Hver ­enkelts ­ansvar

– Hver enkelt har et ansvar for å konfrontere sitt lands fortid, og for å forstå at dette er ens egen fortid. Du kan ikke skille personen fra kollektivet eller fortiden fra samtiden. Vi er dem vi er på grunn av det som har skjedd.

Nora Krug sitter foran oss med en fargerik billedbok foran seg, med tittelen Heimat. Ordet viser til hjem, hjemsted eller hjemland, i spesifikt tysk forstand. Den tyske forfatteren og illustratøren bor og virker i New York, men har tatt turen til Oslo i forbindelse med den norske oversettelsen.

Moralsk feil

Før hun begynte arbeidet med Heimat, hadde Krug jobbet med ulike visuelle fortellinger om krig. Hun innså plutselig at ingen av dem handlet om tyskere.

– Det virket moralsk feil å snakke om krigen fra et tysk perspektiv. Det kunne så lett virke som at hun sympatiserte med feil side, eller forsøkte å forvare eller gi tyskerne en offerrolle, sier hun.

Samtidig gikk det opp for henne at det nettopp var den tyske krigshistoriens tilstedeværelse i bevisstheten, helt fra barnsbein av, som gjorde at hun oppsøkte tematikken.

Personlig representant

Krug har levd utenfor hjemlandet mye av livet: tre år i England, 17 i USA.

– Som en tysker blant ikke-tyskere ble jeg oftere konfrontert med min nasjonale identitet og landets historie.

Så hva hadde hun å møte spørsmålene med? På skolen hadde de lært mye, men måten krigen hadde blitt konfrontert på, var nesten fullstendig kollektiv, forklarer Krug.

– Når du forlater dette kollektivet og blir oppfattet som individ, når du blir en representant for landet ditt som individ, da må du møte temaet på et personlig nivå.

– Og det gjorde du med å gå inn i din egen familiehistorie. Hva overrasket deg da du gjorde det?

– Jeg forventet at ingen i familien min hadde vært «store» nazister, for om det er tilfellet i Tyskland, så vet du det. Og det samme hvis de hadde vært aktive i motstandsbevegelsen. Jeg tenkte meg at de falt inn i midten.

To familiemedlemmer

Det er to hovedpersoner i boka: Willi, Noras Krugs bestefar, som var kjørelærer for tyske soldater under krigen. Historien hun vokste opp med var at han av den grunn aldri trengte å kjempe i det militæret, og aldri kunne ha vært skyld i å drepe noen. Før jobben som kjørelærer, var han sjåfør til en jødisk businessmann.

– Det var alltid betryggende, men jeg hadde ikke noe bevis, sier Krug.

Den andre personen vi følger i boka, er forfatterens onkel, som hun aldri møtte. Han gikk inn i SS som 17-åring og døde som 18-åring. I arbeidet med boka fant Nora Krug en skolestil gutten skrev der han sammenlignet jødene med giftig sopp.

– Jeg følte aldri noen tristhet over hans død. Det ble fremstilt av mine foreldre som riktig, i og med at han kjempet for Hitler. Men jeg ønsket å bli bedre kjent med ham.

Et sjokkerende «ja»

Alle i Tyskland kan be om innsyn i mappene det amerikanske militæret arkiverte etter krigen, som inneholder informasjon om tyske borgeres tilknytning til nazipartiet. I bestefaren Willi sin mappe, fant Nora Krug et skjema som inneholdt 313 spørsmål.

Første spørsmål: var du et medlem av nazipartiet?

Bestefarens svar: ja.

«Avsløringen omslutter meg som et sviende utslett» skriver Krug i boka.

– Dette var 1933, ganske tidlig. Femten prosent av alle tyskere meldte seg inn i nazipartiet. Han hadde alltid stemt på sosialdemokratene. Vi var sjokkerte.

Ikke forsonet

– Når du oppdager disse tingene, føler du deg mer forsonet med denne kollektive skylden? Blir det bedre eller verre ved å vite?

– Definitivt bedre, men jeg føler meg ikke forsonet. Målet var aldri å ikke føle seg skyldig. Den paralyserende skylden vi vokste opp med på skolen tror jeg virker mot sin hensikt. Den gjør at fortiden føles som for mye å kunne snakke om. Vår utdanning feilet i det at den ikke gav oss verktøy til å relatere spørsmålene omkring krigen til våre egne liv. Den lot oss ikke føle at vi aktivt kunne gjøre noe for å skape forandring.

For Krug var det å skrive Heimat en måte å overkomme dette på.

– Jeg har ikke overkommet skyldfølelsen, men jeg føler meg sterkere idet jeg konfronterer fortiden.

Alles ansvar

– Det er en stor utfordring i det du sier: en enorm jobb for hvert enkelt menneske, om dette også gjelder andre historiske hendelser vi bearbeider kollektivt?

– Mitt håp for boka er at den skal ha en universell appell, til ethvert land.

Krug trekker fram rasisme i dagens USA som et eksempel.

– Forståelsen av hvordan afroamerikanere behandles i dag er et direkte resultat av slaveriet. Ikke bare resultat, men en fortsettelse. Alle har ansvar for å forstå det, holde historien levende, og se at demokratiet er en prosess der vi må delta.

Må læres

– Heimat, hjemstedet, er det ødelagt?

– Uttrykket ble misbrukt av nazistene og har etter krigen vært ansett som et negativt ord. Men på 50-tallet var det fortsatt en flukt i det, en glorifisering av tysk natur og kultur. Deretter ble det ikke brukt i det hele tatt.

Den tyske forleggeren til Krug ville først ikke bruke ordet «Heimat» som tittel. Men mens Krug jobbet med boka skjedde et skifte i politikken, og nasjonalistiske krefter på ytre høyre har vokst kraftig fram. De tar i bruk begrepet Heimat igjen.

– Vi innså at disse kreftene ikke skal ha monopol på begrepet. Vi må kunne bruke det, også vi som mener at vi må kunne konfrontere fortiden, samtidig som vi omfavner kulturen vår. Det burde ikke være motsetninger, og det er farlig å overlate det til høyreekstremistene.

– Så det er mulig å integrere det hele?

– Jeg tror det er mulig, men at det må læres. Jeg tror de fleste tyskere ikke vet hvordan, inkludert meg selv. Denne boka er mitt forsøk. Den er min forpliktelse til Tyskland.

Ny generasjon

– Du kunne skape noe ut av informasjonen du fant. Hva gjør vi med den kunnskapen vi får om fortiden når vi besitter den?

– Det er det viktigste spørsmålet. Flere tyske forfattere som skriver om krigen i dag, tar opp nettopp dette. Den forrige generasjonen var mer anklagende og harde overfor sin foreldregenerasjon. Vår generasjon stiller seg i større grad spørsmålet: Hva betyr dette for meg, for mitt liv?