Etter 30 år er Christoph Hein lei av å bli plassert i en underklasse

– Jeg blir ofte spurt av vesttyske journalister om jeg er en østtysk eller tysk forfatter. De ville aldri spurt en vesttysk forfatter om det tilsvarende. Det viser at det fortsatt finnes det en inndeling, der dette fattige, østtyske landet ikke helt hører til Tyskland, en tysk 2. klasse, sier Christoph Hein.

Prestesønnen fra Schlesien, i dag beliggende i Tsjekkia, var blant de mest kjente forfatterne i det gamle DDR.

I dag, 30 år etter murens fall, er han en av få tidligere østtyske forfattere som overlevde i en ny felles offentlighet.

De siste månedene har han til gjengjeld lagt beslag på mye av den: I to bøker, barneboken Alles, was du brauchst (Alt som du trenger) og den selvbiografiske Gegenlauschangriff (Mot–lytteangrep), ser 75-åringen tilbake på livet.

Mens barneboken er blitt hyllet av kritikerne, har selvbiografien skapt krasse diskusjoner i jubileumsåret. Det handler til syvende og sist om hvordan Tyskland snakker om historien. Og Hein er ikke nådig:

– Ganske raskt etter gjenforeningen stivnet det, og på hver årsdag for 1989, klager politikerne over hvor lite som har skjedd. Det sies at man må lytte til hverandre. Men det blir bare et par setninger som sies i festtalene, og som ikke har noen betydning i hverdagen, sier han.

Lutgamle gralsriddere

Vi møter ham i Dresden, der to historisk viktige scener, operahuset Semperoper og teateret Staatschauspiel Dresden, i år markerer murens fall.

Opprøret som felte lederne i DDR pågikk også fra scenekanten.

I 1989 ble Beethovens revolusjonsopera Fidelio satt opp ved operaen, mens teateret samlet fulle hus med Christoph Heins drama Ridderne av det runde bord. Stykket handler om kong Artur og hans riddere. De er blitt lutgamle, har gitt opp jakten på den hellige gral, men tviholder på makten. Til slutt må de innse: «Hos folket er vi et hoff av narrer, idioter og forbrytere».

– Det ble selvfølgelig sett som en metafor for situasjonene i landet. Stykket sa klart noe om en endetid, men også om at det kom noe nytt, sier Thomas Stecher som den gang spilte rollen som Mordred, kong Arturs uekte sønn som til slutt får overta makten.

Men hvordan var det mulig, at stykket kunne unnslippe sensuren i DDR?

Selvsensur

Alle teaterstykker som skulle oppføres på østtyske scener, måtte først godkjennes av kulturmyndighetene. Det frie ord stoppet derfor ikke bare gjennom formelle kanaler. Mange forfatterne ble forsiktige, mens både forlag og teatersjefer vegret seg for å satse på kunst som trolig ville bli stanset, eller ga trøbbel med myndighetene.

Hein hadde skrevet på Ridderne av det runde bord i flere år, og da det endelig var ferdig, ville samtlige teatre i hele DDR sette det opp. Så trakk de seg. En etter en.
Unntaket var i Dresden. Der skaffet en uredd indentant, Gerhard Wolfram, en såkalt prøvetillatelse til Heins stykke.

– Noe som var helt tullete, minnes Hein, og viser til at teateret brukte penger og arbeidskraft i månedsvis på prosjektet, uten å vite om stykket noen gang ville bli oppført.

«Du er ikke alene»

Om scenekunsten hadde klare rammer under DDR, var teateret likevel et sted der regimekritikken ulmet, forklarer journalist og teaterviter Torben Ibs, som nylig talte på symposiet «Kunst og revolusjon» i Dresden.

– Teateret var befolket av mennesker som var vanskelig å integrere i det tyske industrisamfunnet, og det fylte mye av den samme rollen som kirkene, sier Ibs, og forklarer: Kirken var eneste lovlige sted der grupper som jobbet med fred–, demokrati og borgerrettighetsspørsmål kunne samles. Men de samme spørsmålene ble diskutert på teateret. I møte med stykkene, oppsto ad hoc-samtaler blant publikum.

– Og det viktigste som skjedde var trolig dette: Beskjeden som ble sendt ut til publikum om at «du er ikke alene», sier Ibs.

Scenefolket i Dresden sto også i front da den fredelige revolusjonen rullet høsten 1989. I oktober lanserte skuespillerne opprøret «Vi trer ut av rollene våre», som teaterfolk i hele DDR sluttet seg til.

Skjønt, allerede på vårparten hadde Wolfram og Hein klart å parkere sensurmyndighetene.

---

Christoph Hein

• Christoph Hein (f. 1942) er en tysk forfatter, essayist og oversetter.
• Sammen med Christa Wolf, Heiner Müller og Volker Braun var Christoph Hein en av de mest kjente forfatterne i DDR. Som de tre andre balanserte han hårfint hva man kunne skrive og likevel slippe gjennom sensuren.
• Han var blant de østtyske forfatterne som var mest kjent i Vest-Tyskland, og regnes etter murens fall som en av de viktigste prosaforfatterne i Tyskland.
• Hans siste bøker er Gegenlauschangriff: Anekdoten aus dem letzten deutsch-deutschen Kriege (Suhrkamp, 2019) og barneboken Alles, was du brauchst: Die 20 wichtigsten Dinge im Leben (Hanser, 2019).
• Kilde: snl.no

---

Jakten på gralen handler om at vi vil ha mer av livet enn det hverdagslige. Vi jakter på det som egentlig ikke kan nås. Og for så vidt hadde høsten 1989 også dette ved seg. Det var et øyeblikk der det uoppnåelige lå for hånden.

—   Christoph Hein, forfatter.

Ridderne av det runde bord var nå premiereklart. De manglet bare oppføringstillatelse. Et sensorkorps på ni personer, fra Berlin og Dresden, troppet opp. Etter visningen, ble Hein og de andre innkalt på teppet. Sensorene sa at de mislikte stykket. Det angrep staten, dens øverste ledere, og sosialistiske grunnverdier, hevdet de.

Hadde de ikke dermed røpet noe veldig flaut?

Hein svarte at selvsagt reflekterte kunsten samtiden. Men det var en «grotesk skjønnmaling» å sammenligne hans ridderbord med DDR-regjeringen og hans grånende eventyrkonge med stattssjef Erich Honecker, sa han.

De ni ble målbundet. En slik sammenheng ville de ikke innrømme at de hadde trukket. Sensorene fra Berlin kastet hendene i været, sa at de lokale fikk avgjøre. Sensorene fra Dresden ville ikke ta avgjørelsen alene, og tviholdt på at stykket hadde «nasjonal betydning».

Dermed endte møtet i ingenting. Luften hadde gått ut av komiteen. De ga ikke noe avslag, og selvsagt ikke et helhjertet ja. Men det kunne intendanten leve godt med. Han satte stykket på plakaten, først uten premiere. Kveld etter kveld trakk det fullt hus.

Evig gralsjakt

– Flaks for meg. Ridderne av det runde bord ville aldri fått samme suksess etter 1989, sier Hein, men benekter at stykket er noen «politisk kabaret»:

– Det handler om en utopi, som noen har begynt å sette ut i livet. Det ender dårlig, alt går i stykker, de vakre ideene faller fra hverandre, lederne klarer ikke å håndtere situasjonen lenger, og befolkningen er utilfreds. Dette er selvsagt ting som man finner likheter ved i DDR, uten at dette var plottet, sier Hein, og sammenligner også murfallet med en slags gralsjakt:

– Jakten på gralen handler om at vi vil ha mer av livet enn det hverdagslige. Vi jakter på det som egentlig ikke kan nås. Og for så vidt hadde høsten 1989 også dette ved seg. Det var et øyeblikk der det uoppnåelige lå for hånden.

– Og faren ved alle revolusjoner, er at de stivner.

– Ja, mange reformer løper etter et slikt mønster.

– Har vi en gral i dag?

– Jeg tror gralen uttrykker noe dypt menneskelig. Derfor er religion oppstått, og det er derfor vi har utopier. Det hører til det å være menneske at vi ønsker, at vi håper på noe annet. En gang iblant kommer man også svært nær det. Som når et barn blir født. Det er et øyeblikk av lykke som man tidligere ikke hadde – og som heller ikke vender tilbake.

---

Modell for 'De andres liv'?

• Heins nyeste bok Gegenlauschangriff har skapt overskrifter i Tyskland. Det skyldes blant annet Heins kritikk av den Oscarvinnende filmen De andres liv.
• Filmen fra 2006 handler om overvåkningen av en DDR-forfatter. Hein reagerer på portrettet som tegnes, og hevder at han mot sin vilje ble brukt som modell for hovedrollen. Hein er samtidig blitt anklaget for unøyaktigheter i sin historiegjengivelse.

---

En advarsel

Mange forfattere som hadde vært kjent i DDR forsvant fra offentligheten etter 1989. Grunnene var flere. De hadde vært for systemtro, og fungerte ikke utenfor sine gamle rammer, eller det ble kjent at de hadde leflet med Stasi.

Christoph Hein ble værende. Han hadde kritisert regimet lenge før 1989, og da Stasiarkivene ble åpnet, ramlet ingen skjeletter ut.

Selv om han kjempet for forandring, sier Hein at han alltid var litt skeptisk. 4. november 1989, rett før murfallet, talte han under den enorme demonstrasjonen på Berlins Alexanderplatz. Her advarte han mot å glemme at det gjensto hardt arbeid:

– Euforien var der den gang, og den ble tatt videre etterpå, også av vesttyskerne. Naturligvis håpet folk at «nå blir alt bedre». Det forsikret også kansleren, at alle skulle bli lykkeligere. Men så ble millioner arbeidsløse, bedrifter ble lagt ned, og situasjonen dreide fullstendig. Man overtok de vesttyske systemene, og det gikk mot en fiasko, sier Hein i dag.

Mot enhet

Hans siste bok forteller om hvordan dette forløp i kulturlivet. Vi hører om det ærverdige Maxim Gorki–teateret i tidligere Øst-Berlin, som så vidt unngår nedleggelse etter gjenforeningen. Og om statsansatte som får i jobb å drive med «kulturbygging» i øst.

Forbauset oppdager de at det finnes en mengde symfoniorkestre i det fattige øst.

Hein konstaterer til slutt at tysk enhet ikke kan tvinges fram. Det må skje på samme måte som to mennesker som finner hverandre: Da kommer det også til et punkt der de fylles av gjensidig motvilje, og deretter av en likegyldighet. Først deretter kan «det som hører sammen, endelig vokse til sammen», skriver han i Gegenlauschangriff.

Skjønt, han tror ikke det blir enkelt:

– Om en, to eller tre generasjoner vil mye være forandret, men jeg tror øst forblir fattig og avindustrialisert i mange tiår til. Det betyr at det vil være få arbeidsplasser, og folk vil ha litt dårligere levestandard, avslutter Hein.

---

Ble nektet skolegang

• Med en far som var prest, ble Hein nektet å ta høyere eksamen på vanlig måte i DDR. Han gikk på skole i Vest-Berlin, men måtte avslutte skolegangen i 1961 da muren ble bygget. Han tok derfor kveldsundervisning, mens han jobbet, og fikk tatt eksamen.
• Via en bakvei kom han inn på filmskolen i Babelsberg ved Potsdam, som er Tysklands «Hollywood». Men myndighetene grep inn, og nektet ham å ta i mot plassen. Det samme gjentok seg på Teaterhøyskolen i Leipzig. Hein tok dermed filosofiutdanning, samtidig som han fortsatte å skrive på egen hånd.
• Det kastet av seg. I 1971, samme år som han leverte sin diplom i logikk ble Hein ansatt som dramatur ved Volksbühne i Berlin.
• – Da jeg var 12 år leste jeg Shakespeare og Schiller, og bestemte meg for at dette ville jeg også drive med. Jeg begynte å skrive tre stykker hvert eneste år. Og ville ganske enkelt skrive. Og det er blitt sånn. Publikum har aldri interessert meg. Jeg skriver for meg selv. Og noen ganger har jeg flaks, at det interesserer en annen, og kanskje også en tredje, sier Hein til Vårt Land.

---