Sterk i tvilen

– Tvilen er det viktigste verktøyet jeg har i troen min. Også i politikken. Aldri undervurder tvilen.

Edel-Marie Haukland sitter i et møterom i lokalene til Kristelig Folkeparti (KrF) i Oslo. Noen grønngule banantwist ligger igjen på bordet, etter en markering av at hun 20. oktober tok over som KrFU-leder etter Martine Tønnessen. Det er lite som røper at det har vært et turbulent år for KrFU – og henne selv. Da Knut Arild Hareide gikk inn for å at Kristelig folkeparti skulle gå til den politiske venstresiden, skapte det bruduljer internt både i KrF og KrFU. Ett år etter har støvet så vidt lagt seg.

– Det er én ting som har preget oppveksten min: Når du vokser opp som kristen i Nord-Norge, og ønsker å være en del av et kristent felleskap, så tar du det du får. Det er jeg takknemlig for. Det har gjort at jeg kjenner meg hjemme i mange ulike kirker og trosfellesskap.

Katolsk barneskole

Haukland vokste opp i en pinsevenn-familie i Bodø og begynte seks år gammel på Tverlandet barneskole. Men etter to år ga åtteåringen klar beskjed til moren:

– Nå går jeg ut av huset og kommer ikke inn igjen før jeg får lov til å gå på den katolske skolen i byen.

Moren samtykket. Begge ønsket at Haukland skulle gå på St. Eystein katolske skole. Det var den eneste kristne barneskolen i byen. Der tilbrakte Haukland to og et halvt år. Å komme tilbake til det norske skoleverket beskriver hun som et «kultursjokk». På St. Eystein var det folk fra flere forskjellige land og de fleste av dem var kristne. På den norske grunnskolen var det å snakke om Gud sett på som rart.

LES MER: Edel-Marie Haukland ny KrFU-leder. Vil ikke si hva hun mener om abortloven

På ungdomsskolen fikk hun nye venner og startet­ et kristent ungdomslag. Samtidig slukte hun det meste av kristne aktiviteter i byen: i regi av Den norske kirke, Frelsesarmeen, Norsk Luthersk ­Misjonssamband eller Acta. Hun sang i pikekor i kirken og gikk i en pinsemenighet.

Ungdomstiden var også preget av fordommer mot kristendommen. En gang, forteller hun, kom en bort til henne og sa: «Jeg kan aldri bli kristen på grunn av alt det grusomme kristne har gjort gjennom tidene.»

– Gjorde fordommene du møtte at det ble vanskelig for deg å tro?

– Tvert imot. Det gjorde meg litt infernalsk kristen. Jeg ble nok litt radikalisert og tenkte «Nei. Dere skal ikke få lov til å ta ifra meg dette.»

Samtidig bar hun også på en tung ansvarsfølelse.

– Det er kanskje bare i det siste at det har gått opp for meg hvor ugreit det var, helvete versus himmelen. Når man er barn forstår man ikke at alt ikke er svart hvitt. Det tok litt tid før jeg kom dit.

---

Edel-Marie Haukland

• Født: Bodø
• Alder: 22
• Studerer: Teologi
• Yrke: Leder for Kristelig folkepartis Ungdom (KrFU)

---

Søkende uro

Da Haukland var 17 år flyttet hun sørover til Ølensvåg, en knapp time fra Haugesund. Her begynte hun på den kristne internatskolen Lundeneset som er eid av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). De første årene på Lundeneset var Hauklands tro preget av en bokstavtro kristendom: Jorda var skapt på seks dager.

Fra hun var tretten til Haukland ble atten var hun også deltaker på en radikal, kristen misjonsgruppes misjonsturer i Europa og Norge.

Men etter hvert begynte en uro å spre seg i kroppen.

– Det var noe med at mennesket ble et middel for å oppnå et mål og ikke et mål i seg selv.

Haukland leste den kjente teologen Dietrich Boenhoffers advarsel om at drømmen kan bli viktigere enn personene i det kristne samfunnet.

– Masse brikker falt på plass. Jeg hadde kjent på det tunge ansvaret for at Oslo og Europa skulle bli frelst. Det samme presset kjente jeg på grunnskolen også, sier hun.

På slutten av videregående følte Haukland igjen dragningen mot å være en del av et kristent felleskap. Via noen bekjente fikk hun sitte på med en fremmed dame inn til Haugesund hver eneste søndag, der hun satt på en kafé, leste bøker og skrev dagbok.

Barndomsminnene fra St. Eystein ledet henne til Haugesunds katolske kirke. Haukland beskriver møtet med kirken som litt fremmed og rart i begynnelsen. Hun hadde glemt hvordan det var. De enkle, små detaljene: Hvordan man bruker boken og liturgien. Hvordan du står og sitter.

Prestens prekener skapte likevel en gjenklang i tanker hun selv hadde hatt. De ledet henne fra å være kristen på tross og trass på Lundeneset, til å føle seg sett igjen.

En sunn gudstro er en ærlig tro.

—   Edel-Marie Haukland

Ankerfeste

Etter bruddet med de karismatiske miljøene startet Haukland et oppgjør der hun «la det usunne fra seg». Hun kaller det for en «dekonstruksjon» av barnetroen.

– Jeg ville ikke kvitte meg med alt. Jeg har fått mye bra også, slik som null frykt for mennesker. Jeg har snakket med så mange tilfeldige på gata. Det har gitt meg masse.

– Hva tenker du er en sunn gudstro?

– En sunn gudstro er en ærlig tro. Å være i miljøene jeg var i kan være sunt for noen, fordi det er deres ærlige uttrykk og respons på troen. Men da må det også være åpenhet om å være ærlig når det ikke går greit. Det er usunt når du ikke kan si ifra.

Et sunt kristent felleskap er et «uenighetsfelleskap», ifølge Haukland.

– Vi kommer aldri til å være teologisk enige om alt. Dette er fordi vi er ulike mennesker.

Når det har stormet som verst har KrFU vært et viktig ankerfeste for Haukland. Hun ble medlem i ungdomspartiet da hun var 14 år. Ungdomspartiet ble for henne et mangfoldig miljø med mye uenighet, saklig diskusjon og et sted hun kunne være seg selv.

LES MER: KrFU vedtok sluttdato for oljenæringen til advarsler fra Sør-Vestlandet: – Like urealistisk som at Knut Arild og Erna skulle giftet seg

– Det var en veldig god debattkultur i KrFU, som har reddet oss det siste året. Jeg trenger slike miljøer der vi kan være enige om det viktige, så kan vi diskutere og være uenige om alle de andre tingene. Det blir usunt hvis alle er enige om alt. Da får jeg noia.

Hun mener at KrFU har hjulpet henne igjennom mange av de tunge periodene.

– Det har vært et sted der jeg har øvd meg på å endre standpunkt, og hvor jeg kan ha en respektfull samtale med noen som er uenige med meg. Det tror jeg ikke at jeg var like god på da jeg var «misjonær-Edel» ute i de europeiske gater.

Både presterollen og lederrollen i KrFU er roller jeg trenger mye nåde for å kunne fylle.

—   Edel-Marie Haukland

Kvinnelige forbilder

Haukland snakker varmt om de kvinnelige forbildene hun hadde med seg fra barnsben av. Og de finnes det flere av enten det er moren, bestemoren eller de katolske helgenene hun lærte å kjenne på St. Eystein. Fascinasjonen for det katolske er noe hun har tatt med seg videre i livet. Hun og en kompis pleier å tulle med at de er «skap-katolikker».

– Apropos forbilder: Er du komfortabel med å være et kristent forbilde?

– Jeg er alltid er forbilde for noen, om så bare for to stykker. Men jeg har slitt veldig med tanken om at dersom jeg driter på draget, så får det større konsekvenser enn for bare meg selv. Så håper jeg at jeg kan være et forbilde på en god måte, som gjør at de som ser opp til meg skjønner at det er lov til ikke å være noe supermenneske.

Men det er særlig livet til én person som har gjort inntrykk på Haukland. Det er den katolske helgenen og fredsprisvinneren Mor Teresa (1910–1997).

– Hun hadde mye tvil i livet sitt. I tillegg til mørke perioder. At Mor Teresa bar på så mye mørke i sitt gudfryktige ga meg et annet perspektiv: Uansett hvor bra ting er, er ingenting fullkomment. Det har gitt meg et nådeperspektiv: Vi prøver, så feiler vi. Så reiser vi oss opp igjen.

– Du nevner mørke. Bærer du på noe mørke i ditt liv?

– Jada, masse. Jeg tror mange som kommer nær meg kanskje blir litt overrasket, fordi jeg er en veldig glad person. Jeg gleder meg over de små tingene, sier hun og peker på banantwistene på bordet.

– Jeg har vært mye hos psykolog og gått mange runder med ting fra oppveksten og de kristne miljøene som ikke har vært så sunne. Det har vært tankesett jeg har måttet kvitte meg med.

Haukland blir stille et øyeblikk.

– Jeg har i flere omganger vært deprimert, lenge uten å skjønne hva som var problemet. Det er ikke alle som har skjønt det.

Mystiker

For mange er tvilen årsaken til at de forlater Gud, men tvilen kan også være et verktøy for å rydde vekk hva Gud ikke er. Noen kutter gudsbildet helt ned til det unevnelige: En mystikkens Gud. Virksom i skyggene. Slik er også Haukelands Gud.

– Jeg kom hjem til mamma en gang og var sånn: «Mamma, jeg tror nesten at jeg er litt sånn mystiker.» Det er jo det som er så gøy med gudstroen og som gjør ord så gøy. Det er en måte å navigere seg rundt i det mystiske, å leke med troen og tanken.

Men én kveld var Gud helt stille. Haukland hadde hørt på en podcast om dekonstruksjon og tro. Hun anerkjente at den måten hun leste Bibelen på i oppveksten ikke var riktig.

– Da kjente jeg på gudsfraværet og en ensomhet jeg aldri har kjent på før. Jeg gråt og gråt.

Fraværet av Gud har likevel gjort henne oppmerksom på Guds nærvær ellers i livet.

– Det er derfor jeg med frimodighet kan si at selv om jeg har opplevd Gud ulikt i ulike perioder av livet, så har jeg opplevd Gud nær.

LES MER: Knut Arild Hareide: – La aldri lokk på debatter

Metallpresten

Med tvilen som verktøy flyttet Haukland som tjue år til Bergen for å studere filosofi. Der mange unge kristne for første gang opplever den grunnleggende tvilen i møte med akademia hadde Haukland lagt de verste troskampene bak seg. Hun ble i Bergen i kun et år, men har varme minner om «uenighetsfelleskapet» i Johanneskirken i Bergen. Særlig prekene til presten minnet henne om noe moren lærte henne da hun var et barn.

– Vi skal ha bena på jorda, så skal vi ha hendene utstrakt og blikket vendt oppover. I Johanneskirken følte jeg meg hjemme.

Det er altså ikke filosof Haukland skal bli, men prest i Den norske kirke. For to år siden startet hun på teologistudiet ved MF Vitenskapelig høyskole. Prestekallet fikk hun, typisk nok kan man kanskje si, på metallkonserten til en venn i Bodø.

– Mens jeg sto der og «headbanget» hilste jeg på en av venninnene til musikervennen min. Hun var frisør, men hadde veldig lyst til å studere teologi.

I løpet av samtalen smittet interessen over på Haukland. Noen dager etterpå hadde hun bestemt seg: Hun skulle flytte til Oslo for å studere teologi. Hun vegret seg litt for ansvaret som hører med presteyrket, men også det slapp. Om noen år kan du kanskje se Haukland i kappe og krage i en kirke nær deg.

– Det var litt det samme som da jeg skulle bli KrFU-leder. Under retningsvalget i fjor kjente jeg på en takknemlighet over at jeg var nestleder og ikke leder. Martine Tønnesen måtte stå i mye, og når du er leder har du et enormt ansvar. Både presterollen og lederrollen i KrFU er roller jeg trenger mye nåde for å kunne fylle.

– Har du klart å bruke denne bagasjen og ballasten som du har?

– Ja, men det er viktig at folk husker at politikere ikke bare er A4-mennesker som har levd et firkantet liv. Vi er også brukere, pasienter og mennesker på mange måter. Så er det viktig at vi som jobber med politikk husker de erfaringene vi har. Alle har blindsoner for hvordan ting i samfunnet funker. Og det er akkurat det jeg setter pris på med KrFU. Man leter etter de blindsonene. Hvem er det vi ikke ser, hvem er det vi ikke hører.

LES MER: Krever åpen verdidebatt i KrF