Her håndhilser ingen

I det nordøstre hjørnet av Den demokratiske republikken Kongo har ebolaviruset nå herjet i over et år, godt hjulpet av mistillit og uro. Uroen har også utløst en bølge av flyktninger, som potensielt kan bære med seg smitten over grensa til Uganda. Maren E. Sæbø besøkte området. Her er hennes fortelling:

Det går mot ettermiddag, gjennom en enkel port kjører en hvit lastebil med ­emblemet til FNs høykommissær for f­lyktninger (UNHCR) på siden. Lastebilen ­kjører sakte over en gårdsplass til et område innrammet med ­oransje plaststrimler. Vi ­følger ­etter lastebilen, vasker ­hendene i klorvann én gang, og så to ­ganger. Går mot menneskene som ­kommer av lastebilen med bylter og barn.
Dette er dagens ankomster, et sted mellom åtti og hundre ­mennesker. Kongolesere som har tatt seg over Albertsjøen, som utgjør grensa mellom Den demokratiske republikken Kongo og Uganda, i kanoer og på ­flåter. Noen har blitt plukket opp av den ugandiske kystvakten, andre kom seg i land på egen hånd. Nå skal de registreres som flyktninger. Men først skal de undersøkes av ­helsepersonell. ­Flyktningene kommer rett ut av en ebola­epidemi, en såkalt «hot zone».

Ikke hørt noe

– Vi hørte ingenting om det før vi kom hit, sier Kam Shantal.

Med et barn ved brystet, et ­annet tumlende rundt beina, ­myser hun mot de nyankomne fra lastebilen. Shantal og barna har kommet fra Bunia, en ­middels stor by inne i Kongo noen dager før, men er fortsatt i mottaks­senteret. Hun oppgir krigen i området som ­årsaken til at hun nå er i Uganda. På tross av at hun kommer ut av en av p­rovinsene som på den andre siden av ­sjøen har hatt et ebolautbrudd i over et år nå, sier Shantal at hun ikke ­hadde hørt om sykdommen før hun kom hit til Uganda. Hun t­rekker på skuldrene når vi spør om hun er redd for at hun eller barnet vil bli sykt

– Det var krig der vi kom fra, det var farlig.

Mistenksomme

– Vi forsøker å samle dem opp langs ­sjøen, og tar dem til mottakssenteret for ­undersøkelse. Det er viktig at vi får tak i alle og at de blir ­undersøkt så raskt som mulig, sier Paul Nsiela.
Han er selv kongoleser og ­administrerer nå aktivitetene til UNHCR i Kyangwali. Med en ebola­epidemi like over grensa er leirene satt i beredskap for å ­takle en epidemi. Det er satt opp k­linikker og isolasjonsenheter, helsepersonell tilknyttet leiren er blitt vaksinert. Utfordringen er å få tak på alle som kommer over sjøen og gjennom skogen fra Kongo, for dette er en svært porøs grense.

Nsiela forteller at alle ny­ankomne blir undersøkt for ebola, man tar også hånd om de som kan være skadet eller gravide. Både krigsskader og gravide er det en del av, men heldigvis har ingen så langt testet positivt for ebola. Men Nsiela innrømmer at de har hatt folk med symptomer, som har blitt satt i isolasjon.

En av utfordringene er at f­lyktningene har liten tillit til ­helsepersonell.

– Mange av dem har ikke hørt om ebola før de kommer hit, selv om de kommer fra «hot ­zones». De kommer kanskje fra landsbyer der man ikke har tilgang på primær-
helsetjenester og veldig liten kontakt med ­myndigheter, eller de stoler ikke på myndig­heter. I tillegg til ebola ser vi at de har en del andre helse­problemer som de ikke har søkt behandling for tidligere, sier Nsiela.

Norsk kuvøse

Beredskapen både i Kongo 
og ­nabolandene består også av et lite stykke 
Norge. Den norske isolasjonskuvøsen Epi­shuttle er klar for å få sin ilddåp dersom internasjonalt 
helse­personell utplassert av Verdens helse­organisasjon skulle bli syke i Kongo eller Uganda. I Entebbe, i ­nærheten av Ugandas internasjonale flyplass, ­trener et norsk team fra Oslo Universitetssykehus ­ugandiske ­kolleger i bruk av isolasjonskuvøsen.

Han ser både likheter og ­ulikheter mellom utbruddene, men mener forholdene i Kongo nå er vanskeligere på grunn av den utbredte ­mistroen i befolkningen.

– Det var også kaotisk i Sierra Leone, men etter en stund var det en aksept i befolkningen. Mistroen hindra ikke arbeidet i samme grad som nå. Selv i områder med mange tilfeller av ebola ser vi at folk ikke tror på ebola.

Gustavsen får støtte av kollega Simon ­Bagumaho, som koordinerer støtteapparatet for personellet som er utplassert i Kongo fra Verdens Helse­organisasjon (WHO).

Ambulansemedarbeider Andreas Gustavsen og kollegene Carl Robert Christiansen og Morten ­Kolbu har etter noen uker inne i Kongo, nå kommet til Uganda for å trene personell der.

For Gustavsen er det ikke første tur til et område med et aktivt ebolautbrudd. I 2014, under det største utbruddet av ebola til dags dato i Vest-Afrika, var Gustavsen i Sierra Leone.

Nye utbrudd

– Kongo er vanskelig på grunn av sikkerheten. Personell har opplevd at biler ­steines, at de blir skutt mot og angrepet. Det er en ­utfordring for oss å få folk til å jobbe med dette nå, sier ­Bagumaho.

Angrepene og mistroen har ført til at områder der man trodde man hadde kontroll på smitten, har opplevd nye utbrudd av sykdommen. Bagumaho sier Kongo er spesielt vanskelig, men det er også grenseområdene med mange flyktninger som beveger seg ukontrollert over grensene, og en annen krigssone i området, nemlig Sør-Sudan som ligger like nord for det området i Kongo hvor ebolautbruddet finner sted.

– Vi har ingen tilfeller i Uganda nå, men vi må være forberedt. Det gjelder også i Rwanda, og i Sør-Sudan. Sprer det seg til Sør-Sudan har vi et problem, sier Bagumaho.

Behandles sent

På den andre siden av Albertsjøen har ebolaepidemien nå herjet i mer enn et år. I tillegg er flere opprørsgrupper aktive i ­dette hjørnet av Kongo. Da landet i fjor skulle velge en ny ­president, ble valget kansellert i ebolaens ­episenter. Det førte til mer uro, og til mistenksomhet mot organisasjonene som kom for å håndtere ebolaepidemien.

---

Ebola i Kongo

• Det nåværende utbruddet startet i Den demokratiske republikken Kongo i august 2018.
• Krig, uro og angrep på helsepersonell har gjort ­arbeidet med å få kontroll på smitten svært vanskelig.
• Så langt har i overkant av 3.000 mennesker blitt ­smittet, i overkant av 2.000 har dødd.
• Alle som har blitt ­smittet så langt har blitt smittet i Kongo, en håndfull syke har mistet livet etter å ha reist til Uganda.
• Dette er det tiende ­utbruddet i Kongo, og det sjuende i Uganda.
• Også Burundi, Rwanda og Sør-Sudan er satt i beredskap for å kunne håndtere tilfeller av ebola.
• Kilde: WHO

---

Over nyttår økte antall angrep på helse­personell i området, og i april ble en kamerunsk lege fra WHO drept da ­væpnede menn stormet et sykehus. ­Mistenksomheten og den lave tilliten til helse­personell gjør også at de som får symptomer på ebola venter med å oppsøke hjelp. Dette gjør at folk kommer sent til behandling, og høy dødelighet. Det gjør også at den nødvendige sporingen av de som har vært i kontakt med ebolasyke ikke går så 
bra.

Håndhilser ikke

I samme tidsrom som ­ebolaen spredte seg til stadig nye områder, gikk opprørs­bevegelsen Allied Democratic Forces på ­offensiven, som de har gjort med jevne mellomrom siden ­desember 2017. Det har ført til en exodus av ­kongolesere.

En kort kjøretur fra mottakssenteret, foregår ­matutdelingen til de senest ankomne av ­Kyangwalis innbyggere. Ugandisk personell fra Verdens ­Matvareprogram, som er ansvarlig for å dekke denne delen av flyktningenes behov kommer løpende med gummihansker og antibac.

Her håndhilser ingen, og ­etter enda en klorvask blir vi vinket­ ­videre langs lange køer som ­venter på mat. I Uganda får flyktninger tildelt en liten jordflekk og noen byggematerialer når de kommer. Men enn så lenge er de fleste ­kongoleserne avhengig av matrasjoner fra WFP.

– Du vet, denne leiren er ­Ugandas eldste, den ble først opprettet på 1960-tallet, og vi har hatt dem alle her, folk fra Rwanda, fra Tanzania, vi har hatt sudanere og kongolesere. Så sent som i 2017 var det 37.000 flyktninger her.

Håndfull smittet

Abashaba Millicent er nest­kommanderende ved leirsjefens kontor i ­Kyangwali. Sammen med et tjue­talls ­andre ugandere for­søker hun å ­koordinere en leir som stadig eser ut i landskapet. Alt i alt, er det mer enn 1,3 ­millioner ­flyktninger i Uganda, de aller fleste fra ­nabolandene Kongo og Sør-Sudan. Kyangwali er nå den leiren som vokser raskest.

Selv om situasjonen inne i Kongo, og situasjonen på grensa kan virke uoversiktlig mener WHO og ugandiske myndigheter at de har beredskapen i orden. Uganda har så langt identifisert, og isolert en håndfull smittetilfeller, alle i grenseområdene sør for Kyangwali, i Kasese. Flere steder langs grensen er helsepersonell vaksinert, og man har satt opp klinikker og isolasjonsenheter, slik som den ved mottakssenteret i Kyangwali.

Paradoksalt nok har ebolautbruddet gitt ­Kyangwali sårt tiltrengte midler til et bedre helsetilbud til de nyankokmne, særlig etter at utbruddet ble erklært en internasjonal helsekrise i august. Nå utløses midler som gjør Nsiela, Millicent og deres kolleger i bedre stand til å takle en vedvarende flyktningkrise i samme område.

– I løpet av det første halvåret i 2018, så kom det en bølge av flyktninger. Nå har befolkningen her blitt tredoblet, det er nå mer enn 111.000 her, og det kommer flere. Jeg tror vi blir mer enn 200.000 i løpet av året, forteller Millicent.

Bildetekst til bildet øverst: Ambulansemedarbeider Carl Robert Christiansen demonstrerer bruken av den norskutviklede isolasjonskuvøsen ­Epishuttle for ugandiske kolleger.