En ­hjelpende ånd

Etter reformasjonen­ sluttet kirken å lytte­ etter de dødes stemmer. Nå mener teologer at de igjen må åpne dørene for at mange opplever nærvær fra avdøde.

Reportasje

– Det kommer inn en mann her til meg, og jeg får fornemmelsen av at han er en bror. Jeg føler at han skal til en mann.

Rundt femti par øyne følger skrittene til Manuela Johansen, ordinert spirituell prest, medium og healer, fra den dunkelt opplyste salen. Hun går rolig fram og tilbake på den lille scenen.

– Jeg får følelsen av at han døde brått, veldig uventet. Og jeg får faktisk følelsen av at han detter i det at han dør. Hvem er det som forstår dette? Det er jo ikke mange menn her.

Hun ser utover forsamlingen. En mann rekker opp handa.

– Du forstår det?

Mannen nikker.

Snipp i kragen

Det er onsdag kveld på Bekkefaret bydelshus, som ligger på Hillevåg, rett utenfor sentrum av Stavanger. Her møtes Norsk Spiritualistisk Forening en gang i måneden.

«Tenn et lys for de som har gått over», står det på et lite skilt på et bord bakerst i lokalet, ved siden av en tallerken med blafrende telys og en stabel sjokoladekakestykker du kan kjøpe for en tier. Ved et annet bord kan du kjøpe bøker, tegne medlemskap i foreningen eller bidra til innsamlinga til kirkebygg.

Langt bak i salen sitter en kvinne med hvit snipp i skjortekragen. Det er kanskje historisk? Silje Trym Mathiassen vet i hvert fall ikke om noen andre prester som har blitt invitert med på en spiritualistsamling for å fortelle om sitt forhold til dødekontakt.

Hun ønsker å forstå hvorfor det å komme i kontakt med døde er meningsfullt for mange. Det mener Mathiassen at også Den norske kirke bør bli flinkere til.

Mange tror

Da prinsesse Märtha Louise i 2010 fortalte at hun mener å kunne snakke med døde, fikk hun kritikk fra både biskoper, prester og psykiatere. Samtidig svarte én av fire nordmenn at de tror det er mulig å få kontakt med avdøde mennesker under gitte omstendigheter, i en undersøkelse Stiftelsen kirkeforskning (KIFO) utførte i 2012. Blant medlemmene av Den norske kirke var andelen 27 prosent.

I fjor prøvde NRK-programmet Folkeopplysningen å bevise at det ikke går an å få kontakt med de døde. Dødssyke Rolf Erik skrev et brev, og lovet å avsløre innholdet til de som eventuelt klarte å kontakte ham «på den andre sida». 2.000 prøvde, men ingen hadde riktig svar. «Det går ikke an å kommunisere med de døde. Så la dem få hvile i fred,» konkluderte programleder Andreas Wahl.

Vanlig opplevelse

Å oppleve at en person er nær deg også etter sin død, er ganske vanlig, ifølge Anne Austad. Hun er teolog og førsteamanuensis på VID vitenskapelige høgskole, og tok for seg dødekontakt i sin doktoravhandling.

Det er vanlig å skille mellom aktiv og passiv kontakt. Den passive kontakten kan være spontane erfaringer av at en avdød er nær – alt fra at du fornemmer at den døde er i rommet til at du ser en skikkelse eller hører en stemme. Aktiv kontakt innebærer at du oppsøker et medium som mener å kanalisere den dødes beskjeder fra åndeverdenen.

Rundt halvparten av etterlatte i en sorgprosess sier de har opplevd spontant nærvær av en avdød, viser studier fra England og USA. De fleste syns det er en god opplevelse. Austads avhandling viser i tillegg at slike spontane tilfeller av dødekontakt kan styrke troen til religiøse mennesker.

– Argumentene mot kontakt med døde fra kristent hold er gjerne at det kan føre folk bort fra troen. Det kan absolutt skje, men min avhandling har også eksempler på det motsatte, sier Austad.

Å oppleve at du får kontakt med en du har mistet, kan bli en trygg havn og en trøst i en vanskelig tid.

– Mange sier at de opplever at den døde er med dem, og at det er en åndelig berikelse.

---

Spiritualisme

  • Spiritualistene tror at alle er ånder som lever et evig liv.
  • Kanalisering, der et medium hjelper andre å komme i kontakt med åndeverdenen, og healing er viktige deler av spiritualismen
  • Spiritualismen har ingen hellig tekst, men i stedet et sett med sju prinsipper, som ble gitt fra spiritualisten Robert Owen. Han døde i 1858, men spiritualistene tror han kom tilbake som ånd noen år etter sin død og ga prinsippene til Emma Hardinge Britten.
  • I Norge er spiritualistene organisert gjennom Norsk Spiritualistisk trossamfunn og Norsk Spiritualistisk forening. Foreningen er åpen for alle, uavhengig av trosbakgrunn, mens trossamfunnet er for de som har spiritualismen som trosretning.
  • Trossamfunnet arrangerer bryllup, konfirmasjon, begravelser og navnedager, der barnet kan få kanalisert et navn fra åndeverdenen.
  • Trossamfunnet har for tida tre spirituelle prester, som må gå gjennom et fire år langt program for å bli ordinert. Flere er under utdanning.

---

Beskjeder

– Vi tar en sang først, sier Bodil Sæther, som er leder for Stavanger-avdelinga av Norsk spiritualistisk forening.

Alle reiser seg mens tonene til «The Rose» fyller salen fra en CD-spiller. På scenen står de tre kvinnene som skal lede kveldens kanaliseringsseanse og vugger rolig i takt fra side til side. Sangen begynner forsiktig, men er sterk og klar når teksten kommer til det som nok er et slags klimaks for spiritualistene: «And the soul afraid of dying, that never learns to live».

Så tar de fatt på det de sier er beskjeder fra folk som har «gått over»: Det lukter røyk, forstår du det? Sykdomsbildet, forstår du det? Hun viser meg en campingvogn, kjenner du til det?

Når en kvinne i salen har kjent igjen nok detaljer, kommer mediet med beskjeden fra åndeverdenen: Ha tillit til deg selv, ikke la andre ha regien i livet ditt.

En etter en «kommer de gjennom». En kvinne kjenner igjen en sporty, slank mann med masse humor som sin tidligere samboer, som ber henne ta vare på de gode minnene.

En annen kvinne får beskjed fra en kjekk mann som lukter etterbarberingsvann.

Beskjeden fra en mor er «Du er bra nok, jenta mi.»

Mannen som kjente igjen broren sin, får beskjed om at han ikke skal bruke tid på å tenke på det de ikke fikk sagt til hverandre mens han var i live.

– Masse kjærlighet fra broder'n, er budskapet Manuela Johansen leverer.

Mange opplever at den døde er med dem, og at det er en åndelig berikelse.

—   Anne Austad, forsker

Går i dialog

– Når jeg står her i presteskjorte, føler jeg meg litt som en AKP-ml-er som har havnet på et Unge Høyre-møte.

Silje Trym Mathiassen har inntatt scenen. Hun jobber som dialogprest ved Kirkelig dialogsenter i Stavanger, og det er ikke første gang hun går i dialog med et medium. I 2015 valgte Mathiassen kontakt med de døde som tema for en gudstjeneste i St. Petri kirke i Stavanger. Da inviterte hun et medium til samtale under en høymesse. Det var kontroversielt, og Mathiassen fikk mye kritikk, men også mye støtte.

200 mennesker møtte opp i kirken, og 5.900 fulgte gudstjenesten via videostrømming. Mathiassen mener det viser at dødekontakt er noe folk er opptatt av, og at nettopp derfor bør kirka ta disse spørsmålene på alvor.

– Vi må våge oss inn på den andres arena. Det er ingen fotballag som bare spiller hjemmekamper, sier Mathiassen.

Hun åpner med å gi honnør til den såkalte «filosofien» – det spiritualistiske motsvaret til preken eller andakt – som den spirituelle presten Manuela Johansen framførte fra samme scene litt tidligere.

– Du snakket om folk som bygger opp murer. Jeg som dialogprest ønsker å bygge ned murer, og bygge broer mellom mennesker som tenker og tror litt annerledes enn meg, sier Mathiassen.

Salen applauderer spontant.

– Jeg har nok et litt annet syn enn en del av dere har. Men dialog handler ikke om at vi skal være enige i ett og alt. Det handler om at jeg kan lære litt av deg og at du kan lære litt av meg.

– Da slår vi ned murene! roper Manuela Johansen fra første rad.

Vi må våge oss inn på den andres arena. Ingen fotballag spiller bare hjemmekamper.

—   Dialogprest Silje Trym Mathiassen

Ikke luthersk tradisjon

I de fleste lutherske kirker er alterringen halv. Det er et symbol på at de døde er med oss rundt nattverdbordet på den andre sida av ringen. Dette er et av de få stedene den lutherske kirken åpner for fellesskap med de døde, forteller Tore Laugerud. Han er prest og leder for seksjon Norge i Areopagos, en organisasjon som blant annet jobber med religionsdialog og kristen åndelighet.

– Under reformasjonen forsvant mye av den katolske praksisen som hadde et folkereligiøst preg, og dermed også mye av forholdet til de døde. Det er dødsøyeblikket og oppstandelsen som betyr noe i luthersk lære, ikke tilstanden mellom, forklarer Laugerud.

Han tror likevel at lengselen etter å få kontakt med våre nærmeste som har gått bort, har levd i folkedypet hele tida, og at det nå presser seg fram, fordi kirkens autoritet svekkes.

Hvor er de døde nå? Kan de se oss? Er det mulig å kommunisere med dem? Mange stiller seg disse spørsmålene.

– Kirken må følge menneskene lenger inn i denne undringen enn det er tradisjon for, mener Laugerud.

Folk tør komme

«Hva sier dere når noen forteller dere at de har opplevd kontakt med avdøde?» spurte Silje Trym Mathiassen på et prestemøte. «Det er det ingen som noen gang har fortalt oss,» svarte kollegaene. Hun var overraska over svaret.

– Jeg hører det stadig vekk, men det er nok fordi jeg har frontet dette offentlig. Da tør folk komme til meg med sine opplevelser, sier Mathiassen.

Hun forteller at de ofte sier det samme: «Dette har jeg ikke fortalt til noen før».

– Det viser at det finnes et behov som ikke kirken har møtt, mener Mathiassen.

Advarslene i Bibelen er tydelige: «Dere skal ikke vende dere til gjenferd og ikke søke til spådomsånder så dere blir urene ved dem,» står det i 3. Mosebok. I 5. Mosebok kan du lese at «Hos deg må det ikke finnes noen som [...] utfører besvergelser, spør gjenferd eller spådomsånder til råds eller søker hjelp hos de døde. For Herren avskyr alle som gjør dette.»

Tore Laugerud forklarer at Bibelens argument er at du skal være helhjertet i din kjærlighet til Gud.

– Advarselen handler om at du kan bli mer opptatt av de døde enn du er av Gud, sier han.

Bibelen advarer med andre ord ikke om at det kan være farlig, men at det kan forstyrre relasjonen til Gud. Men det betyr ikke at det ikke kan være skadelig mentalt.

– Erfaringsmessig kan det å aktivt søke kontakt med døde, føre mennesker ut i et landskap som kan bli krevende å håndtere psykologisk, sier Laugerud.

Han mener samtidig at det er viktig å forstå at folk har behov for å søke hjelp når de mister noen de er glad i.

– Kirken må ikke glemme den fortvilelsen og tomheten et menneske, ikke minst de som står uten en gudsrelasjon, kan føle i møte med døden.

Vi oppfatter at Gud er i alt og alle. Gud er en evigvarende kraft.

—   Manuela Johansen, spirituell prest

Etisk riktig?

Tidligere på kvelden har forsamlingen i kor bekjent at de tror på Gud som en universell kraft som er i alt og alle, reinkarnasjon og evig utvikling av alle sjeler og på engler, guider og hjelpere. Nå sier Silje Trym Mathiassen noe som «nesten er som å banne i kirka»:

– Som dialogprest har jeg observert mange store seanser med kanalisering, og reagerer når jeg ser en latterliggjøring av døde, når jeg ser mennesker i sorg som blir eksponert på utrygge måter og når dødekontakten blir kommersialisert, sier Mathiassen.

Hun stiller spørsmål ved om det er etisk riktig å prøve å kontakte de døde.

– Hvis dere mener at de døde er her, rundt oss, så mener jeg at de døde er hos Gud. Og når jeg i begravelser lyser fred over minnet, så mener jeg at den freden skal vi ikke forstyrre, sier Mathiassen.

Salen klapper. Manuela Johansen kommer på scenen

– Jeg tror neppe du vil møte noen som tar hardt i deg her. Annet enn en klem.

Johansen omfavner Mathiassen.

– Jeg syns det var utrolig vakkert det du sa, sier Johansen.

Konkret skepsis

Areopagos-prest Tore Laugerud syns det er vanskelig å snakke generelt om dødekontakt, fordi erfaringene er så forskjellige.

Han bruker et eksempel i stedet. En kvinne har levd med kirke og bedehus hele livet. Hun blir alvorlig syk, og under sykeleiet opplever hun at hennes døde mor hver dag kommer og setter seg på senga hos henne. I begynnelsen blir hun skremt, etter hvert opplever hun det som en styrke og en hjelp til å komme gjennom en tung periode.

Laugerud mener kirka må kunne si til denne kvinnen at det er flott at hun har fått hjelp av en slik erfaring.

– Vi kan ikke forklare hva som skjedde, det er heller ikke poenget. Men vi må kunne anerkjenne opplevelsen likevel.

Forsker Anne Austad mener det er viktig å kunne gå i dialog med de nyåndelige miljøene, selv om det finnes mye å være kritisk til, for eksempel ved en kanaliseringsseanse. Hun er blant annet skeptisk til store seanser med sårbare mennesker i salen, fordi hun er redd de ikke blir fulgt opp ordentlig i etterkant.

– Det er lett å si at «dette vil vi ikke ha noe med å gjøre». Men hvis du sier at dødekontakt er usunt eller at det ikke er kristendom, uten å gå i dialog med de som forteller om slike opplevelser, tar man ikke disse menneskene på alvor, sier Austad.

Hun forklarer at det er ulike grunner til at mennesker aktivt prøver å komme i kontakt med avdøde. Noen ønsker å fortsette relasjonen med den døde, andre vil bruke den døde som instrument til å si noe om framtida.

Austad understreker at det er stor forskjell på medier og at det er viktig å være bevisst nyansene. Noen er useriøse og enkelte slår seg opp økonomisk på å narre folk, men de fleste ønsker å gjøre godt. Noen medier har også utdanning, hvor de blant annet lærer etikk. De spirituelle prestene i Norsk Spiritualistisk Trossamfunn må gjennom et fire år langt program for å bli ordinert.

Austad tror det er viktig å kunne være konkret på hva en er kritisk til, og samtidig være åpen for det som er positivt.

– Hvis du bare sier at du tar avstand, hjelper du ikke mennesker til å reflektere over hva som er fint og hva som kan være skadelig, sier Austad.

Det er lett å si at «dette vil vi ikke ha noe med å gjøre».

—   Anne Austad, forsker

Side om side

– Jeg syns det var så spennende da du sa at du tror de døde er hos Gud, sier Manuela Johansen.

De to prestene sitter nå side om side på scenen. En med kors rundt halsen, den andre med en medalje med bilde av en sjuarma stjerne som omkranser et hjerte, hengende i et lilla silkebånd.

– Egentlig fornemmer ikke jeg at det er en veldig forskjell på hvordan vi oppfatter det. Vi oppfatter at Gud er i alt og alle. Gud er i universet, Gud er i deg, Gud er i meg. Gud er en evigvarende kraft, sier Johansen.

Hun forteller at hun har jobbet som hjelpepleier i over 30 år og holdt mange døende i hånda.

– Du ser lyset forsvinner ut av øynene på dem, og jeg vet at sjelen kommer til et annet sted. Og om det er hos Gud eller åndeverdenen, jeg skjønner egentlig ikke hvorfor vi skal krangle om det.

Utfordring

Det er ikke lenger så uvanlig å kombinere kristen tro med nyåndelige elementer.

Men hva sier det om kirken at mange søker andre steder for å forstå, lurer Silje Trym Mathiassen.

– Det utfordrer meg som prest. Teologien har stort sett bastant avvist kontakt med døde. Men kanskje kan det være på sin plass med litt mer ydmykhet.

Selv om hun ikke vil gå god for at det er mulig å snakke med døde, syns hun også at det er vanskelig å avvise det.

– For jeg er jo blant de som bøyer mitt hode og henvender meg til en som døde for 2.000 år siden. Jeg tror nemlig at han lever.

Religiøse pendler mellom åndelige miljøer

Én av fem av nyåndelige som var tilknyttet det som da het Alternativt nettverk (nå VisionWorks AS), ønsker å beholde en viss kontakt med kirken eller et kirkelig miljø, viser en KIFO-rapport fra 2012. Her beskrives de såkalt «religiøse pendlerne», folk som enten går fra et kirkesamfunn til nyåndelige miljøer, eller som veksler mellom dem. Blant de religiøse pendlerne er 65 prosent medlem av Den norske kirke.

– Noen av dem har opplevd at kirken var streng. De religiøse pendlerne søker ikke nødvendigvis bastante svar, men heller åndelige opplevelser og rom for egne erfaringer, sier Ann Kristin Gresaker, som er forsker ved KIFO.

Hun forteller at mange kombinerer den kristne troen med nyåndelige elementer. Mange ber og tror på en personlig gud. Samtidig ønsker de ikke å melde seg ut av kirken fordi de kjenner tilhørighet og ønsker fortsatt benytte seg av de kirkelige ritualene. Flere av de spurte i undersøkelsen rapporterte om å bli avvist i kirken, og få kommentarer av typen «å, du er en sånn du?» når de forteller om sine religiøse opplevelser.

Lydhøre

Kirken anbefaler klart at en ikke aktivt skal søke kontakt med døde, understreker Stavanger-biskop Ivar Braut. Han mener også at prester vil kunne oppleve fortellinger om å ha fått kontakt med avdøde såpass krevende at de må ha anledning til å avstå fra å gå inn i dem.

– Ideelt bør prester være lydhøre og vise respekt for de personlige og sårbare fortellingene. Men noen ganger kan det være på sin plass å ha motforestillinger overfor tolkninger pårørende trekker av sine erfaringer, sier Braut.

Samtidig mener han at det er mulig å alminneliggjøre erfaringen.

– Det er ikke uvanlig, ikke galt og ikke farlig å føle nærvær av en avdød. Og som prest har en det privilegium i lys av Jesu oppstandelse å vitne om tryggheten hos Gud i liv og død, sier Braut.

Fortsatt dialog

De to prestene går av scenen, men blir stående sammen foran i lokalet. De har fortsatt mye å snakke om. Bakerst i rommet begynner noen å stable stoler.

Idet Silje Trym Mathiassen er på vei ut i duskregnet med en blomsterbukett i hendene, roper Manuela Johansen etter henne:

– Står det på nettet når dere har sånne dialoggudstjenester?

– Bruk 'Fadervår'

Areopagos-prest Tore Laugerud mener «Fadervår» kan være et viktig verktøy dersom en prest eller en sjelesørger opplever at noen har behov for å be for en avdød. I Herrens bønn ber vi «La viljen din skje på jorden slik som i himmelen».

– På den måten omslutter bønnen både det himmelske og det jordiske. Det er fullt mulig å legge sine døde i den bønnen, siden vi også ber for det som skjer i himmelen.

I tillegg anbefaler han trosbekjennelsen, der det står at «Jesus for ned til dødsriket»

– Det betyr at de døde er omsluttet av Jesu nærvær. Dermed kan vi ha en relasjon til de døde gjennom Kristus.

Men noen ganger er ikke dette nok. Laugerud trekker derfor fram et eksempel han fikk på en fagdag for trosopplærere:

Ei tenåringsjente mister faren sin i ei bilulykke. Dagen før hadde de hatt en voldsom krangel. Jenta har sett et tv-program der noen prøvde å komme i kontakt med døde, og hun vurderer å bruke et medium for å komme i kontakt med sin døde far for å si unnskyld.

Laugerud mener det er viktig for en kirkelig ansatt å kunne komme opp med alternativer hvis de opplever en lignende situasjon. Hans forslag er å gå til farens grav, legge på blomster og et brev der hun ber faren om unnskyldning.

– Det blir en symbolsk og kroppslig handling som uttrykk for angeren. Ofte kan det hjelpe med en samtale, men noen ganger må vi gjøre noe fysisk og la det bearbeides gjennom kroppen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje