Les alt for bare 10 kr!

Etter 30 år er Christoph Hein lei av å bli plassert i en underklasse

Han parkerte sensurkorpset, og var med på å velte makthaverne. 30 år etter murens fall er den kjente forfatteren Christoph Hein lei av å bli spurt om han regner seg som en østtysk eller en tysk forfatter.

Publisert 18. oktober 2019

– Jeg blir ofte spurt av vesttyske journalister om jeg er en østtysk eller tysk forfatter. De ville aldri spurt en vesttysk forfatter om det tilsvarende. Det viser at det fortsatt finnes det en inndeling, der dette fattige, østtyske landet ikke helt hører til Tyskland, en tysk 2. klasse, sier Christoph Hein.

Prestesønnen fra Schlesien, i dag beliggende i Tsjekkia, var blant de mest kjente forfatterne i det gamle DDR.

I dag, 30 år etter murens fall, er han en av få tidligere østtyske forfattere som overlevde i en ny fel

De siste månedene har han til gjengjeld lagt beslag på mye av den: I to bøker, barneboken Alles, was du brauchst (Alt som du trenger) og den selvbiografiske Gegenlauschangriff (Mot–lytteangrep), ser 75-åringen tilbake på livet.

Mens barneboken er blitt hyllet av kritikerne, har selvbiografien skapt krasse diskusjoner i jubileumsåret. Det handler til syvende og sist om hvordan Tyskland snakker om historien. Og Hein er ikke nådig:

– Ganske raskt etter gjenforeningen stivnet det, og på hver årsdag for 1989, klager politikerne over hvor lite som har skjedd. Det sies at man må lytte til hverandre. Men det blir bare et par setninger som sies i festtalene, og som ikke har noen betydning i hverdagen, sier han.


Lutgamle gralsriddere

Vi møter ham i Dresden, der to historisk viktige scener, operahuset Semperoper og teateret Staatschauspiel Dresden, i år markerer murens fall.

Opprøret som felte lederne i DDR pågikk også fra scenekanten.

I 1989 ble Beethovens revolusjonsopera Fidelio satt opp ved operaen, mens teateret samlet fulle hus med Christoph Heins drama Ridderne av det runde bord. Stykket handler om kong Artur og hans riddere. De er blitt lutgamle, har gitt opp jakten på den hellige gral, men tviholder på makten. Til slutt må de innse: «Hos folket er vi et hoff av narrer, idioter og forbrytere».

– Det ble selvfølgelig sett som en metafor for situasjonene i landet. Stykket sa klart noe om en endetid, men også om at det kom noe nytt, sier Thomas Stecher som den gang spilte rollen som Mordred, kong Arturs uekte sønn som til slutt får overta makten.

Men hvordan var det mulig, at stykket kunne unnslippe sensuren i DDR?

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke abonnent?

Nå kan du lese Vårt Land digitalt i 10 uker for 10 kr*

10 uker - 10 kr

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også