Leverer 
miraklene 
brasilianerne 
lengter etter

13 år gamle Alani – og tusenvis av ­andre ­barnepredikanter – utfordrer landets største ­trossamfunn. Den katolske kirke taper stadig mer ­terreng til fordel for Pinsebevegelsen.

Reportasje

Alani Santos får de lamme til å gå og de stumme til å snakke. Det skal være Den hellige ånds krefter som strømmer gjennom hennes 13-årige fingre og tar knekken på kreftknuter, «utuktige tilbøyeligheter» og andre ­lidelser som tilhengerne bærer på.

Evnene hennes er ikke vitenskapelig bevist. Likevel valfarter folk fra fjern og nær for å ta del i den ukentlige seremonien som foregår i en fattig bydel i utkanten av Rio de Janeiro, Brasils nest største by.

I det tidligere butikklokalet renner kondensen nedover de mintgrønne veggene. Belysningen er omtrent som i et ­supermarked. Presten er nettopp ferdig med prekenen og melankolske toner gjaller ut fra de raspende­ høyttalerne. De 70 deltakerne stimler sammen foran scenen.

Alani Santos legger hånden på hodet til samtlige gjester. Én ­etter én.

En kvinne har reist hele dagen fordi hun har funnet en kul i brystet. Hun gjør korsets tegn og folder hendene foran ansiktet. Hun lukker øynene og merker Alanis unge fingre på hodet.

– Bare hun kan få knuten til å forsvinne, tenker hun.

Hvis ikke Alani kan, er det ­ingen som kan. Hun er utvalgt av Gud, sier presten.

Krymper raskt

Alani Santos er en av Brasils mest berømte ­barnepredikanter. Det finnes ikke tall på hvor mange de er, men det anslås at det kan være tusener. De unge mirakelmakerne­ er alle en del av pinsebevegelsen – en retning som opplever massiv framgang i Brasil.

Tidligere valfartet Alani Santos’ mange tilhengere til de ­katolske kirkene i området. Brasil har lenge vært landet med flest katolikker, men det kan se ut som om det er i ferd med å snu.

For mens pinsekirkene vokser og vokser, taper Den katolske kirke terreng. Om lag halvparten av Brasils voksne befolkning betrakter seg fortsatt som katolikker, viser en undersøkelse fra analyseinstituttet Datafolha. Men andelen synker kraftig. I 1970 foretrakk over 90 prosent av brasilianerne Den katolske kirke. I 2014 hadde andelen gått ned til 60 prosent.

I samme periode har frikirkene, og særlig pinsekirkene, økt fra 5 prosent til å utgjøre 22 prosent.

– Tidligere ble brasilianerne født og begravet som katolikker. Det var en selvfølge. De dagene er for lengst forbi. Innen 15 år har gått, vil katolisismen miste sin posisjon som den største trosretningen i Brasil, spår religionsprofessor R. Andrew Chesnut fra Virginia Commonwealth University (VCU) i USA.

LES OGSÅ: Megakirken Hillsong får ankerfeste i Norge

Kjemper mot

For å stanse utviklingen forsøker Den katolske kirke å etterligne pinsebevegelsen. Flere steder starter katolikkene kirker som tilbyr samme typer helbredelse som barnepredikantene. De forsøker også å utvikle karismatiske kjendiser, som presten Marcelo Rossi som promoteres flittig på sosiale medier. I tillegg til å være prest, gir han ut musikk og holder konserter. Foreløpig har ikke forsøkene hjulpet.

Tidligere ble brasilianerne født og begravet som katolikker. De dagene er for lengst forbi.

—   R. Andrew Chesnut, religionsprofessor

Lover hjelp

Da Den katolske kirke begynte å skrumpe på 70-tallet var Brasil underlagt et militærdiktatur som så på katolisismen som en trussel. Mange katolske prester kjempet for ­sosial likhet og rettigheter for de fattigste. Diktaturet gjorde derfor sitt for å undertrykke prestenes prekener om likhet.

Siden da har Den katolske ­kirke oppfordret landets fattige til å akseptere sin situasjon. Det jordiske livet er ikke så lett å ­endre, men det er mulig å komme til himmelen dersom man lever etter Guds ord.

Det står i kontrast til Pinse-bevegelsen, som lover endringer her og nå. Uansett om man er alkoholiker, uhelbredelig syk eller om ekteskapet skranter. Det har vist seg å være effektivt fordi landets politikere står overfor en nesten umulig utfordring med å endre Brasils ekstreme ulikhet. I favelane, Brasils slumområder, der millioner av mennesker ofte bor i ulovlige blikkskur, har ­regjeringen sluppet fra seg kontrollen til gangstere og narkobander.

– Når et samfunn ikke lenger tror at regjeringen kan løse ­deres sosiale, politiske og økonomiske problemer, virker overnaturlige krefter plutselig ikke som en dum idé, sier R. Andrew Chesnut fra VCU.

Gjennomslag

I motsetning til Den katolske kirke, virker pinsebevegelsens vekststrategi. Det er ikke tilfeldig. Kirkens ledere har gjennomført undersøkelser av folks behov, så de vet hva de skal tilby. De har også etablert vidtrekkende kvalitetsmedier, både på TV og papir, for å nå ut til flest mulig. I tillegg til de mange småmenighetene i slumområdene bygges det også kjempekirker, som Solomon-kirken i Sao Paulo. Den har plass til 10.000 mennesker.

Pinsebevegelsen er til stede overalt og på alle nivåer i det brasilianske samfunnet – også i det politiske systemet, der de får stadig mer innflytelse. Det sees blant annet i en politisk høyredreining. En rekke minoriteter, som i en årrekke har opplevd framgang, merker nå motvinden på ny.

Pinsemenighetene hyller et svært konservativt livssyn, og de lykkes med å få gjennomslag. Nylig fikk de avlyst en kampanje mot homofobi i utdanningssystemet, de har gjort det vanskeligere for kvinner å få abort, og de har fått stanset en informasjonsvideo om aids som hadde homofile som målgruppe.

Når et samfunn ikke lenger tror at regjeringen kan løse problemene deres, virker overnaturlige krefter plutselig ikke som en dum idé,

—   R. Andrew Chesnut, religionsprofessor

Ånden til alle

Pinsebevegelsen oppsto i USA på begynnelsen av 1900-tallet og ble brakt til Latin-Amerika gjennom misjonærer. Selv om trosretningen vokser på hele kontinentet, er det ingenting som slår populariteten den har fått i Brasil.

Det som karakteriserer Pinsebevegelsen er måten Den hellige ånd gir seg til kjenne på. Tilhengere tror at de ved bønn og håndspåleggelse kan få tilgang til Åndens krefter – på samme måte som når Jesus i Bibelen helbreder syke.

Kirken legger også vekt på at det ikke bare er de utdannede prestene som kan helbrede – også de fattige, de uten utdannelse, ja, selv barn kan stå for mirakler.

I sin bok Born Again in Brazil skriver Chesnut at barnepredikantene har funnet sin egen ­nisje. De forkynner med samme engasjement og troverdighet som eldre prester, men i tillegg utstråler de barnets uskyld.

– Barna gjør pinsekirken unik, sier han.

Lindrende hånd

Den utbredte forståelsen er at ikke alle har samme tilgang på de guddommelige kreftene. Enkelte, som Alani Santos, er særlig utvalgt av Gud.

Wellington Da Fonte står nær scenen under Alanis seremoni. Han har strøket den lilla skjorten sin og tatt gele i det korte, krøllete håret. Klærne dufter av parfyme som han har kjøpt i kiosken. Under armen har han Bibelen.

– Jeg treffer Alani hver uke, sier den 41-årige bakeren.

For noen år siden var han, etter eget utsagn, et dårlig menneske. Han drakk, røykte og var utro mot kona si. En dag klarte­ han ikke å komme seg ut av sengen på grunn av en ulidelig ryggsmerte.

– Jeg klarte ikke å arbeide. ­Legene kunne ikke gjøre noe. De sa smertene var uhelbredelige, forteller Da Fonte.

Han opplevde en letthet i kroppen da Alani la sin lindrende hånd på de mørke krøllene hans. I dag har han sjelden smerter i ryggen. Han er trofast mot sin kone og baker igjen brød. Og han er ikke katolikk lenger.

Gjenkjennelig

Pinsekirkene står særlig sterkt i Brasils slumområder – favelaene – der også Da Fonte bor.

R. Andrew Chesnut forklarer at innbyggerne her ofte føler seg oversett av regjeringen og Den katolske kirke.

Brasils fattige har begrenset adgang til helsevesenet og det gjør pinsebevegelsens fokus på det overnaturlige interessant. Kirkene tilbyr også et fellesskap som man sjeldent finner i de fattige områdene.

I tillegg har byens fattige, ofte med mørkere hud enn idealet, lettere for å identifisere seg med pinsebevegelsens prester og predikanter, som i hovedsak kommer fra samme trange kår.

– De hvite og høyere utdannede katolske prestene betraktes som en del av landets elite, sier Chesnut.

Jeg treffer Alani hver uke.

—   Wellington Da Fonte, baker

– En gave

På kirkens fuktige, vindusløse bakrom klikker Adauto Santos seg inn på en ­video på nettet. Den er sett mer enn hundre tusen ganger. Videoen skal vise hvorfor det ikke er hans valg at Alani, datteren hans, er barnepredikant.

På skjermen flimrer en seremoni fra 2011. Da var Alani sju år. Hun legger hendene på en ­eldre, japansk kvinne med slitasjegikt i knærne. Tidligere kunne kvinnen knapt gå, og bare ved hjelp av krykker. Nå reiser hun seg fra stolen. Uten hjelpemidler vandrer hun rundt i lokalet med tårer i øynene og armene i været.

I videoens kommentarfelt spør en om hvor mye penger den ­japanske kvinnen fikk for å simulere slitasjegikten.

– Det er et mirakel, forsikrer barnepredikantens far med blikket på dataskjermen.

– Jeg kan ikke bestemme over gaven som datteren min har fått fra Gud. Det er ute av min kontroll. Du kan lære å synge og be, men du kan ikke lære dette, sier han og peker mot skjermen.

Barnearbeid?

Som andre barnepredikanter har Alani en full kalender. Utover de ukentlige gudstjenestene i Rio de Janeiro, reiser hun rundt i landet for å opptre. I tillegg legger hun ut videovelsignelser til folk i andre land. Særlig japanerne er interessert i prekenene hennes.

Adauto Santos organiserer arbeidet og lever til dels av sin datters popularitet. Derfor ­undersøker myndighetene Alanis arbeidsforhold. De mistenker at faren utsetter datteren for barnearbeid.

– Det har alltid vært hennes valg. Helt fra hun begynte som femåring, sier Adauto Santos.

– Handler om penger

Barne-predikantene kritiseres også internt i pinsebevegelsen. For eksempel av Silas Malafaia, en prest som ansees for å være en religiøs superstjerne. Han har sitt eget TV-program som sendes i flere land. Han gjør også gjesteopptredener i USAs megakirker.

Silas Malafaia mener at ­barna utnyttes fordi foreldrene har kommersielle interesser. De får lønn fra kirken, mottar donasjoner og selger DVD-er om miraklene. Malafaia mener at Alanis arbeid ikke handler om Gud, men om penger.

Til tross for kritikken, fortsetter interessen for Alani og andre barnepredikanter å vokse. Men kampen om kirkegjengerne er hard. Publikum forventer spektakulære mirakler og fantastiske historier om frelse. Det handler om å være til stede på Facebook og andre sosiale medier, og prestene er gjerne tidligere prostituerte, narkohandlere og drapsmenn. Alanis far er ikke et unntak.

De hvite og høyere utdannede katolske prestene betraktes som en del av landets elite

—   R. Andrew Chesnut, religionsprofessor

– Jeg liker ikke å snakke om det. Det tilhører fortiden, og du vokser ikke ved å dvele ved den, sier han, men åpner likevel litt opp:

Tidligere bodde han i Sao ­Paulo. Han eide en frisørsalong, og sammen med broren stjal han biler. De endte begge i fengsel. Der begynte broren å gå til gudstjenester som pinsekirken holdt for de innsatte. Han forlot Den katolske kirke til fordel for pinsemenigheten.

– Min bror begynte å forandre seg. Han ble gladere, vennligere og et bedre menneske, husker Adauto Santos, som selv begynte å gå til gudstjenestene.

– Pinsekirken er en motgift til den syndige livsstilen jeg tidligere hadde, sier han.

– Det er Gud

Som 13-åring har Alani Santos allerede et knapt tiår med erfaring. Hun har gitt dusinvis av intervjuer både til lokale og internasjonale ­medier – og hun er god til det. Hun elsker å posere foran kameraet. Argumentene virker innstuderte, men kroppsspråket gir ordene hennes troverdighet – som når hun forklarer fremtidsdrømmene sine:

– Når jeg blir eldre vil jeg ­gjerne bli nevrolog, sier hun og tar en kort pause.

– Mange mennesker tror kun på medisin. Jeg vil forene den medisinske verden med den kristne. Jeg vil bruke evnen min til å gjøre mirakler der legevitenskapen ikke strekker til, sier hun.

Likevel insisterer Alani på at hun lever et normalt liv ved siden av de kirkelige forpliktelsene. Fest, alkohol og stevnemøter er utelukket, men hun går på skolen og drar på kino med venninner. I klassen behandles hun på like linje med andre elever.

– Noen ganger sier guttene at de trenger et mirakel. Men det er kun hvis de har glemt å gjøre leksene sine, sier Alani.

Hun lar seg ikke tynge av at hundrevis setter sin lit til henne hver dag.

– Jeg føler ikke at det er et stort ansvar å hjelpe mennesker. Det er jo ikke jeg som utfører miraklene. Det er Gud, sier hun.

Oversatt av Erlend Friestad.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje