Kjærligheten er størst av alt, men ikke alltid sterkest

Da sokneprest Kristian Bøcker var 14 år gammel, tok moren hans sitt eget liv. Siden da har han og brødrene snakket sammen om skyld, og om K. E. Løgstrups ord om å holde en del av et annet menneskes liv i sin hånd.

Reportasje

I sjette klasse hadde jeg en kjæreste som spurte meg om jeg virkelig alltid var så glad. Og ja, jeg var både trygg og glad. I femte klasse var jeg ganske sliten av å gå på skolen, og da foreldrene mine kom hjem fra konferansetime var jeg fullstendig klar over at innsatsen min ikke hadde vært noe å skryte av. Moren min sa at noen ganger trenger kaniner en gulrot. Hun hadde lagt merke til at jeg hadde begynt å spare til en gitar, og hvis jeg tok meg sammen, ville de gi meg gitaren i julegave. Jeg holdt avtalen, og fikk en Sigma til 1.300 kroner. Men tilværelsen har tynne vegger. Det skal ikke veldig mye til før livet vårt ser helt annerledes og kanskje helt forferdelig ut.

Teologen Jørgen K. Bukdahl definerte en gang borgerlighet som å søke sikkerhet. Og når jeg ser på foreldrene mine, kan jeg se at de har søkt s­ikkerhet gjennom en voldsom arbeidsvilje. De var ikke materialister, men de passet på tingene sine og ville gi barna sine en fremtid med muligheter. De gikk på Skansevejens Skole i Nørresundby, og ble kjærester på en skoletur til Norge. Det var visstnok i sjuende klasse.

Da jeg en gang gikk ut på kjøkkenet og spurte mor om hun var lykkelig, svarte hun ja. Hun forklarte at hun var lykkelig fordi hun alltid kunne regne med at far kom hjem til oss når han var ferdig på jobb. Slik var det ikke alltid i det hjemmet hun kom fra, der morfar slet på havnen i Ålborg. Far var økonomisjef på Dansk Salt i Mariager, og i tillegg formann i skolekommisjonen og varmeverket, aktiv i den lokale fotballklubben og AaB Fodbold-tilhenger. Mor var hjemmeværende til jeg begynte i andre klasse, da fikk hun seg en deltidsjobb på dommerkontoret i Mariager. Når jeg kom hjem, sørget hun alltid for at det var ettermiddagsmat. Om kvelden satt vi ofte på kjøkkenet, der jeg fikk et glass melk og kanskje et par kjeks. Alt sammen var svært stabilt, og preget av overskudd.

Hjernesvinn

Da jeg gikk i sjette klasse ble far syk. Det var umulig å finne ut hva som feilet ham, og foreldrene mine snakket ikke så mye om det. Kanskje var det noe med blodtrykket, kanskje noe med ryggen, og at han hadde for mye å gjøre. Han var svimmel og ofte uvel, og fra å ha vært vennlig og omgjengelig opplevde jeg ham nå som preget av sterke humør­svingninger. På et tidspunkt ble han også innlagt.

Jeg hadde nettopp begynt i åttende klasse da jeg for første gang hørte ordet «kronisk». Det var den dagen da mor fortalte meg at far hadde vært på noen undersøkelser. Hun hadde vært i en samtale med legen, og fått vite at han hadde hjernesvinn. Det var kronisk. Far var innlagt, og hadde ennå ikke fått vite noe. De eldre brødrene mine hadde flyttet hjemmefra, men de kom hjem og hun fortalte det til dem. Hun var urolig, og snakket om hvordan det skulle gå med økonomien. Og hun var redd for hvordan det skulle gå når far kom hjem på helgepermisjon.

Jeg hadde aldri sett mor beruset, men en morgen da jeg våknet var det som om hun var full. Hun hadde­ tatt en masse piller. En av de eldre brødrene­ mine var også hjemme, og vi fikk tak i naboen Kruse og ringte etter en ambulanse som kjørte mor til Hobro Sykehus. Jeg håper ting er annerledes nå i dag, for hun ble utskrevet etter bare to dager selv om hun så gjerne ville blitt der og hadde behov for å sove.

For meg er det en underlig kontrast mellom mors selvmordsforsøk, fars sykdom og den energien og livslysten som jeg var så full av. 3. september 1980 fikk jeg lov til å dra på konsert med Eric Clapton i Aalborghallen. Det var fantastisk å være 14 år ­gammel og få oppleve Slowhand. Og så var det kaoset som brøt ut hjemme.

Lukket avdeling

Noen dager etter at mor hadde kommet hjem fra sykehuset, gikk hun ut i garasjen om formiddagen mens jeg var på skolen. Broren min fant henne i tide, og hun ble innlagt på ­lukket avdeling på Risskov ved Aarhus. Jeg bodde hos naboene.

I november kom begge foreldrene mine hjem på helgepermisjon. Avtalen var at tante og onkel skulle være i huset sammen med oss. Alt sammen gikk bra, kort etter ble de utskrevet og jeg flyttet hjem. Vi skulle tilbake til hverdagen. Det varte i seks dager.

Når jeg har tenkt tilbake på selvmordet hennes,­ har jeg tenkt på det som en trøst at hun ville at vi skulle leve midt oppe i alt sammen. Kvelden før hadde vi sittet på kjøkkenet når jeg kom hjem fra ungdomsklubben, der jeg hadde hørt på musikk sammen med vennene mine. Jeg fikk to Digestive-kjeks, mor gav meg et glass melk, og vi pratet litt. Helt siden mor og far kom hjem fra sykehuset hadde jeg vært bekymret for hva som kunne skje, og vært i alarm­beredskap hele tiden. I ettertid har jeg tenkt på om hun kanskje hadde puttet et sovemiddel i melken min for at hun ikke skulle bli forstyrret.’

Hvilke tegn overså vi?

Mor pleide å være snill nok til å ­vekke meg på en behagelig måte, der hun kom inn et kvarter før jeg skulle opp slik at jeg kunne ­våkne sakte. Jeg trodde først at det var hun som kom inn den morgenen, men det var far som kom vaklende og ropte at mor var ute i garasjen. Hun hadde låst døren mellom huset og ­garasjen. Jeg fikk opp garasjeporten. Hun lå bak bilen, vi slepte henne inn i huset og ringte etter legen. ­Naboen, herr Kruse, kom også. Jeg tenkte at hvis hun var død, ville jeg ikke se henne igjen for da ville synet forfølge meg. Jeg gikk ut på stuen, og da far kom inn kunne jeg forutse hva han ville si.

I de seks dagene hun var hjemme­ og vi skulle forsøke å ha en hverdag, gjorde hun flere ting som ikke kan ha vært moro for henne, men som pekte fremover. Det var et foreldremøte for ­klassen min, der hun deltok selv om alle var klare over at det var et eller annet i hjemmet vårt. Hun dro ned til dommerkontoret, der de sa at hun bare skulle ta seg god tid og bli frisk. Hun fikk tatt permanent, og om kvelden fortalte hun at frisøren, fru Lund, hadde vært så glad for å se henne at hun hadde gitt henne små­kaker med hjem. Og på onsdagen kjørte foreldrene mine til Aarhus, der de gikk på et kjøpesenter og handlet inn julegaver. Var alt sammen en strategi for å lulle oss i søvn, slik hun så til de grader forsøkte å gå inn i hverdagen? Hvilke tegn overså vi?

– Jeg vet jo egentlig godt at hvis et menneske vil dø, kan vi ikke forhindre det, men jeg er nødt til å spørre om jeg gjorde nok, for ellers driver jeg med en massiv fortrengning.

—   Sogneprest Kristian Bøcker

Gjorde jeg nok?

Det har vært viktig for meg å spørre meg selv om jeg gjorde nok, til tross for at det etter hvert har kommet til et psykologisk og sorgterapeutisk overjeg som sier at du ikke må føle skyld ­eller skam. Jeg vet jo egentlig godt at hvis et menneske vil dø, kan vi ikke forhindre det. Jeg er også tilbøyelig til å tro at mor ville dø. Men jeg er nødt til å spørre om jeg gjorde nok, for ellers driver jeg med en massiv fortrengning. Jeg har flere ganger snakket med brødrene mine om skyldsspørs­målet. Og jeg tror det er noe mange pårørende til et menneske som har begått selvmord trenger å gjøre. Vi har spurt oss selv om vi var for opptatt av våre egne ting. Lot vi henne gå for langt i den første runden, i forbindelse med fars sykdom? Vi kommer ikke frem til noen avklaring. Vi svømte rundt i bølgene, og var ikke mer klarsynte enn vi var. Men vi trenger ikke et skyldfølelsestabu på toppen av alt sammen.

Her i Danmark er det mange som liker å sitere K.E. Løgstrup, som sier at man ikke har med et menneske å gjøre uten at man holder noe av livet dets i hånden. Noe av livet. Hvis man ber andre mennesker om å holde hele livet sitt i hånden deres, overbelaster man dem. Det var dette jeg opplevde de dagene i november, etter at foreldrene mine hadde kommet hjem. Men likevel er det viktig en gang i blant å snakke om hva det er av det andre menneskets liv man holder i hånden. Hvor mye holder man? Og tok man god nok vare på det?

Samme dag som mor var død, kjørte jeg til ­Psykiatrisk Sykehus i Aarhus sammen med ­brødrene mine og snakket med en av syke­pleierne som hun hadde hatt god kontakt med. Jeg ble spurt om hva jeg helst ville. Jeg ville gjerne bo hos Kruse mens far ble med søsteren sin hjem, før han havnet på pleiehjem noen måneder.

Neste kveld var det fest på skolen. Jeg gikk på festen, og opptrådte i skolestykket. Noen synes kanskje det høres rart ut, men jeg hadde hatet å bli terapeutisert. Klasseforstanderen min visste hva som hadde skjedd, og viste meg at han visste det. Og at det var helt OK å ikke snakke om det.’

Strikket genser

Mor døde én måned før jul­aften. Jeg var glad det var noe fra henne. Mens hun var innlagt hadde hun begynt å strikke, og kjæresten til broren min hadde strikket genseren ferdig. Den var rød, med lyseblå kabelstrikk. Jeg ble svært glad for den. I det hele tatt var det i flere år viktig for meg å ha noe fra foreldrene mine. I tillegg fikk jeg min første teologibok, Bibelens hvem, hva, hvor, som de hadde kjøpt på storsenteret i Aarhus.

Som barn gikk jeg på søndagsskolen sammen med de andre ungene i gaten, og før konfirmasjonen begynte jeg å gå på en såkalt kristen kafé, Oasen, der en av Kruses sønner var med. Dette fellesskapet betydde svært mye for meg, og jeg tror at Gud ofte holdt meg i hånden i denne tiden. Noen sier at man bare tror på Gud når man er nede på bunnen. Det kan godt tenkes. Samtidig er det også slik at det er når ting er som vanskeligst at du finner ut hvem som faktisk er dine nærmeste. Det skal man ikke nedvurdere. Det er flere ulike faser i et trosliv, og i den tiden da jeg hver dag måtte gå forbi huset til foreldrene mine for å komme til Kruse, fikk troen en spesiell betydning for meg.

Jeg har blitt spurt om jeg har vært sint på mor fordi hun ikke ville leve videre for meg og ­brødrene mine. Jeg har vanskelig for å svare på det spørsmålet. Kjærligheten er størst av alt, men den er ikke alltid sterkest. Kjærligheten kan bli veltet over ende, og det tror jeg vi alle kjenner til. Vi lar andre krefter spille inn, som overdrevne fritidsinteresser,­ ­ambisjoner som tar for mye plass, frykt eller ­begjær. Da mor begikk selvmord, var det ikke et uttrykk for for lite kjærlighet, men for mye av noe annet. Mangel på utveier.

Jeg har gått inn for å bevare et nyansert syn på foreldrene mine. Men hvem kan være sint på et menneske som har vært såpass desperat, følt seg så alene og kjent hele livsgrunnlaget sitt styrte i grus fordi den mannen hun hadde ­knyttet livet sitt til, plutselig ble en annen?’

---

Her kan du søke hjelp

  • Her kan pårørende eller ­personer som selv sliter med selvmordstanker søke hjelp:
  • Ved akutt selvmordsfare: Ring 113.
  • Kirkens SOS: telefon 22.400.040 eller chat på www.kirkens-sos.no.
  • Røde Kors, «Kors på halsen»:­ 800.333.21 og ­Mental Helse: 116.123 (på nett og ­telefon hele døgnet).
  • LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: 22.361.700 eller leve.no.
  • Du kan også kontakte din fastlege eller ambulant ­akutteam i spesialisthelsetjenesten.

---

Ble bare 45 år

For ikke så lenge siden var jeg på jubileum med den gamle klassen min fra grunnskolen i Mariager. De fleste hadde jeg ikke sett siden den gangen. Når jeg ser på livet mitt og sammenligner det med andres, er det som slår meg den bratte overgangen til å være en ung voksen. Når jeg snakker med jevn­aldrende merker jeg også at det er noe som flytter seg i historien min. Etter hvert som jeg selv blir ­eldre, forstår jeg bedre hvor ung mor var da hun døde. Hun ble bare 45 år, og det er så trist og opprørende.

Det som ble tatt fra meg den gangen var en ubekymrethet. Jeg fikk en god base hos ­Kruses familie. Og da jeg begynte på den folkekirke­forankrede Unge Hjems Efterskole i niende ­klasse, opplevde jeg det som om jeg fikk et hjem. Siden fløy jeg av sted på det teologiske teppet som ble mitt, både eksistensielt og yrkes­messig. Det er pusterommet mitt i dag. Jeg har fått mange gode kort på hånden, men jeg har savnet det kortet som heter «nå drar jeg hjem til foreldrene mine og kobler av». Jeg var ­heller ikke særlig glad i å reise som ung, fordi man også skal ha noe å komme hjem til. Og det hadde ikke jeg. I dag sitter selvmordet i meg som en litt for over­drevet tendens til å bekymre meg, og som en angst for å miste som er såpass sterk at det kan bli en belastning for kona og barna mine. Livet er ikke bare et resultat av vår egen innsats. Noen ganger skal det ikke så mye til for å sette oss ut av spill.

Kona og jeg har snakket en del om hvordan vi fikk fortalt barna våre om farmor og farfar. At far døde av hjernesvinn da jeg var 19 år gammel, var greit nok. Men hvordan skulle vi fortelle dem om mors selvmord? En dag kom vår eldste hjem fra skolen som seksåring, og fortalte at storebroren til en kamerat hadde mistet noen i selvmord. Vi fortalte at det ­heter å begå selvmord, og at det samme hadde skjedd med farmor. Vi forklarte at farmor ble så lei seg fordi farfar var syk at hun døde litt av kjærlighet, fordi hun var så glad i ham. Det er en sann fortelling til et barn om hvor tynne vegger tilværelsen har.

Teksten ble først publisert i Kristeligt Dagblad og er oversatt av John Færseth.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje