En Guds brobygger

En guttunge er ute i skogen sammen med sin søster like ved huset der de bor på vestkysten av Finland. De leker og har det fint da han plutselig merker noe. Han kjenner at det bare er så godt å være der. Han begynner å gråte. Søsteren stopper opp og spør hva det er. Han svarer at det er så godt at han ikke vet om det er reelt eller en drøm.

Senere har fader Kliment, eller Juha Huhtamäki som er hans sivile navn, tenkt at det var en opplevelse av at Gud var på stedet.

– Jeg tror at nettopp det å føle Guds nærhet, tilstedeværelse og nåde så håndfast og så sterkt at den gir glede, og trøst i all slags søken, er noe jeg finner i den ortodokse kirken og tradisjonen.

En ny verden

Taket er høyt i leiligheten der den ortodokse presten bor på St. Hanshaugen i Oslo. Vinduet står åpent ut i bakgården. Kjøkkenet er strøkent som på en visning. Fader Kliment har nettopp kommet hjem fra forelesning i faget ortodoks kristendom på Universitetet. Han liker å høre hva som blir sagt og hva studentene er opptatt av. Nå gjør han klar gresk kaffe på en kaffemaskin. Han fikk den av en venn som sa at det måtte være minst ett sted i Oslo som serverte kaffen gresk.

– Vil du ha sukker? I Hellas må man nemlig si ved bestillingen om kaffen skal være med eller uten sukker.

I feriene drar han dit, til Hellas. Hobby for tiden er å studere gresk.

– Et nytt språk er alltid veldig givende. Det åpner en ny verden av mennesker, en ny kultursfære, en ny tankemåte. Det er så givende at jeg gjerne skulle drevet mer med det.

Som det kan virke med det meste fader Kliment tar i, gjør han det med en glede og ro, dedikert, men ikke uten egne meninger om hva som gjerne kunne vært annerledes. Det virker likevel som han tar det med ro og et smil, og har tålmodigheten til å vente og se. Lydighet og ydmykhet er han opptatt av, og det fikk han bruk for da han som nyutdannet prest ble spurt om å dra til Oslo for å starte en russisk, ortodoks menighet fra grunnen av.

– Jeg tenkte at nå blir jeg prøvd.

– Av Gud eller ledelsen?

– Både Gud og helt konkret av kirkeledelsen. Men det ble en veldig spennende oppgave og et spennende liv, synes jeg. Etter hvert.

Lydig

Huhtamäki er 28 år gammel da han er ferdig utdannet prest i Moskva, og ser for seg de nærmeste årene i et russisk kloster. Han har valgt å vie seg også til munk. Det har ikke vært et vanskelig valg. Han hadde ingen planer om å stifte familie. Men så har noen russere i Oslo skrevet brev til kirkeledelsen i Moskva.

Det fantes fra før en ortodoks menighet i Oslo som ble startet av flyktninger etter den russiske revolusjon i 1917, men den er koblet til patriarkatet i Konstantinopel. De russiske brevskriverne synes at nå, etter Sovjetunionens fall, er tiden inne for at Moskvapatriarkatet oppretter menighet i Oslo.

Den nyutdannede fader Kliment drar i 1997 til Oslo for å se an situasjonen, og blir ganske skeptisk. De som ønsket seg en ny, ortodoks menighet, er ikke mange. Det foreligger ingen økonomiske planer.

– Jeg gjorde nok min slutning og tenkte: Nei, dette her er ikke noe egentlig grunnlag. Jeg ser ikke helt vitsen med dette.

Men han velger å bli, og kaller det en lydighetshandling. Hvis et slikt spørsmål hadde kommet i dag, tror han kirkeledelsen ville stilt mange flere spørsmål. Men dette var like etter sovjettiden. Kirken hadde frihet etter år med begrensninger. Han tror kirkeledelsen derfor grep anledningen.

Menigheten fikk en stønad på rundt 5.000 kroner i måneden, langt fra nok til å drive menighet og lønne prest. Fader Kliment levde nøkternt og hadde en snill bestemor som alltid var bekymret og spurte hvordan det var i Norge, og om det var noe hun kunne gjøre. Nokså raskt begynte medlemmer å komme til. I dag har Hellige Olga rundt 3.500 medlemmer. De russiske brevskriverne var ikke helt fornøyd med at de fikk en finsk konvertitt til prest. Men fader Kliment overvant skepsisen raskt. Venner sier at menigheten simpelthen elsker ham.

Nå, 22 år etter, åpner fader Kliment for endringer.

– Jeg føler at jeg har gjort min misjon ferdig.

– Ferdig?

– På en måte, ja. Jeg har holdt på i over 20 år. Nå er mye administrativt og organisasjonsmessig tilrettelagt. Nå kan en gift prest og familiemann etablere seg her og føre menigheten videre.

---

Fader Kliment, Juha Huhtamäki

• 51 år, sokneprest i Hellige Olga menighet, en ortodoks menighet som ble opprettet i 1996 av Moskvapatriarkatet.
• Utdannet prest ved Det teologiske akademiet i Moskva og studerte russisk ved Universitetet i Helsinki. Viet til prest og munk som fader Kliment.
• Oppvokst i Pori på vestkysten av Finland.

---

– Hva har du lyst til?

– Ja, kanskje jeg kan leve et eremittliv eller studere videre og drive med forskning. Det hadde vært fint.

– Du har ikke et ønske om å følge menigheten videre?

– Det er ikke slik at jeg føler et veldig behov for å dra eller la menigheten være, og legge det bak meg. Nei, det er ikke det heller. Men jeg tenker at alle vi prester har vår personlighet og våre trekk, og at det kunne vært en positivt med fornyelse for menigheten, men også for meg selv. Det kan være at jeg gjorde en katastrofal feil i slutten av året som gikk, sier fader Kliment.

---

4 raske

• Gud er: Ånd
• Jeg kan ikke leve uten: Kristus og kirken
• Helst ingen gravstein: Pengene kan brukes bedre.
• Boken alle må lese: Nikos Kazantzakis: Kristus korsfestes på ny

---

Som et lyn

I desember ble han plutselig tilkalt av patriarken i Moskva.

– Jeg tenkte, nå har jeg gjort noe fryktelig gærent, nå må jeg inn på teppet.

For det hastet. Fader Kliment fikk ikke vite hva det gjaldt, men ble spurt om han hadde russisk visum slik at han kunne komme straks. Det hadde han ikke, men dro den dagen han fikk det, og møtte patriarken klokka fire.

Der fikk han høre at patriarkatet ville utvikle virksomheten i Sørøst-Asia og lurte på hvem som skulle dit. Fader Kliment fikk et tilbud.

– Det kom som lyn fra himmelen. Jeg hadde ikke hatt tid til å tenke og reflektere over det. Så jeg ble jo skrekkslagen og sa at jeg kjenner ikke de sørøstasiatiske landene i det hele tatt, ikke deres kultur og språk, og takket nei.

Etterpå har han tenkt.

– Kanskje var det en ny åpning i livet som var der, og så brukte jeg den ikke. Da jeg var yngre protesterte jeg jo ikke. Jeg dro til Norge på grunn av lydighet, men også på grunn av at det var interessant å gjøre noe nytt og prøve.

Oldemor

Barndomshjemmet lå i Pori på vestkysten av Finland, rundt tre timers kjøring fra Helsinki. Faren var sivilarkitekt og jobbet i en bedrift som bygget oljeplattformer som ble fraktet til Norge. Moren jobbet i veidirektoratet til de to barna gjorde sin ankomst. Foreldrene tilhørte den finske, lutherske statskirken, og gikk i kirken ved juletider og familiebegivenheter.

Fader Kliment tror han var et religiøst barn. Han lærte å be kveldsbønner og det ble et indre behov, som å puste. På skolen likte han religionsundervisningen, noe få andre elever gjorde.
Inn mot samme gårdsplass bodde oldemor i eget hus. Han besøkte henne omtrent hver dag. Hun hadde et ikon av Maria bebudelse, der engelen Gabriel kommer for å fortelle den unge Maria at hun skal bli med barn og sette Guds sønn til verden.

– Oldemor var slik, nesten Maria-aktig. Hun gjorde sin tjeneste i det stille, uten å gjøre noe stort nummer ut av seg selv.

I dag henger ikonet på veggen på kjøkkenet på St. Hanshaugen.

– Jeg tror at hun med sin fromhet ga et eksempel på et møte med et hellig menneske, og at oldemor var rett og slett en helgen, som tjente til inspirasjon.

På skolen valgte han russisk som fremmedspråk, og fikk første inngangsbillett til den russiske kultursfæren. Der kom også den ortodokse troen inn.

– Veldig tidlig skjønte jeg at dette er midt i blinken for mitt vedkommende.

I tenårene gikk han og søsteren på en vandring til forskjellige trossamfunn, blant annet noen karismatiske forsamlinger.

– Det var helt tydelig at det ikke var noe som tiltalte mitt hjerte. Men da jeg begynte å besøke ortodokse gudstjenester, var det en sånn hjemkomst. Jeg følte i mitt hjerte at det er her jeg hører til, og at denne type åndelig spiritualitet var det jeg kunne tenke meg å slutte meg til. Jeg grublet ikke. Det var bare helt klart at jeg fant mitt eget sted.

Livets kilde

Da han flyttet til Helsinki for å studere russisk, var han myndig, og konverterte. Han fant en tilhørighet både i en finsk, ortodoks menighet og i en mindre russisk innvandrermenighet. I den finske ortodokse kirken fikk han jobb på bispedømmekontoret, og i den russiske menigheten fikk han et sted å bo. Der ble en russisk nonne en viktig veileder som lærte ham mye om ortodoks tro og liv.

Fader Kliment er klar på at troen betyr alt.

– Jeg opplever kirken med sine sakramenter og gudstjenester som virkelig livets kilde, hvor man kan komme og hente den nødvendige næringen til livet, og hvor man også får oppleve den gleden jeg nevnte, og Guds tilstedeværelse og nåde.

Han er heller ikke i tvil om at det er i den ortodokse kirke sannheten finnes.

– Det er på 2000-tallet ikke så populært eller vanlig å påstå at kun vi har sannheten. Men de ortodokse er frimodige nok til å tro at det er i den østlige kirken sannheten befinner seg. Samtidig forstår jeg at alle vi ortodokse og kirken som menneskelig organisasjon, har sine brister og feil. Vi skjønner at vi lever ikke den sannheten riktig ut. Det er et elendig vitnesbyrd vi gir mange ganger, som vi for eksempel har sett i det virkelig horrible året fjor, på internasjonalt plan og lokalt her i Norge.

Han nevner en russisk helgen som levde på 1800-tallet, Theophan eremitten, som skal ha blitt spurt om det var noe håp for vestlige kristne, som katolikker og ymse protestanter.

– Han som teolog og hellig mann har et helt entydig svar: Han vet ikke. Det er noe som ligger i Guds hender, og Guds veier er uransakelige. Men han sier at jeg vet at jeg kan ikke bli frelst uten ortodoksien. Det var jo et litt hyggelig svar.

– Hva vil du si at frelsen er?

– Frelse er helbredelsen, gjenopprettelsen og fullkommengjørelsen av mennesket.

Fader Kliment forklarer at den ortodokse kirken ser for seg tre stadier på frelsens vei. Den begynner med en renselse. Deretter kommer et stadium av helliggjørelse der Guds nådegaver virker og mennesket deltar i en synergi, et samvirke mellom Guds og menneskets vilje. Så kommer det tredje stadiet som er guddommeliggjørelse.

– Gud er ikke den sinte, straffønskende skikkelsen som ønsker å sende oss til pine og ild. Han er den barmhjertige samaritanen som ønsker å helbrede sårene som er der og gjøre oss hele, og ikke bare det, men du har egentlig et fantastisk kall til å bli helliggjort og guddommeliggjort.

Han legger til at noen ser i frelsen også livet etter døden.

– Det er der det fullbyrdes at vi blir sanne, hele, helbredede mennesker og blomstrer opp i all skjønnhet.

En nordisk visjon

Et av ordene som brukes om fader Kliment, er brobygger. Det han brant for da han kom til Norge, var å gjøre ortodoksien nordisk. Etter hvert har han sett at det reelle behovet mest er å være prest for de russisktalende ortodokse.

– Jeg har måttet dempe noe den lysten og iveren jeg hadde. Jeg tenkte at her skal vi erobre hele Norden for ortodoksien. Men jeg har nok ikke blitt kvitt den tanken og overbevisningen. Jeg tenker at det er fremtiden, og at vår kirke og tilstedeværelse her blir mer lokalt forankret. Det er kanskje den første generasjonen innvandrere spesielt som har en slags romantisk lengsel til hjemlandet og kirkelige tradisjoner man kjenner derfra.

Fader Kliment tror det ville gagnet den russisk-ortodokse kirkens menigheter i Norden å ha et bispedømme.

Han kjenner dagens patriark i Moskva, Kirill, som viet ham både til munk og prest mens Kirill fortsatt var metropolitt. Fader Kliment har reist rundt med ham på turer i Norge de første årene i landet.

Når noen kritiserer patriarken for å ha for tett kontakt med president Putin, tror fader Kliment at forholdet er langt mer sammensatt.

– Bildet man tegner er karikaturpreget og ensidig. Hvis man trykker bilder i aviser av patriarken og presidenten sammen og viser det i alle TV-kanaler, er det bildet man får. Men det er ikke hele sannheten. Jeg tror nesten heller at det er motsatt, at det går luner der begge veier.

Fader Kliment er takknemlig for at han har fått et innblikk i det russiske universet.

– Å treffe folk fra nye kulturer og få opplevelsen at de tenker annerledes enn jeg er vant til, har vært virkelig en rikdom.

Kanskje er det også derfor han trives i rollen som en slags tolk mellom kulturer, mellom den ortodokse kirken og andre, mellom vestlig kultur og russisk tenkning.

– Det går ikke bare den veien at jeg må tolke russiske utsagn inn i tankebanene i den vestlige verden. Det går også den andre veien, at jeg må tolke norske verdier og tankemåter til den ortodokse Østen og forklare hva man mener. Det er mulig å forstå forskjellige ståsteder. Det er virkelig spennende å være i ... – ja, noen ganger kan det bli litt kryssild. Men det er kanskje mer kulturers møtepunkt.

Men fader Kliment merker mindre interesse for den russiske, ortodokse kirken nå enn de første årene i Norge.

– Da møtte jeg mange fra det norske kirkelandskapet som var åpne og ville vite mer, som hadde lyst til å bygge relasjoner og så en fremtid sammen. I løpet av disse siste 15 årene har man blitt mer skeptiske til hverandre. Jeg vil nok legge litt av skylden på ensidig mediebelysning av forholdene til Russland og at man hisser opp stemningen mot hverandre.

En annen bøyg for vestlige mennesker tror fader Kliment er nettopp lydigheten som er et tema ikke bare for ham personlig, men i holdningen til kirken. Han understreker at det er rom for egne tanker og kritikk, men samtidig ligger det en kjærlighet og tro til tradisjonen der.

– Vi tror på kirken og kirkens budskap, selv om vi i noen enkeltpunkter på personlig plan ikke helt kan godta alt, eller ikke er helt enige. Men vi har en grunnleggende tro og tillit til kirken og tradisjonen at vi har svarene der. Kanskje er de ikke kommet opp enda, men vi tror kirken har hele skattkammeret.