Speilbilde snudde livskursen

Bente Johnsrud stod alene foran et stort speil, da hun plutselig så seg selv stående i sideskipet i Domkirken i Oslo.

Reportasje

I 17 år har hun vært festivaldirektør og kunstnerisk leder for Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival, som startet i går. Ideen til festivalen, som i år har 942 utøvere fra 25 land, fikk hun en mars-dag i 2000.

– Jeg gikk på ski i Jotunheimen sammen med familien min, da jeg sa til mannen min at jeg hadde lyst til å lage en festival med kirkemusikk i Oslo. Han ble nok ikke så overrasket. Sju år tidligere hadde jeg, stikk i strid med det jeg hadde utdannet meg til og tenkt å bli, blitt leder for Oslo Domkor. Mannen min hadde nok sett hvor mye kirkemusikk betydde for meg.

Uvirkelig opplevelse

Bente Johnsruds gode venn, og daværende biskop i Oslo, Gunnar Stålsett var straks med på notene da hun la frem planene for ham. Da Stålsett fikk milliardæren Stein Erik Hagen til å bidra med de nødvendige millionene i startkapital, var ikke Johnsrud sen med å samle et knippe dyktige styremedlemmer som kjapt ble smittet av entusiasmen hennes.

– Var Kirkemusikkfestivalen et kall?

– Nei, det tror jeg ikke at jeg kan si – snarere et ønske om å bidra med noe godt. Jeg så et behov, og grublet lenge over om jeg kunne klare det, og jeg koblet det ikke da til hva som hadde skjedd tidligere i livet mitt. Men i ettertid har jeg ofte undret meg på hvorfor jeg med så stor overbevisning satte i gang alt dette, sier hun ettertenksom.

For at vi bedre skal skjønne det siste, forteller hun om en merkelig hendelse i London for omlag 25 år siden. Foran speilet i boligen til noen venner, opplevde hun noe som var så spesielt, og så utypisk henne, at hun har vært i tvil om hun skulle dele det med offentligheten.

– For meg, som er nokså realistisk, skal det strengt tatt ikke være mulig og oppleve noe så overnaturlig. Men det gjorde jeg, altså: Jeg så jeg meg selv stående i sideskipet Domkirken, mens jeg var i London. Det var uvirkelig, jeg hadde ikke vært ofte i Domkirken på den tiden, og hadde ingen tilknytning til den.

---

Bente Johnsrud

  • 61 år.
  • Gift. Tre barn. To barnebarn.
  • Bor i Oslo.
  • Administrerende direktør og kunstnerisk leder for Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival siden starten i 2001.
  • Festivalen startet i fredag, og varer til 26. mars.
  • Den har i år 942 utøvere fra 25 land.
  • Samler hvert år omlag 15.000 tilhørere.
  • Utdannet som Master of Arts ved City University i London.
  • Studerte kunsthistorie i Oslo, London.
  • Høyskolekandidat i Kultur fra Distriktshøgskolen I Bø. Finansierte studiene som flyvertinne.
  • I 2007 fikk hun Oslo bys kunstnerpris.
  • Mottok i 2012 den spanske fortjenstmedaljen «Den sivile fortjenestorden» for sitt arbeid med spanske kulturprosjekter under Kirkemusikkfestivalen i Oslo.

---

Ment for domkirkejobb

Det skulle gå et halvt år før hun tenkte at opplevelsen kunne ha vært et tegn fra Gud. Hun var utdannet Master of Arts i London, men etter en alvorlig bilulykke, som vi skal komme tilbake til, visste hun ikke lenger sikkert hvilken yrkesvei hun skulle slå inn på.

– En sen kveld like før jul 1993 fikk jeg ikke sove. Da jeg tok opp en avis, så jeg at Domkirken søkte etter administrativ leder for Oslo Domkor. Dagen etter sendte jeg inn en søknad.

Da det stod mellom henne og en annen godt kvalifisert søker, følte hun seg rolig og trygg på at hun skulle ha denne jobben.

– Var det en direkte konsekvens av opplevelsen i London?

– Kanskje. Jeg hadde jo opprinnelig siktet meg inn på en helt annen yrkesretning, og var på det tidspunktet også erklært så godt som arbeidsufør av en nevrolog. Det lå ikke akkurat i kortene at jeg skulle gå inn i et kirkelig arbeid, langt mindre at jeg skulle bli der så lenge.

Musikk som trosformidling

Arbeidet med å tilrettelegge en av verdens mest anerkjente kirkemusikkfestivaler, krever sin kvinne. Når det koker som verst, slik som rett før den ti dager lange festivalen, minner hun seg selv om hvorfor hun gjør dette.

– Når jeg ser utøverne våre legge sjelen sin i formidlingen, så tenker jeg at dette er viktig. Og at det må ha å gjøre med noe som er større enn dyktighet. Når jeg også ser hva formidlingen gjør med publikum, blir jeg enda mer sikker på at dette ikke bare handler om en kulturarv, men en form for trosformidling.

Bente Johnsrud er overbevist om at Kirkemusikkfestivalen kan være en døråpner for mange som ellers ikke ville ha gått i kirken. Etter konsertene, har hun opp gjennom årene fått mange henvendelser fra folk som har takket for opplevelsen de har hatt.

– Noen sier at det de har opplevd har åpnet opp noe.

– Sier de hva dette «noe» er for noe?

– Ofte handler det om musikk som et hellig rom for kontemplasjon, ro og tilhørighet – midt i en hverdag med tidspress, rastløshet og redsel. Ikke sjelden dreier det seg om musikk folk ikke visste at de ville like, før de merket hva den gjorde med dem.

– Tror du enkelte musikkformer egner seg bedre enn andre for å skape et slikt hellig rom?

– Jeg tror det kan skje på tvers av både stilarter og tidsepoker. Derfor har festivalen vår stor repertoarmessig bredde; med musikk fra mange sjangere fra middelalderen og fram til i dag.

Musikk er et hellig rom for kontemplasjon, ro og tilhørighet – midt i en hverdag med tidspress, rastløshet og redsel.

Bach og Luther

Årets Kirkemusikkfestival feirer at det i år er 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på døren til Slottskirken i Wittenberg. Det er ikke tilfeldig at det var Johan Sebastian Bachs Johannespasjon, fremført av den tyske kor- og orkesterinstitusjonen Balthasar-Neumann, som i går åpnet festivalen.

– Forfatteren Alf van der Hagen har i et foredrag hevdet at Bach ville vært utenkelig uten Luther. For Luther var musikken og sangens betydning sentral, han var jo også en sentral salmekomponist. Luthersk tro og virksomhet har for meg alltid vært tett knyttet til god kirkemusikk, sier Bente Johnsrud.

Egen benk i kirken

Fra hun var liten jente fikk hun oppleve både kirkemusikk og verbal forkynnelse i Ask kapell på Ringerike. Hun og bestefaren hadde sin faste kirkebenk, og det var ikke mange søndagene de ikke var der.

– Bestefar var en god kristen, og det var fint og være med ham i kirken. Jeg gikk både på søndagsskole og gudstjenester.

Bente Johnsrud smiler litt av sin barnlige kirkeiver. Hun kan skjønne hvis noen synes det er rart at en fireåring kan ha glede av å høre på en eldre mann med sort prestekjole og hvit krage, som prester hadde på den tiden.

– Men jeg likte det. Fremdeles kan jeg huske enkelte setninger fra prekener fra den tiden. Sannsynligvis fordi bestefar, men også bestemor, som ikke kunne være så mye i kirken etter en ulykke, snakket mye om prekenen etter gudstjenesten.

Besteforeldrene hennes bodde bare 50 meter unna barndomshjemmet hennes. Det var kort vei til det hun husker som kjærlig omsorg og levende bibelfortellinger.

– Det har preget meg, både når det gjelder liv og tro. Siden foreldrene mine ikke hadde den samme interessen for kirke- og kristenliv, ble bestemors og bestefars påvirkning desto viktigere.

Under husmøtene til besteforeldrene, lå hun ofte under spisebordet med ørene på stilker når besøkende emmisærer med stor innlevelse holdt andakter og fortalte fra Det hellige land.

– Jeg fikk også inn en solid dose bibelkunnskap fra radiosendingene på Norea-Radio, men det jeg husker best derfra var nok radiostøyen, sier hun.

Gode rollefigurer 

Da Bente Johnsrud kom i tenårene, ble hun med i både Kristelig Ungdomsklubb og Ten Sing på Hønefoss.

– Sommer- og påskeleirene på Strandheim leirsted, var høydepunktene. Dessverre delte ikke skolekameratene mine de kristelige interessene mine. De gangene jeg fikk overtalt dem til å være med, syntes de det ble for mye bønn og alvor.

– Men du fortsatte?

– Ja, fordi jeg opplevde samholdet og gleden, og fikk nye venner. Men også fordi det var gode ledere og rollefigurer i miljøet. Dirigenten i Ten Sing på den tiden, Philip Einarsen (som senere ble prest i Drøbak, red. anm.) var en slik person. Sammen med besteforeldrene mine, var han et av de menneskene som viste meg at kristendom først og fremst handler om tillit, trygghet, nærhet og omsorg.

Et annet minne som dukker opp, fra besteforeldrenes hjem, synes hun er et godt eksempel på det siste.

– De hadde en benk som stod i bryggerhuset, hvor forbipasserende som trengte hvile og husly kunne overnatte. Bestemor lagde mat til dem.

Etter et år på Elverum folkehøgskole, tilbrakte hun de neste ti årene i Sveits, Tyskland, København, Bø i Telemark, Hong Kong og i London. For å finansiere reiselysten og kunsthistoriestudiene, jobbet hun som flyvertinne. Selv om kirke- og møtevirksomheten ble mindre enn i barne- og tenårene, var troen der fortsatt.

– Gjennom studiene og reisene fikk jeg også oppleve hvordan menneskers tro hadde formet verden gjennom arkitektur og kunst. Det var ikke få timer i disse årene jeg tilbrakte i kirkerom rundt omkring i verden, og i fordypning og analyse av kirkekunst, gjennom kunsthistoriestudiet mitt.

Mirakel

Rett før studietiden i London traff hun mannen som hun nå har vært gift med i 27 år. Under en USA-ferie i februar 1990, tidlig i forholdet deres, skjedde det noe som kunne ha kostet dem begge livet.

– En venninne kjørte oss til Newark flyplassen, utenfor New York. Plutselig ble vi påkjørt av en trailer, og kastet rundt over en trafikkøy, før vi landet i avkjøringen til flyplassen. Der vi hang vi opp ned i bilen før de fikk oss ut. Først så det ut til å ha godt over all forventning, men etter hvert fikk jeg stadig større problemer med nakke, rygg og konsentrasjonen. Vi var uansett utrolig heldige som overlevde.

En nevrolog mente hun ikke ville tåle å jobbe mer.

– Men jeg nektet å akseptere at jeg skulle sitte hjemme og kjenne på smertene mine resten av livet. Det er jeg glad for, selv om det har kostet.

– Ble du bitter på Gud etter det som hendte?

– Nei, jeg er en realistisk person. Verden er urettferdig; ulykker og nød rammer altfor mange. Jeg har mye å være takknemlig for, derfor velger jeg å takke i stedet for å klage. Jeg tror også mine egne plager har gjort det lettere for meg å forstå at andre sliter.

---

4 raske

  • Gud er:
  • Kjærlighet og barmhjertighet.

  • Jeg kan ikke leve uten:
  • Familien min og vennene mine.

  • På min gravstein skal det stå:
  • Hun formidlet glede

  • Boken alle bør lese:
  • «Mitt navn er Asher Lev» av Chaim Potok.

---

Gjennom studiene og reisene fikk jeg også oppleve hvordan menneskers tro hadde formet verden gjennom arkitektur og kunst.

Skrur av Trump

Nesten 25 år etter at hun fikk jobben i Domkirken, som også skulle vise seg å lede til at hun startet Kirkemusikkfestivalen i Oslo, opplever hun at Gud fremdeles er en som viser henne veien. Det betyr ikke at hun ikke kan tvile.

– Slik livet er skjørt, så kan også troen være det. Nettopp derfor er troen så viktig for meg.

Bente Johnsrud innrømmer at hun kan bli opprørt når Donald Trump strør om seg med «God bless you» den ene dagen, og gjør og sier ting hun ikke kan fatte har noe som helst med kristendom å gjøre den neste.

– Innimellom nå jeg bare skru ham av, og i stedet tenke på mine egne rollemodeller som praktiserer troen på en helt annen måte.

Store nattverd-ord

Kirkemusikkfestivallederen sier hun kan la seg inspirere av både troende og ikke-troende mennesker hun treffer.

– Jeg er blitt ganske flink til å fortelle dem at jeg setter pris på vennligheten og rausheten deres. Og naturligvis gjør jeg det uansett hvilket livssyn de har. Samtidig kan jeg bli lei meg når venner av meg ikke lenger velger gå til gudstjeneste. Enkelte av dem som sier de ikke går i kirken, opplever jeg er svært søkende.

– Hva tenker du om dét?

– At de sannsynligvis ville ha hatt glede av gudstjenesten, hvis de hadde gått i kirken og hørt hvor allmennmenneskelige prekene er. Hvordan prestene tar opp spørsmål vi alle sliter med.

Bente Johnsrud har delt ut nattverd i Domkirken i Oslo i 15 år.

– Når jeg på nært hold ser hvor viktig nattverdhandlingen er for folk, styrker det også min egen tro. Å dele ut et slikt sakrament, oppleves også som et stort ansvar.

– Hva tenker du på?

– Jeg sier til folk at «dette er Jesu blod». Selv om det i luthersk betydning er symbolsk, så er det store ord. Likevel er det det jeg har valgt å tro på, og som gjør at jeg både før, under og etter Kirkemusikkfestivalen, kan folde hendene og si: «Gud, nå må du hjelpe meg».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje