Les alt for bare 10 kr!

Det vanskeligste med å miste synet, var alle som ville be for henne, forteller Heidi Halvorsen

Av og til skulle Heidi Halvorsen ønske hun hadde stempel i panna, som sa: 'La henne være i fred, hilsen Gud' .

Publisert 17. oktober 2019

Heidi Halvorsen var 28 år gammel og gikk på Bibelskole i Re, Vestfold, sammen med mannen sin. I løpet av de to årene fram til hun ble 30, fikk de to barn, Milla og Joel. I samme periode ble hun blind.

– Det har vært to store ting å bearbeide i ettertid. Det ene var det at jeg mistet synet. Det andre var alle som ville be for meg.

– Hva ba de om?

– De ba om at jeg skulle få synet tilbake. Mange ganger. Jeg var lovsangsleder, og veldig synlig når jeg dukket opp med min hvite stokk. Folk kunne komme og legge hendene på meg mens jeg satt og spilte piano.

– Uten å spørre?

– Ja, og om jeg selv oppsøkte forbønn for noe helt annet, ville det alltid dukke opp. En dag ble jeg oppsøkt av en person som sa hun hadde fått et syn fra Gud om at jeg skulle få synet tilbake. Hun hadde med seg to grønne blader som hun la over øynene mine og sa: «Gå og vask deg».

Heidi Halvorsen skulle til å undervise en pianoelev. Hun gikk ut av rommet, og gjennomførte pianoundervisningen uten å ha vasket øynene.

Gradvis endring

Vi møter Heidi hjemme på Våle i Vestfold. Hun er en av de skrivende som har bidratt med dikt til antologien Lukk øynene og se. Diktsamlingen ble nylig utgitt av KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte) og tittelen er hentet fra et av Halvorsens dikt.

ANNONSE

Da Heidi var 17 år gammel, tok hun en synsprøve før hun skulle ta førerkortet. Det viste seg at hun kun så mellom 5 og 10 grader, mens man normalt ser 180 grader. Sykdommen heter Retinitis pigmentosa. Som følge av at celler i øyet er defekte, er det første som forsvinner sidesynet. Heidi hadde antagelig hatt tunnelsyn lenge, uten å være klar over det.

– Synet er rart sånn: det er vanskelig å merke gradvis endring. Selv om jeg så lite også før jeg var 28, var det jeg så klart. Det opplevdes ikke som et stort problem.

Men synet ble stadig dårligere. I 2007 måtte Heidi ta i bruk hvit stokk og kjente ikke igjen ansikter. En kveld i januar 2008 forsvant synet helt.

ANNONSE

Eksistens

• Da Heidi Halvorsen ble blind, ville mange be for henne. De håpet at hun skulle bli helbredet å få synet tilbake. For henne førte det til en troskrise.

• I dag er hun aktuell som bidragsyter i diktsamlingen Lukk øynene og se, som gis ut av KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte).

Bibelsk blindhet

På dette tidspunktet hadde Heidi fått to barn i løpet av to år. Hun og mannen var elever på Smyrna Bibelinstitutt i Re i Vestfold. Det var et karismatisk miljø, der forbønn var en helt naturlig del av trospraksisen. Men det som var velment støtte fra medelever og ansatte, ble for Heidi en stor utfordring som til slutt ledet til en troskrise.

«Kan vel en blind lede en blind?», «Øyet er kroppens lampe», «T'was blind, but now I see». Bibelen og kristen tradisjon er full av blindhet og optisk helse som symbol på erkjennelse og uvitenhet. Det altseende øyet i en likesidet trekant er et velkjent symboler på den treenige Gud. Det er kanskje ikke så rart at den franske forfatteren Georges Bataille fant det nødvendig å skrive den omstridte, surrealistiske boka Øyets historie (1928), et verk som devaluerer synet på mest blasfemiske vis.

– Man kan ikke komme og si at det er ubibelsk å be for blinde, i og med at Jesus selv helbreder en blind, sier Heidi.

Hun har ikke noe problem med hvordan synet er brukt som metafor i Bibelen. Det at Jesus helbreder, er heller ikke noe problem. Når Jesus for eksempel helbreder en spedalsk, opplever hun at det også handler om at han får sin rettferdighet og verdighet tilbake.

– Jeg har aldri bedt Gud om helbredelse. Ubehaget handlet mer om at jeg følte jeg ødela troen for de andre som ville gjøre meg frisk. Jeg ble ikke skuffet når det ikke skjedde noe, kanskje mer flau.
ANNONSE

– Jeg er ikke redd for Gud eller Jesus oppi dette. Det er menneskene rundt som ikke vet hva de skal gjøre eller si, som er det vanskelige. Jeg opplever at Jesus skjønner. Det er ikke han som er truende.

Ubehag

Veldig mye blir annerledes når du skal gjøre alt helt i blinde. Selv om Heidi var vant til å leve med begrenset syn, hadde hun benyttet seg av synssansen. Det ble en dramatisk tid.

– Var du forberedt på at det kunne skje?

– Ikke så fort. Dette kom av en annen øyesykdom enn den jeg hadde opprinnelig. Og det var et sjokk. Det er så mye man lurer på om vil endre seg. Mannen min og jeg hadde reist mye rundt for å forkynne og lede lovsang. Ville vi måtte vi slutte med det? Måtte jeg slutte å spille piano? Etter hvert erfarer man at det er veldig mye som går helt fint.

Etter at hun mistet synet, hendte det et par ganger at Heidi selv oppsøkte forbønn. Men som regel var det andre som spurte om å få be for henne, hvis de i det hele tatt spurte.

– Det er jo godt ment, men når det ikke skjer noe... Det har kanskje vært det vanskeligste.

– Fikk du et håp om at du skulle bli helbredet?

– Jeg har vel aldri bedt Gud om det selv. Følelsen av ubehag i de settingene handlet mer om at jeg følte jeg ødela troen for de andre. Jeg måtte forberede meg psykisk på å vise dem at det gikk bra, at jeg tålte å ikke bli helbredet. Jeg ble ikke skuffet når det ikke skjedde noe, kanskje mer flau. Og jeg kunne føle meg som en dårlig kristen for at jeg ikke trodde noe kom til å skje.

– Ble de som ba for deg skuffet?

– De sa jo ikke det. De sa ting som at «vi må bare be mer». Men jeg har aldri klart å ha disse to tankene i hodet samtidig: at jeg på den ene siden skal akseptere det og leve her og nå, og på den andre siden håpe at det skal endre seg.

– Synet er en veldig sterk sans, og så lenge det funker, stilles de andre sansene i skyggen. Det er en treningssak å nyttegjøre seg av dem, særlig det å lytte. Det er en hel verden av hørsel som bare ligger der og som er spennende å oppdage, sier Heidi Halvorsen.
Hjemme hos Heidi Halvorsen.

Sånn verden er

Heidi har ikke klart å dy seg for å følge med på debatter innad i det kristne miljøet om helbredelse.

På den ene siden er det dem som sier at man skal be for syke. På den andre siden er det dem som snakker om sykdom som variasjoner i skaperverket – en argumentasjon Heidi heller ikke synes er særlig god.

– Da glatter man over funksjonsnedsettelser som et problem. Jeg tror ikke sykdom er ønsket av Gud for variasjonens skyld. Jeg skulle gjerne vært frisk, og det er det jeg må tåle ikke å være.

– Har du funnet et nytt ståsted innenfor troen?

– Jeg har møtt på kristne som sier «bare ha det så vondt» .

Heidi ler.

– Neida, men som sier at det er greit at dette er vanskelig, og at det er sånn det er å leve i verden etter syndefallet. Det synes jeg er mye lettere. Jeg klarer ikke å tenke at det er noe mening i dette, men jeg kan godta at det er sånn verden er. Det er vanskelig av og til, men jeg har et veldig bra liv.

– Jeg lukker fortsatt øynene når jeg ber, sier Heidi Halvorsen. Etter å ha hatt synsbegrensninger gjennom store deler av livet, forsvant synet fullstendig en januarkveld, da hun var 30 år.

Heidi Halvorsen

Født 1977.

Jobber som miljøarbeider på Re videregående skole.

Er medlem i KABB og fast skribent i KABB sitt skribentprosjekt Synlige stemmer.

Har skrevet flere dikt Lukk øynene og se, en ny utgivelse fra KABB.

Er søsteren til dikter, musiker og låtskriver Trygve Skaug.

Kors i hånda

Det snakkes mye om at vi lever i en veldig visuell tid, og at dette ikke bare er positivt.

– Gjør det noe positivt med det indre livet å ikke se?

– Det er sikkert forskjellig. For meg har det vært så mye trøbbel med troen etter at jeg mistet synet, at jeg ikke først og fremst forbinder det med noe positivt. Noe som kom overraskende på, men som har begynt å bety mye for meg, er krusifikser. Jeg hadde aldri noe forhold til det før. Men det har blitt noe fint, å fysisk kunne holde et kors i hånda. Ellers lukker jeg fortsatt øynene når jeg ber, faktisk!

De siste årene har det også betydd mye for Heidi å dra på retreat, der hun blant annet har blitt oppmuntret til å ta andre sanser enn synet i bruk.

Den som ser

Det er ikke bare i Bibelen at blindhet ofte brukes som bilde på noe annet enn en fysiologisk tilstand. «Den blinde, seende» en også en type som går igjen i litteraturhistorien. I Kong Ødipus av Sofokles, møter vi sannsigersken Tiresias som kanskje ikke ser, men ser mer enn de fleste.

– Det er ikke slik at blinde har ekstraordinære gaver, men det blir jo sånn at vi legger merke til andre ting. Vi hadde for eksempel en klasse på skolen der jeg jobber, hvor det var mye problemer. Da ville en kollega ha meg med inn for å «observere».

– «Tuller du?» spurte jeg, men hun mente at jeg la merke til helt andre ting enn henne. At vi kunne utfylle hverandre, og det er nok sant.

I diktet «Å se og bli sett», skriver Heidi:

Hjerteøynene mine er ikke feilinformert av et skarpt, ytre blikk
Kanskje jeg lettere får øye på selveste DEG?

– Jeg vet noen sier de synes det er enklere å snakke med meg fordi jeg ikke ser dem. Jeg får ikke det førsteinntrykket alle andre får, og noen ganger tror jeg det kan være en fordel.

– Forsterker andre sanser seg?

– Synet er en veldig sterk sans, og så lenge det funker, stilles de andre sansene i skyggen. Det er en treningssak å nyttegjøre seg av dem, særlig det å lytte. Det er en hel verden av hørsel som bare ligger der og som er spennende å oppdage.

Jeg klarer ikke å tenke at det er noe mening i dette, men jeg kan godta at det er sånn verden er. Det er vanskelig av og til, men jeg har et veldig bra liv.

Frimodig og brutalt

– Er du forsonet med blindheten nå?

– Ja, men det jeg fremdeles synes er vanskelig, er hvis jeg møter noen som vil be for meg. Jeg tror jeg har kommet dit at jeg kan si nei, fordi jeg vet at det blir skikkelig trøbbel om jeg sier ja. Men jeg tror ikke jeg kommer til å gå hjem og synes at det føltes helt greit å si nei.
Å si nei er ikke bare å si nei, opplever Heidi. Hun kan føle seg skyldig fordi hun ikke tror noe kommer til å skje. Og hun har overhørt folk snakke om andre: «Hvorfor vil de ikke ha forbønn? Vil de heller ha trygden enn å bli frisk?»

– Ikledd en frimodig kristendom er dette ganske brutalt, sier Heidi.

– Hva tror du er motivasjonen for at andre så gjerne vil at du skal bli helbredet?

– Jeg tror først og fremst de ønsker meg alt vel. Men det handler nok også om å «se Guds rike», og se at Jesus lever, for sin egen del. For å få sin egen tro styrket. Av og til skulle jeg ønske jeg hadde stempel i panna, som sa: «La henne være i fred, hilsen Gud».

Les også