I lære hos en mester

Det er fremdeles varme i Snåsamannen Joralf Gjerstads (90) hender. Et tjuetalls prester fikk audiens. De vil ta helbredelses-arven hans videre.

Reportasje

Joralf Gjerstad sitter på plassen der han satt som klokker i Snåsa kirke. Den eneste forskjellen er at han nå sitter i rullestolen sin, litt sammensunket. Rett imot ham står kirkens tre meter høye Kristus-statue i marmor og retter armene mot ham.

Salmene kan han utenat. Han har valgt dem selv.

Klokkerbønnen

Det er morgenmesse en helt vanlig fredag formiddag tidlig i mars. Et trettitalls personer sitter i kirkebenkene. De aller fleste er prester i Den norske kirke og i Sjømannskirken. De vet at de er med på noe spesielt. Mannen i rullestol er en legende.

Snåsamannen trilles fram til koret i kirken og tar fram briller. Fra et ark leser han den gamle klokkerbønnen, som han framførte hver gang han i de 16 årene han var klokker i denne kirken: «Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus…». Høyttalere kringkaster tydelig den ellers svake stemmen. «Herre lukk nå opp mitt hjerte ved din Hellige Ånd, så jeg ved ditt ord kan sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus…»

Når messen er over, tar folk bilder av ham framfor altertavelen fra 1680. Han ser på dem med et rolig blikk, forstår at de vil ha med et minne.

– Du har gjort en stor gjerning for Gud, sier en prest til ham på veit ut av kirken.

– Jeg er kjent over hele landet, konstaterer Joralf Gjerstad.

Snåsamania

En halv time senere sitter han igjen foran den samme flokken, nå på Snåsa hotell. Her har han møtt mange av de rundt 50.000 menneskene som han har lagt sine hender på. Pensjonert sjømannsprest Rune Birkeland fra Skudeneshavn har fått i stand møtet, sammen med sognepresten i Snåsa, Ole Vinther. Birkeland er opptatt av at kirken skal være mer frimodig til å praktisere håndspåleggelse og bønn.

For 20 år siden ville et slikt møte mellom Snåsamannen og prester i Den norske kirke trolig ikke funnet sted.

Noe har skjedd.

De øverste ledere i Den norske kirke har de siste årene anerkjent ham som helbreder. Nidaros-biskop Tor Singsaas har hatt ham på besøk i Nidarosdomen. I Oslo domkirke har Tunsberg-biskop Per Arne Dahl takket ham og sagt at kirken har forsømt sin helbredende tjeneste.

Historisk har kirkens menn vært varsom med å ta i folk som Snåsamannen.

– I opplysningstidens dyrking av kristendom som fornuftens religion hørte ikke det mystiske og magiske hjemme. Det gjaldt å kvitte seg med slik overtro, sier Hallgeir Elstad, kirkehistoriker ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Enda tidligere betraktet den lutherske kirken i Norge alt mystisk som rester av katolsk magi og overtro.

– Kan hende ville Snåsamannen blitt betraktet som en trollmann, sier Elstad.

Det store århundre for trolldoms- og heksejakt var 1600-tallet, midt i ortodoksien, som Elstad kaller det. Staten og kirken ville kriminalisere alle former for folkelig magi. En av kirkens menn var Jørgen Erikssøn, biskop med tittelen superintendent i Stavanger på slutten av 1500-tallet. Han var Norges første demonolog og mente trollfolk og «kloke» gikk i djevelens tjeneste. De skulle brennes. Tankegangen rammet ikke minst samene og deres sjamanisme. Man trodde de hadde særlige trolldomsevner, ifølge Elstad.

---

Snåsamannen

  • Joralf Gjerstad (90) fra Snåsa i Nord-Trøndelag er synsk og har varme hender.
  • Han hevder å ha hjulpet mer enn 50.000 mennesker gjennom 75 år.
  • Oppveksten i trettiårene var preget av stor fattigdom.
  • I voksen alder var Joralf ansatt ved meierier i 38 år. I 16 år var han klokker i Snåsa kirke ved siden av å delta aktivt i lokalpolitikk og historiearbeid.
  • Han er forfatter/medforfatter av flere bøker.
  • Flere utmerkelser ha han fått, blant annet Kongens fortjenstmedalje i 2001.
  • Ingar Sletten Kolloens biografi Snåsamannen gjorde ham til rikskjendis.

---

Åpnet kirken

Når prester drar til Snåsamannen, ser Elstad det som et tegn på et åpnere, religiøst klima som også preger prester og kirken.

– Jeg tenker at dette er et eksempel på at den nye trenden har kommet innerst i kirken, sier han.

Nyåndeligheten setter sitt preg på dagens religiøse landskap. Det er på denne bakgrunn man må forstå prestenes og kirkens interesse for det som tidligere ble strengt oppfattet som folkereligiøsitet, mener Elstad.

Snåsamannen er dessuten en kirkens mann, en som kommer innenfra, poengterer Elstad. Det kan også ha bidratt til at kirken har åpnet seg for de nyåndelige tendensene.

– Når kirken inkluderer Snåsamannen, anerkjenner den et større religiøst mangfold. Det tror jeg gir et bilde av en kirke som er mer åpen for hverdagslivet til folk, sier Hallgeir Elstad.

Mannen som sitter fremst i salen har på seg finskjorte og slips. Han vokste opp i fattigdom og fikk fem års skolegang.

Foran seg i salen på Snåsa hotell sitter teologene, og de er langt mer dagligdags kledd. De har minst seks års akademisk utdanning. Respekten og ærbødigheten er gjensidig.

– Jeg synes det er ubegripelig å få slik ære fra de høyeste i Norge, fra prestene. Ha det godt! sier han før møtet har kommet ordentlig i gang.

Forsamlingen svarer med applaus.

Et øyeblikk kan man tro at dette møtet er viktigere for Gjerstad enn for de som har reist langt for å tilbringe mindre enn et døgn i Nord-Trøndelag. Spesielt glad er han for at det sitter en mann i rommet som er professor. Jan-Olav Henriksen fra Menighetsfakultetet har to doktorgrader, en i teologi og en i filosofi.  Men det viktige i denne sammenhengen: Henriksen har også varme hender.

Joralf Gjerstad snakker tydelig om at han betrakter sin gjerning som en kristen tjeneste. Det ligger en slags misjonsbefaling i det han sier til dem som sitter foran ham: Legg hendene på folk og be om helbredelse.

– Hvor henter du kraften fra? spør folk meg. Jeg tror på en høyere makt, men jeg tviler på min egen kraft. Jeg har fått en evne til ære for skaperen, sier Gjerstad.

Overskuddet og «næringen», som han kaller det, har han hentet i Snåsa kirke. Bønn har gitt ham kraft.

Snart skal den vise seg i rommet.

Jeg synes det er ubegripelig å få slik ære fra de høyeste i Norge, fra prestene.

—   Joralf Gjerstad

Prestenes ansvar

– Hvem er dette møtet viktigst for?

– Det er utrolig viktig at Joralf Gjerstad kaller prester til å forvalte den arven han har representert. Han ønsker at den skal videreføres. At så mange prester møter ham er samtidig med på å gi hans tjeneste gyldighet og bekreftelse, sier Jan-Olav Henriksen.

– Hvorfor mener du kallet hans er viktig?

– Er det noen som kan forkynne fram helbredelsestjenesten i Den norske kirke, er det først og fremst prestene. Dette er gaver som er for viktige til å overlate til de alternative, og til karismatikerne.

Henriksen er opptatt av at kirken må forvalte helbredelsespraksisen med klokskap, som han definerer slik:

– Ikke lov for mye. Møt folk på tomannshånd. Ta folk på alvor og ha tid til å møte den enkelte. Følg opp. Innse egne begrensninger.

Vanlige gaver

Professoren mener at varme hender er en gave som også Gud bruker gjennom mennesker som ikke er kristne. Det er mye vanligere at folk har varme hender enn man får inntrykk av.

– Hvor skal kirken da sette grense for healere, synske og sjamaner?

– Slike fenomen fanger mye oppmerksomhet. Det ser du også her – vi ser på Joralf som spesiell. Men vi opplever et kristusnærvær. Der det ikke skaper tro på Guds rike, der kan kirken være kritisk, sier Jan-Olav Henriksen.

– Kirken har endret syn på alternative behandlingsformer – hva har skjedd?

– Man har sett det gode i dette, og det har blitt vanskelig å avvise, eller demonisere. Noe annet er at vi i nordisk kirkeliv har en sterk skapelsesteologi som bidrar til å understreke at Gud virker på ulike måter.

Henriksen har intervjuet mange healere, og mange har følt at det de driver med ikke har vært stuereint i kirken. Bare de siste i årene har de vært trygge på at dette er noe som kan gjøres i kirken. Joralf Gjerstad har bidratt til det, mener MF-professoren.

Erfaringen hans forteller Henriksen at flere og flere får varme hender, blant andre noen av dem han selv har behandlet.

– Hvordan forklarer du det?

– Det kan jeg ikke. Men er det en nådegave, er det ikke rart at Gud strør den ut til flere.

Det er utrolig viktig at Joralf Gjerstad kaller prester til å forvalte den arven han har representert.

—   Jan-Olav Henriksen, professor Menighetsfakultetet

Fram med henda

I kaffepausen spør en om Joralf Gjerstad kan legge hendene på ham. De triller rullestolen bort i et hjørne. Snart står det en liten flokk rundt dem. Stemmene senker seg i rommet og alle ser nysgjerrig og respektfullt på at en gammel helbreder arbeider.

Inge Kristian Melhus behandles. Han er plage av at han blir svimmel. Når pensjonisten synger duett med kona på møter, er han redd for å ramle av pianokrakken noen ganger. Gjerstad ber ham skaffe seg nye briller.

– Du har vondt i armen også du, sier helbrederen.

Melhus ville ikke bry Gjerstad med mer enn én plage, men nå kjenner han varmen. Når Vårt Land ringer Melhus flere dager etter, er armen bedre, men brillene har han ikke fått bestilt.

Kvinne?

De aller fleste av deltakerne på Snåsamøtet er menn. Anne Kalvig synes det er påfallende. Professoren i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger forteller at håndspåleggelse og terapi ellers er dominert av kvinner.

– Kan det være at det er trangere normer for hva kvinnelige prester kan utforske? Jeg bare spør, sier hun.

Hun synes ikke det er rart at prester oppsøker Joralf Gjerstad og anerkjenner ham. Noen i kirken ser ham som en portvokter mot andre deler av nyåndeligheten, der mye av det samme foregår, mener hun.

– Han er en konservativ, kristen mann. Som gammel mann får han en legitimitet som det er vanskeligere å anerkjenne hos en yngre, kvinnelig håndspålegger som sier at gaven kommer fra Gud. Men også andre helbredere kan ha behov for tillit fra prester, sier Anne Kalvig.

Religionsviter Anne Kalvig forundrer seg over at ikke flere prestekvinner ikke var med til Snåsamannen. Foto: Erlend Berge

Uklart landskap

Det er Tore Laugerud enig i. I likhet med Jan-Olav Henriksen understreker han at de uvanlige evnene ikke er begrenset til kirkens rom fra skaperens side. Det har vært en kjepphest for presten i Areopagos at kirken skal hjelpe folk med slike evner til å tolke hva dette er, blant annet ved å spørre: Kan det være en gave fra Gud?

– Noen blir bastant avvist av kirken, eller avviser selv kirken, men de fleste vil flyte i et uavklart landskap. Måten kirken møter det på er avgjørende for retningen det  tar for vedkommende, sier Laugerud.

Han kjenner til et tilfelle der en mann med synske evner ble avvist i sin kirke, og senere ble en av lederne i det lokale alternativ-miljøet.

Ikke betaling

Innen Den norske kirke er det stort sett slutt på skepsisen til dem som driver med alternative behandlingsformer, mener Laugerud.

Men ikke helt.

I Opplysningstiden flyttet tyngdepunktet for erkjennelse seg fra hjertet og kroppen til hodet. Når det kommer reaksjoner på dette i vår tid, erkjenner også kirken at noe kunnskap ligger på et annet nivå enn det rasjonelle, mener han. Noen innen Den norske kirke holder seg fremdeles til opplysningsparadigmet.

Laugerud mener at kirken må være tilbakeholden med å anerkjenne helbredere som tar betalt for sine tjenester.

– Kirken skal ikke direkte avvise dette, for betaling er ikke uten videre uetisk. Men kirken kan ikke bli PR-agenter for andres virksomhet, sier han.

Helingsgudstjeneste

– Hvordan kan kirken aktivt åpne for helbredelse?

– Jeg savner liturgiske og andre helbredende handlinger i rammen av kirkens gudstjenester, sier Laugerud.

Han har selv tatt initiativ til å få oversatt liturgien til en «helingsgudstjeneste» slik den praktiseres i den økumeniske kommuniteten på øya Iona, vest for Irland. På en fagdag om helbredelse på Menighetsfakultetet i fjor ble den brukt i Norge første gang. En kirke i Stavanger bruker liturgien jevnlig.

– Jeg savner at det skjer andre steder enn hos karismatikere og ønsker at det skal bli mer alminnelig, sier Tore Laugerud.

Han sier at nesten alle internasjonale, økumeniske konferanser fra 1990 og til i dag, har hatt «healing» i sin tittel.

– Jeg tolker det som at hele det kirkelige fellesskapet har sett at heling og forsoning er fundamentale behov i vår tid, sier Areopagos-presten.

Spørsmål

På hotellet fortsetter Snåsapilegrimene å spørre ut helbrederen: Hvorfor er det viktig å ta på folk? Ser du noen utfordringer for oss som prester i framtiden? Vi som vil be for folk – hvordan samarbeider vi med psykologer og leger? Hvordan har du gått inn i tjenesten på tross av tvilen din? Har du kjent noen ganger at andre har fått del i din gave når du har tatt på dem?

Joralf Gjerstad setter albuene på armlenet, folder hendene og vrir på dem. Han kan ikke svare like godt på alt.

Han har helbredet mennesker i 75 år. Men han er tross alt bare en vanlig mann fra Snåsa.

Jeg savner liturgiske og andre helbredende handlinger i rammen av kirkens gudstjenester

—   Tore Laugerud, prest i Areopagos

Tre om Snåsamannen

Hva tar du med fra møtet med Joralf Gjerstad?

– I flere år har jeg håpet å treffe ham og trodde ikke jeg skulle oppleve det. Nå har jeg fått en stor inspirasjon og ­glede i tjenesten, for han er så tydelig på hvor han har kraften sin fra. Tenk om de som møtte meg opplevde det samme – at de ikke så Jens, men han som har sendt ham.

– Jeg synes det var inspirerende å møte ham. Et ærlig menneske som stiller seg sårbart frem med det han har fått. Jeg er ikke så opptatt av menneskelige helter, men Joralf Gjerstad minner oss om å være frimodig på at vi tilhører en høyere makt.

– Vi har fått lov til å se et menneske som viser at Gud er i midt i menneskers hverdag. Jeg kan gjenkjenne tvilen han snakker om – tvilen på egne evner. Men også den underlige, overveldende erfaringen når det skjer utrolige ting. Som man nesten ikke regner med – men likevel gjør det.

‘Forstår ikke 
at noen kan ­helbrede uten kristendommen’

Joralf Gjerstad ber for hver eneste han legger hendene på.

– Jeg tror at det som har skjedd de to dagene her vil gi styrke til folket. Prestene får en annen innstilling, sier Joralf Gjerstad etter at et tjuetalls prester og ektefeller har besøkt ham.

– Jeg har lengtet etter dette. Prester har gitt meg mye. Uten kristendom er det helt umulig å gjøre det jeg gjør, sier Gjerstad.

– Hvilke ringvirkninger vil ­dette møtet få?

– Jeg har vært med på det for å gi større åpenhet for kristendommen. Dette kommer til å bli kjent over hele landet.

– Har du «sett» det, eller bare tror du det?

– Jeg er overbevist om det.

– Hvordan tror du det skjer?

– Det er prestene som forkynner. De må gå foran.

– Kjenner du mange helbredere­ som deler troen din på Gud?

– Nei. Og jeg forstår ikke at noen kan helbrede uten kristendommen. Det går ikke. For meg gir det stor styrke. Jeg liker ikke å skryte av meg selv, men jeg får fred når jeg hjelper folk, og den freden vil jeg ikke være uten.

– Du ser på hendene dine som en gave?

– Åja, det er en gave, en åndelig gave. Jeg ber Fadervår. Jeg ber, så virker det med én gang.

– Ber du for alle du legger ­hendene på?

– Ja, tusenvis av mennesker har vært hos meg. De har alle fått en liten bønn. Det er som en vane. Bønnen og helbredelsen går i ett. Dette er en lærdom jeg har fått. Fra kirken.

– Er bønn avgjørende for at folk skal oppleve å bli helbredet?

– For meg er det det. Jeg har aldri lagt hendene på noen uten å ha bedt. Nei, det går ikke.

– Hva sier folk når du snakker med dem om Gud, og at dine evner er Guds gave?

– De aksepterer det. Nå aksepterer de det. Før gjorde de ikke det.

– Hva fikk du høre tidligere?

– At det var rart at jeg fikk slike evner. Jeg var jo ingenting i samfunnet. Når dem så utfallet, når noen ble god – frisk – da snudde de. At de snudde, skal ikke jeg ta æren for. Jeg tar aldri ære for det jeg gjør. Det er min plikt.

– Du er likevel en rikskjendis?

– Ja, men det ser jeg bort fra, sier Joralf Gjerstad.

– Du ser på hendene dine som en gave?

– Åja, det er en gave, en åndelig gave. Jeg ber Fadervår. Jeg ber, så virker det med én gang.

– Ber du for alle du legger ­hendene på?

– Ja, tusenvis av mennesker har vært hos meg. De har alle fått en liten bønn. Det er som en vane. Bønnen og helbredelsen går i ett. Dette er en lærdom jeg har fått. Fra kirken.

– Er bønn avgjørende for at folk skal oppleve å bli helbredet?

– For meg er det det. Jeg har aldri lagt hendene på noen uten å ha bedt. Nei, det går ikke.

– Hva sier folk når du snakker med dem om Gud, og at dine evner er Guds gave?

– De aksepterer det. Nå aksepterer de det. Før gjorde de ikke det.

– Hva fikk du høre tidligere?

– At det var rart at jeg fikk slike evner. Jeg var jo ingenting i samfunnet. Når dem så utfallet, når noen ble god – frisk – da snudde de. At de snudde, skal ikke jeg ta æren for. Jeg tar aldri ære for det jeg gjør. Det er min plikt.

– Du er likevel en rikskjendis?

– Ja, men det ser jeg bort fra, sier Joralf Gjerstad.

Tusenvis av mennesker har vært hos meg. De har alle fått en liten bønn.

—   Joralf Gjerstad

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje