Komplott under kirkens tak

9. oktober 1989 samlet 100.000 mennesker seg etter fredsbønnen i Leipzigs kirker. Da bildene ble kjent, fikk østtyskerne mot til å stå opp mot DDR-regimet. I år er det 30 år siden den fredelige revolusjonen.

Reportasje

– Det som skjedde den kvelden, var verdenshistorisk. Og det er viktig å fortelle det videre til de unge i dag. Vi styrtet et diktatur. Og det skjedde uten at et eneste skudd ble løsnet. Det betyr at det kan lønne seg å kjempe for et mål, selv om det synes langt unna, sier Siegbert Schefke.

Vi møter ham i Leipzig, i gatene der et drama uten sidestykke utspilte seg 9. oktober 1989. Det var mandag kveld, og etter den ukentlige fredsbønnen, tok titusenvis av mennesker beina fatt, i en massiv demonstrasjon mot myndighetene i det daværende Øst-Tyskland.

Høyt over bakken, i et kirketårn, satt Schefke og hans fotografkollega Aram Radomski. De var aktive i opposisjonen mot DDR-regimet, og de eneste som filmet det som utspilte seg.

Da bildene deres ble smuglet over muren og kringkastet av vesttyske medier, tok et helt folk til gatene.

I dag omtales 9. oktober bare som «Beslutningens dag» i Tyskland. Det var dagen da det ble klart at regimet ikke hørte fremtiden til, ei heller muren som skilte øst og vest, selve symbolet på den kalde krigen. Bare fire uker senere, 9. november falt den.

Fredsbønnene i Nikolaikirken i Leipzig hadde funnet sted helt siden 1982, men denne kvelden lå an til å bli helt spesiell. I løpet av det siste året hadde besøkstallet økt kraftig. Leipzig var blitt et brennpunkt for regimekritikken. Her var opposisjonen sterk, og nå hadde situasjonen tilspisset i hele Øst-Tyskland.

Alles blikk var vendt mot Leipzig:

– Fredsbønnen var forutbestemt til å bli anledningen da folk sto opp mot DDR-regimet. Opposisjonsbevegelsen var lenge liten og svak, men nå var folk klare til å gå ut i gatene og demonstrere. Og da visste de hvor de skulle gå. Til kirken mandag klokken 17, sier Peter Grimm.

Kirken var eneste lovlige møtested

Han var selv en sentral opposisjonsskikkelse på 1980-tallet, som en av grunnleggerne av gruppen Initiative Frieden und Menschenrechte. I dag er han filmskaper, og står bak dokumentaren Verschwörung unterm Kirchendach (Komplott under kirketaket, 2009). Grimm ville vise flere sider av fortellingen om murens fall, og avdekke hvordan kirken bidro til dette. For det var ikke bare i Leipzig at kirken var møtested for opposisjonen: I oktober 1989 var fredsbønnen blitt et begrep i hele Øst-Tyskland.

– Litt som vår tids klimademonstrasjoner 'Fridays for future'?

– Det blir som å sammenligne epler og pærer, parerer Grimm, og insisterer på at dette handlet om å stå opp mot et diktatur. Man kunne heller ikke snakke om kirken som en størrelse, sier han:

– Men prester og kirkeråd som var modige nok til å åpne kirkene for ulike grupper som ellers ikke fant noe møteplass, spilte en enormt viktig rolle. For kirkene var det eneste tillatte offentlige rom som sto utenfor statens direkte kontroll, og dette ble helt avgjørende.

Han sier kirkefolket løp en enorm risiko. Særlig på mindre steder, der det var umulig å skjule seg i mengden. Én ting var at den kirkelige øvrigheten ofte hadde nær kontakt med myndighetene, og forsøkte å hindre at kirkene ble arnested for «statsundergravende» virksomhet. En annen ting var at Stasi forsøkte å infiltrere:

– Særlig lekfolket var det svake leddet, fordi de var helt utlevert til regimet i hverdagslivet sitt. Det var derfor svært modig av dem å delta så aktivt i opposisjonen, sier han.

---

Den fredelige revolusjonen

  • For 30 år siden falt Berlinmuren. Prosessen som rullet i forkant kalles for den fredelige revolusjonen.
  • Leipzig i Sachsen var, sammen med Dresden og Plauen, et viktig sentrum for det folkelige opprøret i DDR høsten 1989.
  • Opprøret gikk hånd i hånd med innenriks- og utenrikspolitiske endringer. Under valget i mai 1989 ble det avdekket alvorlig valgfusk. DDR var dessuten i alvorlig økonomisk trøbbel.
  • I Moskva tok Sovjets siste statsleder, Mikhail Gorbatsjov, til orde for glasnost (åpenhet) og perestroika (omstrukturering). Det kommunistiske regimet i DDR hadde dermed mistet sin viktigste støttespiller.
  • I løpet av 1989 flyktet stadig flere Østtyskere til Vest-Tyskland. Utvandringen eskalerte sommeren 1989 da det kommunistiske regimet falt i Ungarn, og grensen mot Østerrike ble åpnet.
  • 9. oktober kalles i Tyskland for 'Beslutningens dag'. I etterkant av fredsbønnen i Leipzigs kirker gikk titusener i gatene. I motsetning til tidligere demonstrasjoner grep ikke politiet inn. Heretter klarte ikke lenger DDR-regimet å holde opprøret tilbake.

---

Hvis jeg hadde blitt arrestert, ville det spolert hele fremtiden min

—   Berthold Blankenstein deltok under fredsbønnen i 1989

Fremtiden sto på spill

I Nikolaikirken møter vi Berthold Blankenstein. Han satt i disse benkene også i 1989, og så situasjon tilspisse seg uke for uke. Etter bønnen samlet folk seg gjerne på kirkebakken. På vårparten lød parolen «Vi vil ut», et kamprop mot at myndighetene nektet dem å reise til Vest-Tyskland. På høsten blandet det seg med et annet rop: «Vi vil bli».

Det var ikke lenger en flukt vestover som demonstrantene drømte om. De ville ha et regimeskifte.

Blankenstein minnes hvor bekymret han var da han kom til kirken den 9. oktober.

– Jeg hadde lenge prøvd å komme til Vest-Tyskland, og hadde endelig fått vite at jeg kunne få utreisepapirer. Hvis jeg hadde blitt arrestert, ville det spolert hele fremtiden min, sier han.

Bekymringen var ikke grunnløs. Også mandagene i forveien var det blitt holdt fredsbønner, med en påfølgende marsj. Men dette var blitt slått hardt ned på. Politiet brukte køller og hunder, og arresterte mange. Lørdag 7. oktober hadde myndighetene feiret at det var 40 år siden DDR ble grunnlagt. Propagandaforestillingen endte i kraftige konfrontasjoner mellom opposisjon og politi i Berlin – og massearrestasjoner.

Denne mandagen fulgte Stasi med på hver eneste bevegelse rundt Nikolaikirken.

Blankenstein peker på husfasadene rundt oss, der overvåkningskameraene hang.

---

Slik oppsto fredsbønnen

  • Ungdom i Den evangeliske kirke i Øst- og Vest-Tyskland tok i 1979 initiativet til et «fredsdekade» som svar på opprustningen som skjedde på begge sider av muren.
  • Dette var ti dager i november med samtaler og fredsbønn.
  • Etter fredsdekadet fortsatte kirkene i Erfurt og Dresden fortsatte å ha ukentlige fredsbønner, og etter hvert startet også Nikolalkirken i Leipzig med dette.
  • I september 1982 etablerte presten Christian Führer dette som et kontinuerlig tiltak. Etter hvert søke også politiske grupper til fredsbønnene. Fra 1988 begynte besøkstallet å stige kraftig, og det var på sitt største under den fredelige revolusjonen.

---

Et land fullt av angivere

DDR var et fryktregime. I starten ville mange bidra til å bygge en sosialistisk stat, og de snakket gjerne med myndighetene om medborgere som kunne true prosjektet. Men du ble ikke bare belønnet hvis du fortalte ting om andre, du kunne få store vansker hvis du ikke samarbeidet.

Dynamikken førte til at en hel befolkning var redde. Ikke bare for statsapparatet, men for hverandre. Selv av din egen familie og dine beste venner kunne du bli forrådt.

– Du passet nøye på hvem du snakket med, og noen ting holdt du ganske enkelt helt for deg selv, forteller «tårnjournalisten» Siegbert Schefke.

Da Stasi-arkivene ble åpnet, og Schefke fikk se «mappen sin», som forøvrig viste at hadde hatt kallenavnet Satan, måtte han skuffet innse at selv folk han hadde stolt på, hadde vært Stasi-angivere.

Men 9. oktober blir stående som dagen da han lurte Stasi trill rundt.

– De ventet nedenfor leiligheten min i Prenzlauer Berg i Berlin. Så jeg snek meg ut via en takluke, fant kollegaen min, og med en lånt Trabant kjørte vi til Leipzig.

De to hadde vært her også forrige mandag. Da sto de på gaten, og turde ikke filme. Nå satte de seg fore å klatre opp i et høyhus like ved jernbanestasjonen. Men i høyhuset krydde det av Stasifolk. Dermed tok de en telefon til presten Hans Jürgen Sievers, som slapp dem opp i kirketårnet til den evangelisk-reformerte kirken.

Fryktet vold

Ingen ante hvordan det ville gå. Det lå i kortene at situasjonen kunne bli kritisk. Samme dag hadde Kurt Masur, sjefsdirigenten for Gewandhausorkester, en kulturell superstjerne som regimet gjerne viste frem til utenomverdenen, for første gang ytret kritikk offentlig. Hans appell ble kringkastet på lokalradioen og via høytaleranlegg på formiddagen. Den ble også lest opp i kirken under mandagsbønnen.

Et sted mellom 6.000 og 8.000 politi- og sikkerhetsfolk sto klare til å gripe inn. Røde Kors hadde etablert stasjoner for å ta i mot sårede.

Berthold Blankenstein husker hvordan han nølte da han kom ut av kirken. Han tenkte hva som sto på spill for sin egen del.

Men på kirkebakken så han mennesker overalt. Det var en folkemengde som var umulig å kontrollere. Ettersom de begynte å vandre ut på «Ringen», de brede gatene som omkranser Leipzigs bykjerne, kom stadig flere til. Hvor mange som deltok er fortsatt usikkert. Den gang ble det anslått 70.000. Senere analyser av filmen som Schefke og Radomski tok, sier 100.000.

– Det skjedde noe med oss da vi skjønte hvor mange vi var. Og da vi kom til «Det runde hjørnet» (Stasihovedkvarteret red. anm.), satte vi ganske enkelt stearinlys på trappen, og gikk videre, minnes Blankenstein.

Copyright: Siegbert Schefke og Aram Radomski. Gjengitt med tillatelse.

Vi visste at hvis andre fikk se dette, hvis andre fikk se sannheten, så ville de også få mot til å gå ut i gatene

—   Aram Radomski

Det skjedde også noe med partiledelsen denne kvelden. I etterkant er det blitt kjent at da den fungerende partisjefen i Leipzig, Helmut Hackenberg, innså situasjonen, ga han ordre om at styrkene måtte holde seg i ro med mindre demonstrantene gikk til angrep på dem.

To ting bidro: Størrelsen på demonstrasjonen, og vissheten om at helt sentrale folk i statsapparatet nå sluttet opp om det som skjedde.

'Vi er folket'

Fra kirketårnet så Siegbert Schefke og Aram Radomski den enorme folkemassen passere. Ved de forrige demonstrasjonene hadde statlig presse skrevet at demonstrantene var «Rowdys», altså fylliker. Nå ropte de: «Vi er ikke rowdys. Vi er folket.»

– Vi visste at hvis andre fikk se dette, hvis andre fikk se sannheten, så ville de også få mot til å gå ut i gatene. For her var både unge og gamle, og kvinner med barn, minnes Radomski, som forrige uke mottok Forbundsrepublikkens fortjenstorden for å ha bidratt til den fredelige revolusjonen. Selv tar han det hele med stor ro:

– Vi var et lite hjul i drivverket. Men vi skjønte at vi var vitne til noe historisk.

Da folkemengden ble oppløst, og byen falt til ro, leverte de filmen til en vesttysk journalist som smuglet den over grensen. De kjørte til Berlin, og Schefke tok samme vei hjem, over hustakene og inn i leiligheten. På gaten nedenfor ventet fortsatt Stasi. Mappen hans viser at de ikke hadde anelse om hva som var skjedd i mellomtiden.

– Det var en god følelse å legge seg den kvelden, selv om vi ikke ante hvordan filmen ble, sier han.

To dager senere ble den vist på vesttysk TV, og på et tredvetalls internasjonale kanaler.

---

De skjulte DDRs eneste frie trykkeri

  • I Berlin var særlig Zionskirken og Getsemanekirken i Prenzlauer Berg sentrum for opposisjonen. I kjelleren til Zionskirke lå DDRs eneste frie trykkeri. Her holdt det såkalte Miljøbiblioteket til, hvor både Aram Radomski og Siegbert Schefke var aktive. I tillegg til å oppbevare illegal litteratur, arrangerte de møter og trykket opp flyveblader og informasjonsbulletiner. I 1987 ble kirken stormet av Stasi, det hemmelige politiet. Saken ble til en internasjonal mediebegivenhet, og myndighetene så seg nødt til å løslate de arresterte, noe som styrket opposisjonen.
  • Vårt Land

---

Sceneskifte

En av dem som så filmen fra Vest-Berlin, var Volker von Schmude. I dag er han bosatt i Leipzig, og ofte å se i Nikolaikirken. Over en kaffekopp i menighetshuset, mimrer han sammen med Berthold Blankenstein. Von Schmude husker øyeblikket da han skrudde på fjernsynet, og ble møtt av bildene fra Leipzig. For å beskytte Schefke og Radomski, het det at et italienske TV-team sto bak filmen.

– Til da hadde jeg tenkt at folk i Leipzig var kommunister hele gjengen. Der og da endret jeg mening, sier Von Schmude.

– På hvilken måte?

– Demonstrasjonen viste at de sto opp for sine rettigheter som borgere. De ville ha demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet.

Også østtyskere fikk inn vesttysk fjernsyn. Og fra hver sin side av muren så Von Schmude og Blankenstein hvilket sceneskifte som utspilte seg de påfølgende ukene. Flere og flere gikk i gatene. Neste mandag, var det dobbelt så mange som gikk på Ringen i Leipzig. Nå hadde de også fått mot til å holde bannerne høyt. 9. oktober holdt de fleste bare et stearinlys i hånden.

– Snart turde vi til og med å vinke til kameraene til de statskontrollerte mediene da vi gikk forbi dem, sier Blankenstein.

– Kunne du forestille deg at muren ville falle en måned senere?

– Jeg hadde alltid håpet på at Tyskland en dag skulle bli gjenforent. Men at det ville skje så raskt, og uten at et eneste skudd ble løsnet – det var ganske enkelt som en drøm.

---

Revolusjonssymbolet

  • Kirken var ikke bare viktig som samlingssted. Den bidro også med pasifistiske symboler og retorikk. Et av de viktigste var «Sverd til plogskjær». Det bibelske sitatet var motto under fredsbønnene i Nikolaikirken, og prydet plakater under demonstrasjonene høsten 1989. Her omkranset mottoet en stilisert tegning av skulpturen som Sovjet hadde forært til FN i 1959. Gaven fremstilte en arbeider som smidde et sverd om til plogskjær, var en hyllest av sosialismens tro på det hardtarbeidende mennesket, og skulle forkynne at denne ideologien hadde fredsskapende kraft.
  • Idémakeren var en fredsgruppe fra Wittenberg, ledet av presten Friedrich Schorlemmer. Han var en mange kirkefolk som hadde snakket stadig mer høylytt om fred i takt med at DDR hadde rustet opp. Et vendepunkt for mange, Schorlemmer inkludert, inntraff i 1976. Kristne hadde vanskelige kår under DDR. I teorien rådet religionsfrihet, men praktisk politikk talte et annet språk. Og dette året protesterte presten Oskar Brüsewitz mot undertrykkelsen av kristne ved å sette fyr på seg selv. Myndighetene forsøkte å fortie dødsfallet, og i statskontrollert presse ble Brüsewitz fremstilt som psykisk syk. Den statlige propagandaen førte imidlertid bare til at opposisjonen ble mer samlet.
  • Vårt Land

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje