– Jeg var redd jeg aldri ville få et ordentlig liv

Hun blunket langsomt med øynene, som møtte et ildrødt lys utenfor ­vinduet. Det var visst litt utpå kvelden, følte hun. For det var solen som var skyld i det skarpe ­lyset. Først ­etter et par sekunder oppdaget hun moren, som satt og gråt ved siden av henne. ­Lettere for­virret ­prøvde Amalie ­Bi­lle ­Nyvang å stotre frem noen ­beroligende ord, men merkelig nok ­klarte hun ikke å få en eneste lyd over leppene. Faktisk kunne hun ikke bevege dem eller noen ­andre muskler overhodet, selv om hun prøvde iherdig.

Hun ­merket ­hvordan angsten bredte seg i kroppen idet det gikk opp for henne at morens uventede gråt skyldtes hennes egen, paralyserte tilstand. Hva hadde skjedd?

Hjertemassasje

En formiddag sommeren 2005 ramlet Amalie sammen på en campingplass på Falster hvor hun tilbrakte ­ferien sammen med et par ­venner. I dag husker hun ingenting fra ­timene før ulykken, men har senere blitt fortalt at hun gikk ned til et av ­fellestoalettene på camping­plassen mens resten av ung­dommene pakket sammen. Noen tilfeldige campinggjester som stod i kø utenfor toalettet hørte plutselig et høyt dunk, før den livløse hånden hennes kom til syne under døren.

Da de fikk henne ut av båsen, hadde hun ingen puls. En sykepleiestudent som tilfeldigvis var i nærheten gav henne hjertemassasje og kunstig åndedrett til hun begynte å puste igjen og ambulansen kom.

Jeg trodde jeg kunne finne tilbake til utgangspunktet før ulykken. Med tiden måtte jeg innse at dette var en umulig oppgave å gi seg selv.

—   Amalie Bille Nyvang

I koma

På sykehuset ble hun lagt i kunstig koma og kjølt ned for å hindre at hjertestansen skulle medføre en alvorlig hjerneskade. En av legene undersøkte blodet hennes for sentralstimulerende stoffer. En annen lege mente hun måtte lide av epilepsi. Men ingen av dem fikk rett i hypotesene sine. Faktisk fant de aldri ut hvorfor Amalie Bille Nyvand plutselig ramlet overende med hjertestans i en alder av bare 20 år.

Mens den unge kvinnen lå i koma, fikk foreldrene brev fra mote- og designskolen i ­København, som hadde gleden av å informere om at Amalie ­Bille Nyvang hadde fått studieplass etter sommerferien. Hun ­hadde vært en kreativ sjel gjennom hele oppveksten, spilt trommer og ­senere elektrisk gitar og sunget mye, også foran tilskuere. Hun hadde malt, tegnet og klippet så snart hun fikk sjansen.

Nå lå hun foran dem i sykehussengen. En av legene hadde fortalt familien at de måtte innstille seg på muligheten for at det kanskje ikke var mer de kunne gjøre. En uhyggelig prognose som de først orket å fortelle datteren om flere år senere.

Sykehuskirken

Da Amalie Bille Nyvang våknet i sykehussengen etter elleve dager i koma, befant hun seg i en slags sjokktilstand. Hun følte seg ­fanget i sin egen kropp. Til å ­begynne med kunne hun bare bevege den ene pekefingeren lite grann. Det gikk et par dager før hun lærte seg å kommunisere g­jennom å blunke langsomt med øynene, og først ­etter noen uker klarte hun å frembringe noen hulke­lyder fra halsen. Ville dette bli livet hennes fra nå av?

Hun fryktet svaret på ­spørsmålet. De neste månedene sørget dyktige fysio­terapeuter, ergoterapeuter, talepedagoger og nevropsykologer på Hvidovre Sykehus for at dagene hennes ble fylt med gjenopptrening. Og selv om det gikk med sneglefart, gikk det i det minste fremover.

Sykehusrommet der hun lå gjennom hele denne tiden, var eggegult. Hun kunne ikke ­fordra fargen, og fikk hjelp til å pynte ­veggene med fotografier av venner og familie og en stor plakat av vokalisten i rockebandet Foo Fighters. Det hadde vært en av de artistene hun hadde hørt mest på frem til ulykken, på en eller annen måte hjalp det henne å huske hvem hun selv var, eller i hvert fall hvem hun ­håpet å bli igjen.

Samtidig begynte hun å bruke sykehus­kirken. De mørke treveggene i rommet og den fine glass­fasaden ut mot den grønne sykehus­hagen, ga ­henne en uventet ro. I tenårene hadde hun ofte gått til gudstjeneste i barndomsbyen ­Haraldsted hos den daværende sognepresten Jens Bøggild. Noen ganger alene, andre ganger var hun med mormoren eller andre familiemedlemmer. Men nå ble det plutselig viktig for henne å snakke regelmessig med ham.

Ville gå igjen

De tankene som opptok henne mest i denne perioden handlet om å få ­tilbake det gamle livet sitt så fort som mulig. Hun ­brukte utrolig mange krefter på å finne tilbake til den ­personen hun var tidligere. Hun ville bli i stand til å gå igjen, få tilbake motorikken og energien og ta del i alle de opp­levelsene med ­studier, utenlands­reiser og ­flytting som opptok hennes jenvnaldrende ­venninner. Dette gjorde henne på en gang håpefull og ­frustrert, ­særlig i perioder hvor det var ­tilbakefall eller stillstand i den motoriske ­utviklingen hennes.

Etter elleve måneder på sykehus var hun ­endelig klar til å skrives ut. Først ble hun sendt til rehabiliteringssenteret Kurhus i ­Dianalund, der hun blant annet lærte å gå på toalettet selv. Deretter flyttet hun til ­Botilbudet ­Selmersvej, i dag Nevrorehabilitering ­Selma Marie, et ­botilbud for unge som har fått 
hjerne­skade. På dette tidspunktet hadde det blitt lettere for henne å snakke, selv om 
uttalen av ­ordene fortsatt var utydelig.

De ­ansatte på ­botilbudet var ikke overbevist om at hun noen gang ville kunne gå igjen uten hjelpemidler. Men ­Amalie ønsket ikke å bruke hjelpemidler som for ­eksempel el-scooter. 
Hun var sikker på at ­andre ville begynne å oppfatte henne som funksjonshemmet eller som et helt annet ­menneske dersom hun tok imot dem.

Ville det overhodet være forsvarlig å få et barn med min funksjonshemming?

—   Amalie Bille Nyvang

Selvransakelse

En dag satt hun og frem­hevet konturene rundt øynene med ­eyeliner, fordi hun alltid hadde brukt sminke før ­ulykken. Da hun ­etter masse strev endelig hadde klart å legge streken helt tett langs kanten av øye­lokket, kikket hun på seg selv i speilet. Mens hun holdt øyekontakten med sitt eget speilbilde, erkjente hun for seg selv at hun var nødt til å begynne å akseptere den nye tilværelsen sin som hjerneskadet.

I dag sitter 34 år gamle Amalie Bille Nyvang i leiligheten sin i Ringsted på Sjælland. Det har gått 14 år siden hun ramlet sammen på ­Falster. Hun har innsett at hun sannsynligvis aldri ­kommer til å bli kvitt rullestolen og ­rullatoren. Men med årene har hun fått tilbake språket sitt, og snakker langsomt og sikkert.

– Jeg var redd for at jeg ikke ville få et ­ordentlig liv som funksjonshemmet. Det 
­krevde store ­mengder selvransakelse å ­komme frem til at jeg er bra nok som jeg er nå. At ­livet mitt er bra nok. Tidligere forsøkte jeg hele ­tiden å se positivt på tilværelsen, men ­egentlig ­handlet det mest om at jeg trodde jeg kunne finne ­tilbake til utgangspunktet før ulykken. Med tiden måtte jeg innse at dette var en ­umulig oppgave å gi seg selv.

Familieliv

Ved siden av henne sitter kjæresten Anders Stensbøg, som hun traff for ni år siden da hun flyttet tilbake til Ringsted. Foran dem ruller datteren Alva energisk rundt og pludrer i et par myke tepper. Amalie smiler til Alva, og gjør grimaser som får den lille jenta til at klukke av latter.

Når Amalie tenker tilbake til den perioden da hun datet ­kjæresten, kan hun fortsatt bli fullstendig overrasket over seg selv. For det skulle en god del mot til å venne seg til tanken på at det faktisk var noen som gadd å være sammen med henne.

– Jeg hadde heller ­aldri turt å håpe på å bli mor. Det krevde mange ­overveielser. For ville det overhodet være forsvarlig å få et barn med min funksjonshemming? Jeg visste jo ikke om jeg hadde overskudd til å ta vare på et annet menneske.

Men så fikk lillebroren en datter. Etter å ha forsøkt å leke med den lille niesen og passet barna til venner en rekke ganger, var hun ikke lenger i tvil. Hun og Anders skulle prøve å bli foreldre.

– Jeg har blitt møtt med en masse kritikk for ­beslutningen min. For eksempel hadde mormoren min, som jeg ellers ­alltid har hatt et veldig nært ­forhold til, svært vanskelig for å ­akseptere valget mitt. I dag har hun ­heldigvis endret holdning, men den gangen ble jeg veldig hardt rammet av synet hennes på min egnethet til å være mor. For det var jo ikke en drøm som jeg hadde våget å snakke om før jeg virkelig følte at jeg var klar til å gjennomføre den og hadde funnet meg til rette med min nye identitet.

Og hvem er hun så i dag?

– Jeg er fortsatt Amalie. Men jeg har blitt mer rolig og ­bevisst på at jeg ikke skal ­kamuflere meg selv og funksjons­hemmingen min for omverdenen. Jeg har også blitt realist. De ­drømmene jeg hadde om å studere på ­Designskolen lar seg ikke ­gjennomføre med muskeltrettheten min, ­akkurat som jeg hverken kan ­spille ­instrumenter eller synge på grunn av alle nerveskadene. Den eneste jeg synger for nå, er Alva.

Med tiden har hun funnet nye måter å være kreativ på. De ­siste dagene har hun for ­eksempel brukt til å lage hjemme-
lagde invitasjoner til datterens ­kommende barnedåp. Og med den lille ­familien sin rundt seg, er det faktisk også mer enn nok til at hun er tilfreds med livet 
sitt.

Teksten stod først på trykk i ­Kristeligt Dagblad. Oversatt av John Færseth.