Vanekristen

– Det er grunnleggende for mennesker å føle seg som del av noe. Sånn sett er vi som har en religiøs tro heldige, sier Olav Aagedal.

Han er religionssosiolog, også når han snakker om seg selv. I en gammel lenestol sitter han helt stille og tar han seg god tid, veier sine ord og tar de nødvendige forbehold.

– Så kan en spørre om tro kan reduseres til sosiologi, eller om det dreier seg om noe sterkt personlig. For min egen del opplever jeg at historien om Jesus er noe helt spesielt som har blitt bestemmende for livet mitt, og som jeg aldri vil klare eller ønske å distansere meg fra.

Bondestudent

Sammen med kona Trude og deres sønn, bor han klint inn mellom næringslivsledere og forretningsadvokater, tvers over gata for Uranienborg kirke. I den ene stuen står en støpejernsovn, i den andre står en kakkelovn. Akademikerne er igjen her på Briskeby i Oslo, kjøpte leilighetene sine for lenge siden.
Olaf Aagedal kom til Oslo og til sosiologien i 1966. I begynnelsen kunne han kjenne seg som en av karakterene i Arne Garborgs Bondestudentar – litt treig sammenlignet med «de kjappe» byfolka. Men så skjedde det noe. Selv kaller han det ei dreining i kulturen før EF-avstemmingen i 1972, med en oppvurdering av den norske periferien. Hans utkantbakgrunn, dialekt og røtter på Vestlandet kunne da oppleves som en ressurs. Han hadde en erfaring som de som var oppvokst i Oslo og Bærum manglet.
– Det var ei tid hvor det skjedde sterke politiseringer av universitetet, og jeg ble del av denne politiske vekkelsen. Men så tok den ekstreme retninger jeg ikke kunne være med på, som ml-bevegelsens syn på religion som folkets opium, og synet på marxismen som en overordnet ideologi som ga svar på alt.

---

Olaf Aagedal

• 70 år. Oppvokst på Vereide i Nordfjord, hvor faren var folkehøyskolerektor.
• Gift. Har tre barn, ett av dem fra et tidligere ekteskap.
• Kultursosiolog og forsker ved forskningsstiftelsen Kirkeforskning (KIFO).
• Har gitt ut en rekke bøker og artikler om det lavkirkelige landskapet i Norge, og om offentlige hendelser som nasjonaldager, festivaler, jubileer og minnemarkeringer.

---

Bedehuskulturen

Den dogmatiske tilnærmingen passet ham ikke. Han ble heller med på å starte studiegruppa «Ja og nei til Marx». Slik har tilnærmingen hans hele tiden vært: På den ene side, på den andre side. I dag, 50 år senere, er Olaf Aagedal en av landets fremste kultursosiologer, med et årvåkent blikk på hvordan vi nordmenn markerer nasjonal og religiøs tilhørighet. Den norske bedehuskulturen er av fenomenene han har forsket mest på, noe som har resultert i bøker som Bedehuset: rørsla, bydga, folket (1986), Rapport fra bedehusland (1988) og Vekkelsesvind (2008).

– Jeg så at dette var en interessant del av Norge som var lite beskrevet. Det har vært min motivasjon å gjøre noe med dette. Og bak den ligger et ønske om å vise at dette er normale mennesker som har fått til mye. Det urbane og akademiske Norge visste veldig lite om denne kulturen, så den var omsluttet av en blanding av kunnskapsløshet og forakt. Det var ikke kultur – det var ukultur.

Den lavkirkelige kristendommen som Aagedal har forsket mye på, har vært preget av at troen skulle være noe inderlig og personlig. Til sammenligning kan den mer høykirkelige trosutøvelsen i Uranienborg kirke karakteriseres som mer intellektuell og rituell. Aagedal mener selv han står i spennet mellom de to.

– Tidligere grunnet jeg nok mer på om jeg egentlig trodde og på hva som skal til for å bli frelst. Nå tenker jeg ikke så mye på det lenger. Jeg har tenkt at det som var et skjellsord i min oppvekst – nemlig vanekristendom – nå er en god del av min kristendom. Det har blitt en vane å gå i kirken, å gå til nattverd, å synge salmer og å høre forkynnelse.

Emosjonell nærhet, intellektuell distanse

I oppveksten tilbrakte han somrene i Indre Agder, hvor morfaren var emissær og bonde – og farfaren var bedehusmann og kommunestyrerepresentant. Oppveksten ga kjennskap til bedehuskulturen, men også avstand til den. Resten av året bodde familien i ei bygd utenfor Sandane i Nordfjord, hvor faren var rektor på Nordfjord folkehøyskole. I bygda ble det aldri reist noe bedehus.

– Noen vil kanskje si at det er lett for meg å se på bedehuskulturen som et interessant og eksotisk fenomen, fordi jeg aldri ble «stengt inne» i et bedehus, for å si det på den måten. Jeg har ikke opplevd på kroppen de sterke negative erfaringene jeg skjønner noen kan ha fra å vokse opp i bedehusmiljø. Men folkehøyskolebevegelsen jeg vokste opp i, hadde på den tiden en del av de samme verdiene og idealene.

Fortsatt kan han, når han tenker på det, irritere seg over at lederskikkelsene i miljøet han vokste opp i var mot dans, organisert idrett – og de fleste kinofilmer.

– Dette er ting jeg elsker nå, som jeg dessverre gikk glipp av. Det førte til et skille i ungdomsmiljøet som jeg mener var unødvendig og uheldig. Jeg skulle ennå ønske at dette hadde vært annerledes. Men det er selvfølgelig verre ting en kan bli utsatt for i oppveksten, sier han.

Som forsker har oppveksten i det lavkirkelige Norge gitt ham nyttig bakgrunnskunnskap. Men han har også opplevd at det kan være utfordrende å jobbe med miljøer som er flettet inn i hans egen livserfaring.

– Faren er at det kan være spørsmål du glemmer å stille, fordi noe virker opplagt og gjenkjennelig. Kanskje lot jeg være å be folk beskrive noe, fordi jeg følte det lignet på noe jeg kjente igjen. Da er det en styrke å ha med folk som ser det fra en annen ståsted, som kan stille andre spørsmål. Derfor ser jeg på det som en stor fordel å være en del av et forskermiljø med ulike erfaringer i forhold til religion, men med en felles respektfull og nysgjerrig holdning til det religiøse livet som vi forsker på.

Nærmeste nabo

Trikkeskinnene er det eneste som skiller huset han bor i fra kirken han går i. Siden han bosatte seg her for 22 år siden, har Uranienborg kirke vært en viktig del av livet hans. Men han har også vært en viktig del av livet i kirken. I menigheten omtales han som en idealist som ikke bare ser hvilke utfordringer kirken bør ta tak i, men som selv tar tak i dem. Han har vært med å dra i gang en språk-kafé for flyktninger i menighetshuset. I dag stiller språk-kafeen lag i Holmenkollstafetten og Olaf er med og løper.
– Å komme i kontakt med flyktninger i bydelen gjennom kaféarbeid og trening, har vært utrolig morsomt og berikende. Men det minner meg også på at livet er en alvorlig sak. Hva bruker vi som er så utrolig heldige og privilegerte, våre evner og muligheter til? Dette er noe vi alle må stå til ansvar for. Når jeg sier at sier at livet er alvorlig, og at mye står på spill, er det først og fremst dette jeg tenker på.
Uranienborg menighet regnes som en av de mer høykirkelige i Den norske kirke, noe som gjenspeiles i gudstjenestenes bruk av musikk, liturgi og religiøse symboler. Olaf Aagedal har sans for ritualer. Men han er ingen høykirkelig person.
– På den ene siden er jeg blitt mer opptatt av liturgi og av gudstjenesten som en helhet. På den annen side kan jeg fortsatt bli berørt av å komme inn i et enkelt bedehus, og å tenke på menneskene som har bygget det. Tanken om at vi kan finne Gud i det enkle og hverdagslige fasinerer meg og berører meg følelsesmessig.
– Hvis det er slik at Gud kan skimtes i det hverdagslige, hvem er da Gud?
Det blir stille lenge. En ny trikk kjører forbi.
– Han er vel alt, sier Olaf Aagedal omsider.
– Skaperen. Kraften i tilværelsen. Den som kan finnes over alt, helt uavhengig av symboler og riter. Ja, det er i hvert fall slik jeg tenker om det. Men verken som sosiolog eller person er jeg i stand til å beskrive mer hvem Gud er, det er et så stort spørsmål at enkle svar fort blir banale.

Den åpne forkynnelsen

Som ung kunne han søke tydeligere svar. Nå har han forsonet seg med at han ikke alltid kan finne slike.

- Jeg opplever at den kristendommen som blir formidlet her i kirka, forholder seg åpent og spørrende til mysteriet. Prestene side at «jeg har tenkt og jeg tror», men er ofte tilbakeholdne med å komme med kategoriske svar.

Han ser ikke dette som mangel på engasjement eller overbevisning, men heller at prestene snakker på en måte som åpner opp, i stedet for å lukke for refleksjon.

– Det er en forkynnelse jeg kan høre på og tenke at dette var interessant, dette berører meg. Kanskje jeg ikke tenker på akkurat samme måte, men jeg kjenner at jeg får impulser jeg kan ta med meg videre. Det er en forkynnelse som jeg setter stor pris på.

– Du har gjort karriere på å observere hva slags funksjon troen har for andre mennesker. Hvilken funksjon har den for deg?

– Den skaper en helhet og gjør at jeg opplever å få kontakt med noe større enn meg selv. Og den gir meg en meningsramme rundt tilværelsen. For meg har denne rammen alltid vært der. Selv om jeg i perioder har følt på tvil og distanse, og vært skeptisk til noe av det foreldrene mine stod for, så har jeg aldri brutt med troen, sier han.

17. mai

Sammen med kollegaene Pål Ketil Botvar og Ånund Brottveit ga han tidligere denne måneden ut boka Kunsten å jubilere: Grunnlovsfeiring og minnepolitikk. Aagedals forskning på Kristen-Norge har gått hånd i hånd med forskning på hvordan vi forstår vår nasjonale identitet.

Han ser tydelige likhetstrekk mellom det nasjonale og det religiøse livet. Særlig hvordan vi gjennom kroppslige erfaringer bygger vår identitet – om det er med salmesang og nattverd, i nasjonale minnemarkeringer eller på 17. mai. Nå er det lenge siden det ble arrangert 17. mai-fest i Uranienborg menighet. Men arbeidet med flyktninger har ført til at de henter fram igjen tradisjonen.

– Pynt dere, ta på dere 17. mai-sløyfe og si gratulerer med dagen, har jeg sagt til dem. For da vil dere oppleve at dette er en dag nordmenn er mer åpne og utadvendte enn til vanlig. Paradoksalt nok er nordmenn ikke så typisk norske på den norskeste av alle dager, sier han.

Fra barndommens 17. mai-fester i Nordfjord husker han at bunadskledde bondekvinner spilte fotballkamp mot kommunestyret. På den tid betydde det også kvinnfolka mot mannfolka.

– Det syntes vi ungene var kjempemorsomt. Nå sitter de voksne alt for ofte bare og ser på når barna leker, mener han.

Så når menigheten på onsdag skal arrangere 17. mai-fest, så skal alle leke. Det har han bestemt.