Pavens prins

Foreldrenes skilsmisse bidro til at Anders Arborelius søkte mot en indre virkelighet. Onsdag skriver han historie, som Nordens første kardinal.

Reportasje

Vi møter ham på Södermalm i Stockholm. Mellom utsteder, gallerier, vintagebutikker og kafeer, ligger også en katedral, et stille rom i en bemerkelsesverdig stilmiks av nyromanske buer og et moderne tilbygg med en gullbelagt himling. Og bak den, en lys, frodig hage. Dette er «lille Vatikanet» i Sverige, hovedkvarteret til den katolske kirke hos søta bror. Og når Arborelius, som er biskop her, om fire dager utnevnes til kardinal og blir en av de viktigste lederne i Den katolske kirke, er det nettopp erfaringen fra å leve tett på Gud midt i et sted som «Söder», som han tar med seg inn i trosmaktens korridorer.

– Det er ikke så lett å være kristen i vår kultur. Vi har ikke så mye støtte rundt oss. Da må man søke innover - for å oppdage det dype åndelige livet, den troen som ligger bortenfor alle følelser og opplevelser, begynner Arborelius.

Berget

Vi skal forlate Stockholm i noen øyeblikk. Et annet sted i Sverige, helt sør i Skåne, på en gammel bondegård omgitt av enorme kornåkre, ligger nemlig et kloster som de siste tiårene trolig har hatt kraftig innflytelse på nordisk tro og tanke.

For ganske nøyaktig femti år siden slo fire belgiske munker seg ned på gården Norraby i Tågårp. De hørte til karmelittene, et ordenssamfunn som oppsto i korsfarertiden, og tok navnet sitt fra det sagnomsuste Karmel-fjellet i Israel.

Karmel var berget der profeten Elias hadde holdt til, det var berget der kristne eremitter slo seg ned i middelalderen, men det var også et mentalt bilde – på det stedet der mennesker med liv og sjel søkte å få et glimt av det guddommelige.

Blant dem som drev dette til det ytterste, var to spanske mystikere som levde på 1500-tallet, Johannes av Korset og Teresa av Avila. Tre århundrer senere, gikk også en annen annen mystiker inn i karmelittordenen, Thérèse av Lisieux. Å lese hennes selvbiografi ble Anders Arborelius første møte med karmelittene.

22 år gammel sluttet han seg til de fire belgierne i Tågårp.

---

Anders Arborelius

  • Født i 1949 i Sorengo, Sveits av svenske foreldre.
  • Katolsk biskop og karmelittbror.
  • Konverterte til Den katolske kirke som tyveåring, og sluttet seg til karmelittklosteret i Tågårp to år senere. Ble utnevnt til biskop i Stockholm i 1998.
  • Har skrevet en rekke bøker om kristen tro, og er kjent for et utstrakt økumenisk engasjement. Har blant annet pleid nær kontakt med det pinsekarismatiske miljøet.
  • Innsettes førstkommende onsdag som kardinal i Den katolske kirke.

---

Det var i kjærlighetens lys at man kunne fatte Guds vesen. Unge Thérèse ba om å bli en kjærlighetens martyr.

– Det som traff meg, var hennes budskap om at hun ville leve i kirkens hjerte. Hun ville gjøre alt for Jesus, men hun sa at selv om hun ikke var i stand til å gjøre alt, så kunne hun i hvert fall leve i trofast kjærlighet til ham. Det var egentlig et kontemplativt kall jeg kjente, minnes Stockholmsbiskopen.

Thérèses standhaftighet var den samme som Arborelius kjente igjen fra barndommen. Han var født i Sveits, og selv om familien flyttet til Lund i Skåne allerede da han var baby, reiste de ofte tilbake for å besøke familie. Ofte var de hos Birgittasøstrene i Lugano, der priorinnen var en familievenn. Luktene fra hagen, lyden av sangen som sev ut fra kapellet, og den glade stemningen blant søstrene, sitter som sterke minner.

– Det var levesettet og den gode utstrålingen deres som tiltalte meg. Jeg forsto kanskje ikke hele sammenhengen den gang, men det ble tydelig for meg allerede i unge år at mennesker kan gi seg helt til Gud.

Familien hørte til Svenska kyrkan, og var det Arborelius kaller «hverdagskristen». Men for Anders ble det i løpet av tenårene klart at han ønsket å bli katolikk. Han var tyve år da han til slutt konverterte. To år senere kom han til Norraby, samme sommer ba han om å bli postulant der, som er første steg på veien mot å bli karmelittbror.

– På et vis kjente jeg at det var der jeg hørte hjemme, ville leve og dø. Jeg så at, ja, jeg vil leve mitt liv fullt og helt for Gud.

Vi er aldri overgitt til våre egne sår og problemer.

—   Anders Arborelius

Skilsmissebarn

Likevel var det en helt bestemt hendelse i barndommen, som han tror at bidro til å gi livet den retningen: Da han var et lite barn, ble foreldrene skilt.

– Kanskje blir man som skilsmissebarn litt mer følsom for indre erfaringer, og åpner seg for en åndelig virkelighet, spør Arborelius, og forteller at han har sett det samme hos andre som har ønsket å gå i kloster.

Ofte har de ikke har vokst opp med en stor familie og mange nære relasjoner. Og slike erfaringer kan også lett bli et problem, skyter han inn.

– For mange mennesker er det blitt vanskelig å bygge opp dype, varige relasjoner. Det ser man både når det gjelder klosterliv og ekteskap: At selv om man er svært from, så er det ikke så enkelt. Jeg tror likevel at Gud kan bruke alle våre erfaringer til noe godt, fortsetter han.

Med på korset

Det var dette som for eksempel Thérèse av Lisieux forsto, da hun opplevde at selv lidelse fikk en mening: Den ble noe som knyttet henne til andre mennesker. I lys av Jesu lidelse, får også våre sår en betydning, påpeker Arborelius.

– Da blir sårene våre, enten de er fysiske, åndelige, eller emosjonelle, ikke bare noe som man lider av, men som man kan se som en delaktighet i Kristi lidelse for verdens frelse. Vi er med ham på korset, og han er med oss. Vi er aldri overgitt til våre egne sår og problemer.

– Samtidig: Nettopp når vi lider, har vi lett for å isolere oss?

– Det er jo risikoen, at vi stenger oss inne. Men det kan også åpne opp. Fordi jeg selv har gått igjennom noe, kan jeg kjenne meg igjen i andre. Det er menneskets frihet: Alle rammes av et sår. For noen blir det en åpning mot Jesus, mot verden, mot de som lider. For andre blir det til en bitterhet, der man står fast i «hvorfor har livet behandlet meg så ille, hvorfor akkurat meg?». Vi kan aldri vite hvordan et menneske reagerer. Men det er viktig å si at jeg har frihet til å håndtere dette.

Nettopp i et sekularisert miljø kan det være lettere å oppdage at Gud kan møte oss på et indre plan, bortenfor alle ord og uttrykk.

—   Anders Arborelius

Et gjennomgående trekk ved denne litteraturen, er hvordan den ikke handler like mye om at mennesket søker Gud, som om hvordan Gud arbeider dypt i mennesket, og vekker hennes lengsel.

– Og jeg tror at det nettopp i et sekularisert miljø, kan være lettere å oppdage at Gud kan møte oss på et indre plan bortenfor alle ord og uttrykk.

Johannes av Korsets «Sjelens dype natt» er blitt en bestselger i Sverige. Årsaken er at han snakker om det åndelige livet på en så avskallet måte, selv mennesker som kjemper med sin tro kan kjenne igjen seg, mener Arborelius. Johannes åpner også for en gjenoppdagelse av et sentralt, og nærmest litt forslitt, kristent begrep som frelse:

– Frelse er ikke bare en lykkeopplevelse, det er også en erfaring av at man tømmes for seg selv, man kjenner tomhet, tørke, utmattelse, som Johannes av korset snakker om. Man identifiseres med Kristus i hans natt i Getsemane og på korset. Jesus hadde selv tatt på seg den erfaringen for vår skyld, for at vi skal kunne oppdage ham også der.

– Kritikerne vil si at en religiøsitet som kretser rundt menneskets indre, lett mister synet for et fellesskap.

– Det er riktig. Jeg tror det er litt typisk for vår nordiske mentalitet. Man er fostret i et indivualistisk klima, og det påvirker naturligvis også det åndelige livet. Men det kirkelige fellesskapet er viktig, slik at man ikke stivner i en innadvendt, analyserende tro.

Historisk

Onsdag skrives det historie, når Arborelius formelt innsettes som «kirkeprins» i Peterskirken i Roma. Aldri før har en skandinav hatt en slik posisjon. Selv tar han det med stor ro. Som han sa til svensk TV etter at det ble kjent: «Det er jo slik med Sverige, at man er ganske nasjonalistiske. Det er bra å vinne hockey-VM eller Eurovision Song Contest, eller å få en kardinal».

Han håper likevel å bidra i Roma med sin bakgrunn.

– Den katolske kirke er kanskje ingen massekirke her i Sverige, men vi kan vise at det er mulig, spennende og håpefullt å leve som minoritetskirke i et postsekulært samfunn. Andre land er i dag på vei mot mer sekulære omgivelser, da vil de se hvordan vi takler det. Fra vår del av verden kan vi også ta med oss kvinnens betydning, og søke andre komplementære muligheter for kvinners medvirkning i kirken. Det tror jeg man også begynner å åpne øynene for i Roma, at man må finne muligheter for å gi kvinner mer innflytelse.

– Som kvinnelige diakoner?

– Spørsmålet er jo om det skal være et embete eller en tjeneste, men selve oppgaven er vel mer nødvendig enn noensinne.

Som karmelitt vil han gjerne ta med vekten på bønnelivet.

– Ikke minst fordi jeg mener det vil hjelpe mennesker til å håndtere livet i et pluralistisk miljø. Skal man overleve som katolikk, må man styrke sitt åndelige liv.

---

Kardinal

  • Høytstående embetsmann i Den katolske kirke som står i rang rett under paven.
  • Kardinalenes viktigste oppgave er å velge ny pave og å bistå ham, enten som kollegium eller enkeltvis.
  • De deles i to grupper, kuriekardinaler som er bosatt i Roma og har sitt virke i Vatikanet, og bispedømmekardinaler.
  • Anders Arborelius hører til sistnevnte gruppe, og vil fortsette som øverste leder i Den katolske kirke i Sverige.
  • Kilde: snl.no

---

Naturlig møteplass

– Gjennom årene, er det et perspektiv ved kristen tro som er blitt viktigere for deg?

– Jeg har fått øynene opp for at det må være del av vår kristne tro og forkynnelse å forvalte skaperverket bedre.

– Hvordan begrunner du det?

– Det har med katolsk sosiallære å gjøre: Vi må bygge opp et samfunn som er rettferdig, der vi kan formidle tro på en naturlig måte. Da har vi også ansvar for å ikke misbruke naturen og skapelsen. Pave Frans betoner skapelsen som en naturlig møteplass med Gud. Og i forlengelsen tenker jeg på hvordan vi i karmelittordenen er opptatt av å se hele vårt liv og arbeid som et liv i Guds nærvær. Også miljøet betyr noe for å komme nærmere Gud. Gud har plassert meg i denne lystgården, for at jeg skulle møte ham der, at alt som finnes der på et vis skal minne meg om ham. Har vi denne respekten for Guds skapelse, da har vi også lettere for å ta vare på den.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje