ta det valget også. Man må bare ta det før overdosen tar deg. Man blir ikke gammel som heroinist.

---

Medarbeiderne

• • Ansetter kun folk med rusbakrunn. Rekrutterer rett fra rusbehandling.
  • Har drøyt 30 fast ansatte, som henter avfall og gjør flyttejobber.
  • Gründer Chris Klemmetvold startet som småkriminell, men driver nå et selskap der filosofien er å gi tillit og ansvar til mennesker som få tror på.
  • Medarbeiderne er et ideelt selskap og betaler ikke utbytte.

---

– Hvis du skulle holdt en skoletime om narkotika, hva ville du sagt? 

–  At du tror antakelig at dette kommer du til å håndtere, for det har de trodd alle de som er narkomane på gata nå. At dersom du likevel gir blaffen, kommer du til å parkere deg selv i livet og gå glipp av mange år der andre utvikler seg, mens du står helt stille.

– Frykter du selv tilbakefall?

– Hvis mamma dør, blir det tøft, men jeg tror jeg skal klare en slik påkjenning også. Med sterk kjærlighet følger sterk sorg, og det er tøft for alle, men ekstra tøft for oss som har en historie med å takle følelser med rus.

Svein Arnesen kaller seg selv en sabla stabeis. Og han sier med et smil at det hender at også andre kaller ham det.

– Denne staheten er det som har redda meg. Staheten gir meg viljestyrke når jeg trenger det.

Som da tidligere nære venner dukket opp med kokain på bursdagen hans. Som da han dro på konsert på Roskilde og ferietur til Thailand – der det haglet med tilbud.

– Jeg sa til meg selv at jeg har opplevd alt jeg kan gjøre i ruspåvirka tilstand. Men at jeg har mye igjen å oppleve som nykter.

En prinsesse

En av de tingene Svein Arnesen gleder seg til akkurat nå er å feire jul med gudsønnen sin og moren hans. Gutten er nå blitt ti år. Og Svein har holdt løftet sitt.

En del av dette løftet er å trene. Å bruke kroppen hjelper Svein til å holde Bechterew-sykdommen i sjakk. Og det motvirker følelsen av rastløshet.

– Da jeg trente på søndag, klappet jeg meg selv på skuldra, helt bokstavelig, fordi jeg var så fornøyd med meg selv og hva jeg har fått til. Jeg jobber, jeg trener, jeg betaler regningene mine, jeg er rusfri og jeg har til og med slutta å røyke.

Svein har skaffet seg en røykeslutt-app og en rusfri-app. Den siste sier at han har klart seg 1933 dager uten rus. At han har spart 423.141 kroner.

– Det er forsiktig beregnet, det vet jeg. Jeg har nok spart minst det dobbelte.

– Hva savner du i livet nå?

– Det som mangler er en prinsesse. Men jeg vet jo ikke om jeg hadde fått det bedre om hun dukket opp. Jeg leter ikke aktivt, er ikke på Tinder. Kanskje er det frykten for avslag, kanskje er det latskap. Jeg ser jo helst at hun kommer rekende på en fjøl.

Svein Arnesen ler. Så tilføyer han:

– Målet mitt nå er å få meg en leilighet med garasje. Så ja, det er en garasje som mangler i livet mitt. Det sier vel det meste.