Jakter på guddommelige mønstre

Lenge var islamsk kunst de vestlige museumsvokternes påfunn, stigmatisert som håndverk og plassert på etnografiske utstillinger. Så kom kritikken fra kunsthistorikerne om hvor galt det var å lumpe sammen tepper, tallerkner og koraner i en og samme kunstform.

Men i dag har noe skjedd.

Søker du opp #islamicart på Instagram får du i dag flere hundre tusen treff. For uten å blunke har unge med en fot i vest og en annen i øst tatt kunstformer forbundet med islam i egne hender – og skapt sin egen kunstscene.

– For meg byr dette på en link mellom kreativitet og spiritualitet, sier den britisk-sørafrikanske illuminatøren Ayesha Gamiet.

En oase.

Shoreditch i London. Her domineres horisonten av enorme nyoppførte kontorbygg, og bakken av restauranter, gallerier og sjapper med skilt på et mylder av ulike alfabeter. Dette var immigrantenes gamle bydel – som i dag er blitt studentenes, kunstnernes, og etterhvert også de multinasjonale selskapenes bydel.

Midt i kaoset ligger Prince's School of Traditional Arts (PSTA). Bak mursteinsveggene er lesepultene fylt av kalligrafipenner og passere. I verkstedet i kjelleren står studentene konsentrert over gjennomlyste bord. De fremstiller miniatyriske glassmalerier.

Skolen har på få år rukket å etablere seg som et sentrum for nytolkning av islamsk kunst.

Hit kommer unge fra alle verdenshjørner for å følge utdanningsløp på master- og phd-nivå, eller delta på kortkurs. Utsmykningen i lokalene vitner om at skolens repertoar spenner over alle de store religiøse tradisjonene. Her henger kristne ikoner og skisser av hindutempler side om side med arabesker og paneler identisk med hva du finner på talerstolen i al-Aqsa-moskeen i Jerusalem.

Det var folk med bakgrunn fra PSTA som for noen år siden gjenoppbygget talerstolen i muslimenes tredje viktigste helligsted. Prekestolen ble ødelagt da moskeen ble påtent på slutten av 60-tallet. Først nesten 50 år senere var den på plass igjen.

– Til da hadde ingen visst hvordan de skulle klare å gjenskape mønstrene i trepanelene, sier Khaled Azzam, direktør ved skolen.

Ser vi forbi mønsteret, kan vi forstå det felles språket som ligger bak all kunst.

—   Khaled Azzam

Naturens språk

Vi har bare så vidt hilst på ham, før han drar oss med bort til en plansje. Han vil vise oss det han mener er det viktigste elevene lærer her. Plansjen er inndelt i flere seksjoner. Ytterst til venstre er det bare streket inn noen sirkler. For hver seksjon er det så tegnet inn flere og flere geometriske figurer. Og helt ytterst til høyre ser vi et intrikat, symmetrisk mønster i blå farger.

– Alle forbinder islamsk kunst med dette, sier Azzam og peker på mønsteret til høyre.

– Men vi lærer studentene å se hit, sier han, og flytter pekefingeren på tvers av plansjen, mot sirklene helt til venstre.

Det handler om å se bak overflaten i kunsten, mot den ordenen som finnes, forklarer han. Mot en symmetri som finnes i alle blomster, i enhver snøkrystall – og i kunsten.

– Ser vi forbi mønsteret, kan vi forstå det felles språket som ligger bak all kunst. Dette er naturens språk. Og det er et språk som forener menneskeheten, og som vi finner frem til ved å gjøre geometriske analyser. Se, det starter alltid med sirkelen, som er mor til enhver form, og derfra kan vi nå et uendelig antall varianter.

Moderne motpol. Mange har vært opptatt av dette. For eksempel studerte europeere som Paul Klee, Franz Marc og Henri Matisse islamsk design på starten av 1900-tallet for å finne inspirasjon til sin egen moderne kunst.

Likevel har kunsthistorikerne tendert til å forstå islamsk kunst som noe fundamentalt annerledes enn moderne europeisk kunst.

---

The Prince's School of Traditional Arts

• • Utdanningsinstitusjon i London som tilbyr kurs på master- og phd-nivå.
• • Skolen regnes som unik i sitt slag, fordi den tilbyr en praktisk utdanning i islamsk kunst. Den samler studenter og forelesere fra en rekke land, og har også etablert flere sentere andre steder i verden. Herunder i Kairo, Baku, Jeddah og Amman.
• • Skolen bygger videre på programmet for visuell islamsk og tradisjonell kunst ved Royal College of Arts, og ble formelt grunnlagt av Prinsen av Wales, prins Charles, i 2005.
• • Hensikten er å bevare og videreutvikle sakrale og tradisjonelle kunstformer.
• Kilde: Wikipedia og psta.org.uk

---

Selve begrepet islamsk kunst dukket opp i det europeere begynte å kategorisere objekter som de hadde samlet i regioner med en muslimsk befolkning. Snart ble islamske verker sett på som en slags missing link i kunsthistorien, mellom senantikken og den europeiske middelalderen.

Men hva var egentlig fellesnevneren? Som den franske kunsthistorikeren Oleg Grabar formulerte det: Disse gjenstandene og kunstformene var ikke mer beslektet enn «hva Versailles og et russisk ikon var som produkter av en kristen verden».

Det forhindret likevel ikke at man også i regioner med en muslimsk majoritet begynte å bli opptatt av «islamsk kunst» tidlig på 1900-tallet. Det påpeker Wendy Shaw, professor i kunsthistorie ved Folkeuniversitetet i Berlin, og en av Europas ledende forskere på feltet.

I denne tiden sto de nye nasjonene i Nord-Afrika og Midtøsten midt i en moderniseringprosess, og de kunstinteresserte intellektuelle så med beundering mot sekulær, europeisk kultur.

– De urbane elitene antok det man tenkte på som en «universell» moderne kunst, med røtter i europeisk tradisjon. Mens det man kalte islamsk kunst ble forbundet med arv og tradisjon, og ble et tegn på nasjonalhistorie, forklarer Shaw.

Et fabeldyr?

På den andre siden av London, i Kensington, ligger museet Victoria&Albert (V&A). Det åpnet dørene i 1852, og inneholder en massiv samling objekter som britene ervervet under kolonitiden.

Her finnes i dag et eget galleri med navnet Jameel Gallery of Islamic Art. Blant objektene er et av verdens største tepper, nordafrikansk kalligrafi, persiske miniatyrer, flere hundre år gammelt barber-utstyr, koraner, en prekestol og fat fra «tulipanæraen», altså gullalderen i det ottomanske riket. Blant annet.

En plakat ved inngangen forteller at galleriet omslutter en region som «gjennom historien har vært forent i ideer om kultur, politikk og religion». Men alt etter perspektivet, kan utstillingen fremstå som både godteri for øyet og en stor melange av ting som ikke har noe med hverandre å gjøre.

Museet ligger lagelig til for hugg blant dem som har sagt at islamsk kunst bare er et europeisk fabeldyr, en visuell avart av den orientalismen som Edward Saïd i sin tid kritiserte så hardt.

Kritikken har ført til at mange har prøvd å bli av med hele terminologien. Slik som ved Metropolitan Muesum of Art ("Met") i New York. Mets galleri for islamsk kunst åpnet i 1975, men byttet navn i 2011. Idag heter galleriet «The Art of the Arab Lands, Turkey, Iran, Central Asia and Later South Asia».

Likevel, uten det overgripende ordet «islam», hva fører egentlig disse regionene sammen? påpeker Wendy Shaw, som mener du lærer lite om islam ved å gå i slike museer.

– Koranen nevnes nok, og islams søyler. Kanskje finnes også en mihrab, en nisje som viser bønneretningen. Men for det meste fremhever utstillingene hvor objektet ble laget og under hvilket dynasti. Men hva er egentlig islamsk ved det? spør hun – og svarer selv:

– Ikke mye.

Jeg tror man skal skjelne mellom kunst fra den islamske verden, og kunst som er inspirert av islam.

—   Khaled Azzam

Kritikken har ført til at mange har prøvd å bli av med hele terminologien. Slik som ved Metropolitan Muesum of Art ("Met") i New York. Mets galleri for islamsk kunst åpnet i 1975, men byttet navn i 2011. Idag heter galleriet «The Art of the Arab Lands, Turkey, Iran, Central Asia and Later South Asia».

Likevel, uten det overgripende ordet «islam», hva fører egentlig disse regionene sammen? påpeker Wendy Shaw, som mener du lærer lite om islam ved å gå i slike museer.

– Koranen nevnes nok, og islams søyler. Kanskje finnes også en mihrab, en nisje som viser bønneretningen. Men for det meste fremhever utstillingene hvor objektet ble laget og under hvilket dynasti. Men hva er egentlig islamsk ved det? spør hun – og svarer selv:

– Ikke mye.

Forsvareren

Khaled Azzam, direktøren ved PSTA, mener likevel at det er treffende å snakke om islamsk kunst.

Han beskriver det med et bilde:

– Det er som vann kommer fra himmelen og gir næring til jorden. Det er det samme vannet, men blomstene som vokser i Iran er forskjellige fra blomstene i Nord-Afrika. Derfra kommer selvsagt også forvirringen rundt hva islamsk kunst er. Er det dette, eller dette? Nei, islamsk kunst er det som er inspirert av en guddommelig orden, men som har fått forskjellige uttrykk i forskjellige deler av verden, sier han.

– Vi sier ikke at alt er det samme, det er viktig å respektere de ulike tradisjonene. Men i dag er spesielt mange unge åpne for at det finnes et felles språk. Kanskje fordi de ikke har alle de fordommene som tidligere generasjoner hadde. Og kanskje på grunn av situasjonen i verden: De vil tune seg inn på det som forener oss, fremfor konfliktene.

Globetrotterne

Og i dag har det oppstått en fornyet interesse for islamsk kunst, sier PSTA-sjefen.

Voksende kunstscener i London og Midtøsten vitner om dette.  Og The Prince's School of Traditional Arts ser økte søkertall, og har de siste årene opprettet sentre både i Amman, Jeddah og Kairo.

Det er folk med krysskulturell bakgrunn som seiler i front av denne nye bølgen. Og samme dag som vi besøker skolen, pågår et kurs i ottomanske teknikker. Her har instruktøren, Ayesha Gamiet, sørafrikanske røtter. Mens studentene har røtter fra steder som Tyrkia, Tyskland, USA og Saudi-Arabia. Blant dem er en yrkesaktiv lege som vil bruke kunsten til å meditere, en student i islamsk teologi fra Tübingen, og en kvinne som jobber med formidling ved et kunstmuseum i Doha, og som er kommet til London for faglig påfyll.

– Det er en smule ironisk at arabiske kunstnere og kunstinteresserte må til London for å lære, humrer en av studentene, Esra Alhamal, mens hun sitter bøyd over et ark med sirlige blomster og maling laget av ekte gull.

– Det er en stor ironi, nikker PSTA-direktøren.

– Det er en smule ironisk at arabiske kunstnere må til London

—   Esra Alhamal

– Vi sier ikke at alt er det samme, det er viktig å respektere de ulike tradisjonene. Men i dag er spesielt mange unge åpne for at det finnes et felles språk. Kanskje fordi de ikke har alle de fordommene som tidligere generasjoner hadde. Og kanskje på grunn av situasjonen i verden: De vil tune seg inn på det som forener oss, fremfor konfliktene.

Globetrotterne

Og i dag har det oppstått en fornyet interesse for islamsk kunst, sier PSTA-sjefen.

Voksende kunstscener i London og Midtøsten vitner om dette.  Og The Prince's School of Traditional Arts ser økte søkertall, og har de siste årene opprettet sentre både i Amman, Jeddah og Kairo.

Det er folk med krysskulturell bakgrunn som seiler i front av denne nye bølgen. Og samme dag som vi besøker skolen, pågår et kurs i ottomanske teknikker. Her har instruktøren, Ayesha Gamiet, sørafrikanske røtter. Mens studentene har røtter fra steder som Tyrkia, Tyskland, USA og Saudi-Arabia. Blant dem er en yrkesaktiv lege som vil bruke kunsten til å meditere, en student i islamsk teologi fra Tübingen, og en kvinne som jobber med formidling ved et kunstmuseum i Doha, og som er kommet til London for faglig påfyll.

– Det er en smule ironisk at arabiske kunstnere og kunstinteresserte må til London for å lære, humrer en av studentene, Esra Alhamal, mens hun sitter bøyd over et ark med sirlige blomster og maling laget av ekte gull.

– Det er en stor ironi, nikker PSTA-direktøren.

Dette er ikke skjønnmaling. Dette er en åndelig disiplin.

—   Esra Alhamal, alias @islamicillumination

Azzam spøker med at bloggerne er «den islamske kunstens superstjerner».

– Vi trenger jo ikke å reklamere for det vi gjør på skolen. Alt vi gjør, er å la en av studentene ta et bilde, sier Khaled Azzam.

Det er faktisk ikke bare tøys.

– Særlig i Saudi-Arabia er nettverket på sosiale medier fenomentalt.

Landet er kjent for å legge sterke begrensninger både på offentlig kommunikasjon og kvinners opptreden. Da PSTA startet sitt program der, reklamerte de ikke for kurs andre steder enn på sosiale medier. Snart hadde de likevel 95 søkere.

Skjønnhet

For en utenforstående kan #islamicart-trenden fremstå som en slags dekorativ søster til lyrikken som spres på sosiale medier. Men Azzam avviser at dette «bare» er dekor:

– Er blomster overflatedekorasjon? Jo, på ett vis, fordi de er vakre. Men ser du på geometrien i blomstene, ser du at det snarere er skjønnheten som kommer ut av skaperordenen som gjør dem så vakre.

Og skjønnhet gjør noe med mennesker, mener han:

– Det er det samme som når du hører på musikk. Harmonien i musikken preger deg. Det mønstre kan gjøre, er å skape en visuell harmoni, som øyne, sanser og hjertet ditt kan vibrere i takt med. Der vi instinktivt forstår at overflaten bare uttrykker en realitet som ligger bak, sier Azzam.

– Dette er ikke skjønnmaling. Du knytter deg til arbeidene dine på et høyere nivå. Dette er en åndelig disiplin, fastslår Esra Alhamal, alias @islamicillumination. Hun drev opprinnelig med interiørdesign, og ble stadig bedt av kundene om å implemente orientalske mønstre, fordi de «var så vakre».

– Men saken var at jeg ikke hadde peiling på verken mønstrene eller hvordan jeg kunne bruke dem. Jeg visste vagt at de var basert på matematikk, men jeg ante ikke hvor meningsfullt hvert mønster, hver detalj, kunne være.

I dag reiser hun verden rundt, og samler inspirasjon og kunnskap om metoder og materialer, som hun deler videre på instagram eller bloggen sin.

– Det er et nyttig redskap, men jeg merker samtidig at jeg er tilbakeholden. Det er noe med at denne kunstformen kjennetegnes ved at det ikke er du selv som skal være i sentrum.

– Hva tenker du på?

– Mens mye av den moderne kunsten er sentrert rundt selve kunstneren, er dette først og fremst et arbeid som anerkjenner at det bare er én skaper. Kunsterens rolle er å ære skaperen, å sette det guddommelige i sentrum.

---

Britiske monarker på islamsk grunn

• Når britiske monarker skal krones, skjer det over et stykke arabisk geometri.
• På det forseggjorte gulvet i Westminster Abbey har alle britiske tron­arvinger siden Henrik IIIs tid stått. De spesielle ­keramikkflisene kalles Cosmati-gulvet, fordi det ble laget av den italienske Cosmati-familien på 1200-tallet. De holdt til i Venezia, og hentet inspirasjon fra handelen med den arabiske verden. Så viser også dette gulvet kvadrater og sirkler, som i islam har vært symbol på at jord og himmel møtes.
• Ved Prince's School of Traditional Arts står en kopi av Cosmati­gulvet. Direktør Khaled Azzam mener det vitner om at man i tidligere århundrer har hatt en langt mer åpen holdning til kunstens symbolske natur.
• – De forsto budskapet bak, og var ikke opptatt av de kulturelle begrensningene på samme måte som mange er i vår tid, mener han, og peker på at geometrien reflekterer nettopp kongemaktens selvforståelse: Som et bånd mellom Gud, himlenes hersker, og undersåttene på jorden.
• Mønsteret er for øvrig identisk med gulvet som er avbildet på det kjente renessansemaleriet Ambassadørene (1533) av Hans Holbein d.y.

---