Gud måtte bære meg

Ragna Dahlen husker det som om det skulle vært i går, hvordan opplevelsen av at vekten av Andreas sin urne, tilsvarte vekten da han som nyfødt ble lagt på brystet hennes.

– Da urnen ble lagt ned i jorden, var det noe av meg som også ble lagt der. Det er rart man ikke dør når man mister et barn, så grusomt er det, sier presten som er ansatt i Kirkerådet.

Ragna Dahlen har flere ganger tenkt at vi mennesker må være laget for å tåle mye. Men ikke laget for å late som om de vonde tingene som har hendt oss, ikke har skjedd.

– Jeg har aldri hatt noen målsetting om å fortrenge det vonde, men i stedet forsøke å møte det bevisst. Skal jeg gi et råd til andre som har opplevd vonde ting, så er det å sette ord på det. Sanne ord.

---

Lidelse og kronisk smerte

• Dette er den andre i en serie artikler i Vårt Land om lidelse.
• Denne gangen tar vi opp hvordan troen virker på lidelsen, og motsatt. Har Gud noe å gjøre med det vonde vi opplever?

---

Pilarer

I de siste åtte årene har Ragna Dahlen opplevd et voldsomt fravær i sin i egen framtid, fordi en av sønnene hennes ikke lenger lever.

– Tidslinjen tynger meg, fordi den oppleves så flat. Derfor prøver jeg å fylle tiden med alt som gir dimensjoner, som gir liv.

62-åringen snakker varmt om sønnen som fremdeles lever, om de fire barnebarna hun har, og om ektemannen Trond. Men også om venner som hele tiden har vært der.

– De har vært pilarer når alt har truet med å rase sammen. De har hjulpet meg med å finne styrke i det jeg fremdeles har, og fremdeles kan glede meg over. Hjulpet meg til å fortsette å uttrykke livet.

Livsrom

Ragna Dahlen har skrevet bok om det hun opplevde. Hun har også foredratt og kåsert om det.

– Arbeidet med boka var først og fremst for å sortere mitt eget kaos i sorgen. Det har gitt meg et livsrom i meg selv. Slik også kunsten, som lenge har vært en del av meg, blant annet som sanger og utøvende kunstner, har gjort. Etter at Andreas døde, har jeg likevel i stor grad foretrukket den ordløse kunsten, billedkunst og skulpturer.

I forfatterskapet rundt det som skjedde, har hun forsøkt å unngå å skrive seg inn i en bestemt tilstand, eller diagnose, men tvert imot prøvd å finne veien videre. Veien hun fant var mørk, men også med innslag av lys.

– Lyset gjør godt, og det er nødvendig for å se skyggene. Livet er ikke svart-hvitt. Det er heller ikke mitt liv i dag: Der sorgen før kunne komme i flodbølger, og utløse et følelsesmessig kaos, kommer den i dag mer som tunge bølger. Bølger som fremdeles utløser et fysisk og åndelig sorteringsarbeid i meg.

Hvilte sammen

Den åndelige sorteringen har ikke handlet om å finne de velegnede bibelversene. Ragna Dahlen fant noe annet: Maria, Jesu mor.

– Maria var taus. Evangeliet viser ikke til en eneste uttalelse fra kvinnen som var vitne til sin sønns død. Jeg tror sorgen gjorde henne taus. Men det var en taus tilstedeværelse, som jeg kan kjenne meg igjen i: Også jeg mistet alle ordene, både da Andreas var syk, og da han døde. Jeg lyste velsignelsen og tegnet korset i pannen hans da livet tok slutt. Hele meg var en bønn, uten ord.

Da Andreas lå syk, husker hun at det viktigste var å være sammen, i håp om at behandlingen måtte virke. Moren husker samværet med sønnen som små­puslende, famlende, med hender som fant, og holdt, hverandre.

– Vi ventet på at sykdommen måtte snu. Den gjorde ikke det. Etter at Andreas døde, har heller ikke mannen min og jeg brukt så mange ord. Vi har i stedet forsøkt å gi hverandre rom for å bære sorgen på hver vår måte, forskjellige som vi er. Da jeg ønsket å være mest usynlig, kjøpte han en ny kåpe til meg; ikke sort, men fargerik og rød.´

Ingen smertedemper

 – Har du klandret Gud for at Andreas døde så tidlig?

– Nei, aldri. Slik relasjonen mellom en mor og hennes barn er ubrytelig, er også relasjonen mellom Gud og hans barn ubrytelig. Jeg har aldri sett på troen som en smertedemper, men som en retning. Evangeliet har ikke endret livsvilkårene, men det har kastet et stort lys inn i alt: oppstandelsens lys!

– Kan du skjønne at noen klandrer Gud, til og med mister troen, etter å ha opplevd for eksempel det samme som deg?

– Ja. Et gudsbilde som gir rom til hele livet, må det virkelig jobbes med. Det har jeg gjort, og det er hardt arbeid – som vel aldri blir ferdig.

Ragna Dahlen har søkt trøst i Davidsalmene i ­Bibelen, i det hun kaller «den relasjonelle teologien».

Gud gråter

Med Salmene har jeg klaget, og ropt ut min nød, sammen med alle de navnløse som har gjort det før meg. Det har hjulpet meg å få et feste for troen.

Det samme har hun også opplevd med Norsk salmebok. «Du Far og Herre, du som rår» ble sunget i pinsen. Særlig en linje i siste verset ble stående: «Lat Anden i vårt hjarte bu, med balsam og med trøyst».

– Enkelte ord blir plutselig synlig, særlig ord om Guds trøst. Da får jeg være som et lite ubeskyttet barn som sitter på Guds fang og får trøst.

På den ikke-katolske kirkegården i Roma har hun flere ganger besøkt en grav, hvor en engel ligger bøyd på toppen av gravsteinen, tung av sorg, med vingene som et favntak over graven.

– Slik tror jeg også at Gud ­gråter og sørger med oss, sier Ragna Dahlen.

Sorgen

Karl Olav Sandnes har teologisk doktorgrad, og har vært professor i nytestamentlig teologi ved Det Teologiske Menighetsfakultet (MF) siden 1993. Han kjenner Ragna Dahlen godt. De gikk i samme klasse på gymnaset, de studerte­ teologi sammen på MF – og de har snakket sammen om det forferdelige som rammet henne og familien hennes da den ene sønnen døde.

– Vi har snakket om sorgen og veien videre, men ikke noe særlig om det bibelske aspektet rundt lidelsen. Det har hun som prest god oversikt over selv. Men jeg har snakket med flere andre om hva Bibelen sier om tro og lidelse, hvis de har spurt meg.

Sandnes tror ikke Bibelen er det første som en sørgende trenger å forholde seg til.

– Men den kan være det, hvis man finner de riktige bibel­ordene.

‘Står det i Bibelen?’

Som nyutdannet teolog hadde­ Karl Olav Sandnes praksis på Diakonhjemmet i Oslo. En dag prøvde han forgjeves å nå inn til en pasient som var dypt fortvilet, og – bokstavelig talt – hadde­ vendt ham ryggen. Til slutt tok han sjansen på å lese litt fra Salme 13: «Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle 
tanker i min sjel, ha sorg i hjertet hele dagen? Hvor lenge skal min fiende opphøye seg over meg? Se hit og svar meg, Herre min Gud! Oppklar mine øyne så jeg ikke skal sovne inn i døden». Etter en stund snudde­ kvinnen seg i ­senga. Hun sa: «Står dét i Bibelen?».

– Isen var brutt. Vi kunne ­begynne å snakke sammen, ikke bare om bibelske ting. Jeg tror åpenhet og ærlighet rundt tanker og følelser, ofte er det beste man kan dele når ting er vanskelig. Ofte bedre enn «de gode bibeltekstene», som kan føles som en tvangstrøye, hvis de ikke passer overens med ens egen opplevelse av smerten.

Viser varsomhet

Karl Olav Sandnes faglige tilnærming til tro og lidelse, er først og fremst av teologisk karakter. Etter praksis­tiden på Diakonhjemmet, har kontoret på MF og forelesningssaler vært viktige arenaer.

For prestekollegaen Tore Dugstad er det annerledes: De siste 12 årene­ har han vært sykehusprest ved Radiumhospitalet i Oslo. Hver dag møter han mennesker som har en alvorlig diagnose, men også ­pårørende, som slett ikke alltid ­ønsker å snakke med sykehuspresten om tro.

– Samtalene dreier seg ofte om eksistensielle spørsmål. Etter beste evne prøver jeg å hjelpe dem med å takle lidelsen de står oppi, enkelte ganger også vissheten om at de snart skal dø.

Under slike samtaler kan det likevel hende at folk får lyst til å snakke om tro.

– Da er jeg varsom, så jeg ikke trår lenger inn enn det de inviterer til, sier Dugstad.

Helbredelse

Andre pasienter og pårørende er åpne om at de har en tro, og at de ønsker å snakke om den. Dugstads erfaring er at de som har en moden gudstro; som er mer fundamentert i Kristus enn i egne ­følelser rundt troen, kan ha stor nytte­ av livssynet sitt i den vanskelige situasjonen de er i. Hos de med det han betegner som en umoden tro, kan det virke motsatt.

– Hvis troen er mest knyttet til spontane følelser og forventninger, kan den virke forstyrrende på livssituasjonen. Ofte også gi en ekstra psykisk belastning. Det siste gjelder særlig hvis pasientene forventer 
at Gud skal gripe inn og helbrede dem.

– Hvordan forholder du deg til dét?

– Jeg tar dem på alvor. Jeg tror jo at Gud kan helbrede mennesker, men jeg vet også at det ofte ikke skjer. Og at skuffelsen det medbærer kan gjør alt så mye verre – kanskje også sette troen på en alvorlig prøve.

Derfor prøver jeg i stedet å vektlegge verdien av å legge livet, og den tiden man har igjen, i Guds hender. Forventningen om å bli frisk, prøver jeg først og fremst å knytte til håpet om en oppstandelse, og et evig liv, sier Tore Dugstad.

Kan tenne gnisten

Karl Olav Sandnes mener velegnede ord til trøst og håp i Bibelen, kan være for eksempel ­Johannes Åpenbaring 21,4: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte». Eller 1. Peter 1,3: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde».

– Slike ord kan tenne både livsgnisten og himmelhåpet, sier Sandnes.

Dugstad synes presten Hans Christian Lier, som i mange år før han døde led av Parkinsons sykdom, beskriver det fint i boka Jeg er fri (Luther forlag, 1982).

– Han skriver at han fikk oppleve de tre første bokstavene i ordet frisk, å bli fri.

Religiøs effekt

I Forskning.no publisert ­
7. juni, sier førsteamanuensis for Forskning­s-
enheten for Allmenn Praksis ved Syddansk 
Universitet i Danmark, Niels Christian Hvidt, at man i hovedsak har to grupper troende: De som har vokst opp med religion og den levemåten som følger med, og de som begynner å praktisere en tro på grunn av sykdommer ­eller lidelser.

– Tidligere forskning har vist at der tro er et indre mål i livet, og i mindre grad blir brukt til håndtering av kriser, er troen mer holdbar. Hvis forskerne kunne rense alle studier for syke nykommere til religionen, ville de sannsynligvis se enda større positive effekter av å leve et religiøst liv, mener Hvidt.

Nadja Ausker, som har skrevet en doktorgradsavhandling om krisers betydning for synet på religion, sier til forskning.no:

– Religionssosiologisk forskning gjennom flere tiår har vist at det skjer religiøse endringer i forbindelse med kriser, men at de også ofte henger sammen med tidligere religiøsitet. Det er sjelden folk bli fullstendig omvendt ved sykdom, mener Ausker.

Skal jeg gi ett råd til andre som har opplevd vonde ting, så er det å sette ord på det. Sanne ord.

—   Ragna Dahlen

Guds holdning

For å bedre forstå Guds holdning til lidelse, for eksempel at den ikke er en en konsekvens av manglende tro, kommer ikke MF-professor Karl Olav Sandnes utenom profeten Job, også kalt lidelsens profet.

– Gud er påfallende taus i Jobs bok, bortsett fra litt på begynnelsen og på slutten. Det er vennene til Job som forklarer lidelsen for ham, ut i fra en gjerning og konsekvens-tanke; at Job må ha gjort noe galt, som blir utsatt for en slik lidelse. Men så, i Job 42.7, griper Gud inn: «Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: Min vrede er opptent mot deg og mot dine to venner. For dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job». Herren setter ting på plass, han setter lidelsen inn i sin rette sammenheng, sier Sandnes.

Klagesalmene

Før et menneske som er rammet av sykdom, sorg og savn, forhåpentligvis kan merke at tåken letter, muligens også bli fri, slik Hans Christian Lier opplevde det, mener både Tore Dugstad og Karl Olav Sandnes at klagesalmene i Bibelen er et bra sted å henvende seg.

– Klagesalmene snakker sant om lidelsen, de går til kjernen i den. Jesus brukte en slik salme da han hang på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», minner Karl Olav Sandnes om.

Tore Dugstad har i samtaler med fortvilte mennesker ofte benyttet seg av Ronald Fangens salmetekst, «Du sviktet aldri, Herre Krist», som han skrev i fengselscella i Møllergata i Oslo under 2. verdenskrig: «Du sviktet aldri Herre Krist, du sviktet ei, selv når ditt svar på all min bønn var nei og atter nei. For når jeg skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred kjøpt i din død».

– At Kristus selv har kjent smerten og lidelsen på kroppen, blir ofte en trøst for den som lider, sier Tore Dugstad.

– Det gir håp om at Herren vil vandre sammen med oss gjennom lidelsen, sier Karl Olav Sandnes.