Ut av bobla

Noen ganger når Nancy Herz snakker med foreldrene sine, avslutter hun en arabisk setning med ett ord på norsk. Det er hennes skjulte protest.

– Etter at jeg sluttet å tro, ble jeg veldig bevisst på hvor gudsfiksert det arabiske språket er. Det frustrerer meg. Jeg gjør noen ganger et poeng av å ikke bruke de ordene. Men det blir skikkelig kleint og veldig klumsete arabisk.

Dermed kan inshalla – hvis Gud vil – bli til forhåpentligvis.

Skamløs

«Vi er de skamløse arabiske jentene­, og vår tid begynner nå,» skrev Nancy Herz i ­Aftenposten i april i fjor. Innlegget utløste en bølge­ av jenter som ville være med på kampen: Mot æres­kultur og sosial kontroll, og for retten til ikke å føle skam over å ta egne valg.

– I arabisk kultur er «skamløs» et av de største skjellsordene du kan bruke, forklarer Herz.

– For meg var det viktig å ta tilbake definisjonsmakta over begrepet.

Det er mange ting Nancy Herz kunne skammet seg over. Skjørtet som rekker henne til kneet. De to tatoveringene hun har på underarmene, sitater fra feministiske poeter, et engelsk og et arabisk. At hun snakker høyt om ting hun er opptatt av: Kvinne­kamp, likestilling, menneskerettigheter.

– For meg er det viktig å ta et oppgjør med illusjonen om hva det vil si å være den perfekte, arabiske jenta. Hun er lydig, dydig, snill, grei og stille.

Ordene triller ut av henne.

– Og det gidder jeg ikke å være.

Sosial kontroll

Onsdag mottar den 20 år gamle­ jusstudenten Fritt Ords honnør sammen med Amina­ Bile (18) og Sofia Srour (22). Ytringsfrihetsorganisa­sjonen berømmer de skamløse arabiske jentene for å sette tydelige spor etter seg i offentligheten, uten organisasjoner i ryggen.

Nancy Herz understreker at å være skamløs ikke er det samme som å leve et utesvevende liv. Hun vil bare ikke gå med på at det er hennes ansvar som jente å opprettholde familiens ære. Personlig har hun ikke vært utsatt for de strengeste kontrollmekanismene, men hun får hint om at hun burde tedd seg på en annen måte, snakket litt mindre, vært litt snillere.

– Jeg vet om jenter som ikke tør å gå på Karl Johan fordi de er redde for å bli sett av taxisjåfører som kommer til å sladre hjem til foreldrene, sier Herz.

Sosial kontroll kan være alt fra at foreldrene kontrollerer hvem barna er sammen med, til at de bestemmer hvem de skal gifte seg med. Religion blir gjerne brukt som begrunnelse­, men Herz mener det egentlig handler om kultur.

– Det ironiske er at folk trekker­ inn Gud, når det egentlig handler om at de er redde for hva ­andre folk kommer til å si. Men det er lettere å si at Gud ser alt du gjør, enn at jeg ser alt du gjør, sier Herz.

– Heldigvis er det mange i min generasjon og den før meg som sier tydelig fra om at vi ikke vil være med å føre denne ukulturen videre.

En fremmed

Hun er født i ­Libanon som norsk statsborger, men flyttet til Norge da hun var seks måneder. Nancy Herz har vokst opp i Haugesund og har følt seg norsk siden hun begynte­ å engasjere seg, selv om det ­politiske klimaet i dag kan gjøre­ henne­ usikker. Når hun hører Carl I. Hagen snakke om integrering og hvem som er norsk nok, blir hun trist. For etter det hun oppfatter som hans målestokk, kan Herz aldri bli norsk nok, uansett hvor integrert hun er eller hvor mye hun bidrar i samfunnet.

– Hvis jeg føler meg fremmedgjort, som snakker rogalandsdialekt, kler meg som jeg gjør og lever som jeg gjør, så er det ikke rart at andre gjør det, sier Herz.

Hun blir bekymret for at minoriteter hele tiden blir fortalt at de er annerledes.

– Da er det ikke rart at du vil holde på kulturen du forlot i hjemlandet ditt for 20 år siden.

Herz mener det er viktig å anerkjenne at hun og de andre skamløse jentene kjemper for antirasisme, likestilling og like rettigheter for alle.

– Det er ikke en kamp mot noen sin religion. Det er en kamp for retten til å kunne ta valgene sjøl.

Hun er oppvokst i en muslimsk familie, men har også gått på søndagsskole, sunget i kirkekor og deltatt på skolegudstjenester, som andre på sin alder. Foreldrene lot henne få se hvordan andre praktiserte sin religion, trygge på at det ikke truet hennes muslimske identitet.

«Ultra-religiøs»

På ungdomsskolen gikk Nancy Herz inn i det hun kaller sin «ultra-religiøse» fase. Da vennene oppdaget alkohol og begynte å gå på fest, fordypet hun seg i islam.

Hun syntes synd på medelevene som gikk på fest og drakk. Tenkte at de skadet seg selv, at hun kom mye bedre ut av det. Siden hun ikke hadde så mange venner, fikk skolen mye oppmerksomhet.

I dag skammer hun seg over at hun prøvde å heve seg over klassekameratene sine.

– Jeg tror jeg var en drittsekk, men jeg var fornøyd med tilværelsen. Islam var ei boble jeg kunne leve i.

Foreldrene ble så bekymret at de stadig ga henne penger for å gå ut og finne på ting i stedet for å sitte hjemme og lese. Da datteren ville begynne med ­hijab, sa de nei. Femtenåringen fikk beskjed om at hun måtte vente til hun var myndig. Først da mente de hun kunne forstå valget hun var i ferd med å ta.

– Foreldrene mine lot meg likevel utforske troen, selv om jeg tror de syns det var litt sært at jeg plutselig ble så religiøs, helt ut av det blå.

I dag forklarer hun perioden som en søken ­etter en identitet.

– Jeg følte meg ikke hjemme i det norske samfunnet. Og siden jeg ikke følte at jeg passet inn, ble reaksjonen å vise at jeg i hvert fall ikke skulle passe inn.

---

Nancy Herz

• 20 år, kommer fra Haugesund, er bosatt i Oslo.
• Jusstudent ved Universitetet i Oslo, og første vara til styret i Amnesty Norge
• Spaltist i Aftenposten. Ble kjent da hun skrev kronikken «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå» i Aftenposten i april 2016.
• Er tildelt Fritt ords honnør sammen med Amina Bile og Sofia Srour. De har tidligere fått tildelt Kverulantkatedralens nasjonale pris for 2016, Rachel Grepp prisen 2016 og Skamløsprisen 2016.
• De tre jentene er også gjesteredaktører i det nyeste nummeret av det feministiske tidsskriftet Fett, og til høsten skal de gi ut bok.

---

Menneskerett

Den intense religiøsiteten dabbet litt av etter hvert. Som 15-åring meldte Herz seg inn i Amnesty, etter å ha møtt en aktivist fra ­organisasjonen på Karl Johan. Energien og engasjementet som tidligere ble brukt til å søke innover, ble kanalisert over i å kjempe mot diskriminering og overgrep mot andre mennesker.

– Du kan kalle meg for menneskerettighetsfundamentalist, sier Herz og ler.

I dag beskriver hun den religiøse perioden på ungdomsskolen som en form for ansvarsfraskrivelse, der hun slapp å tenke sjøl.

– Men så brøt jeg med troen. Forresten, ikke «brøt med troen», det høres så alvorlig ut.

Hun rekker ikke trekke pusten før hun har ­omformulert seg.

– Jeg sluttet med tro. Og det var mitt eget valg. Det var ikke noe alvorlig som skjedde. Jeg ble bare litt lei av Gud.

Hun nøler litt når hun sier det. Demper stemmen et hakk.

– Jeg fant ut at det var feil for meg å kalle meg muslim.

Detaljer

Det er ikke så mange seremonier som markerer at du ikke lenger tror på Gud. Siden Nancy Herz ikke hadde noe å melde seg ut av, valgte hun i stedet å melde seg inn – i Human-Etisk forbund.

– For meg var det en markering, selv om jeg ikke hadde trengt Human-Etisk forbund for å være ateist, sier Herz.

En av tingene som tiltrakk henne ved humanetikerne, var at de hadde få regler.

– Jeg liker ikke å bli fortalt hvordan jeg skal leve livet mitt. Hvis reglene blir på detaljnivå, blir jeg litt sur. Det er kanskje der det stopper litt for meg når det gjelder religion. Jeg trenger ikke religion for å være et OK menneske.

På bordet foran henne ligger den engelske pocket­utgaven av I love Dick, en tjue år gammel roman som i det siste har fått ny oppsving i feministmiljøer. Herz har brukt kvinnedagsuka på å delta i feminismedebatter både på Litteraturhuset i Oslo, Nationaltheatret og på Notodden. Når vi møter henne på Ugla bokbar, hennes stamsted, er hun nøye med å feste Amnesty-buttonen «My body, my rights» på det røde sjalet sitt før fotografen får slippe til.

Når hun beskriver seg som menneskerettighetsfundamentalist, betyr det også at hun kjemper for religiøse kvinners rett til å bruke hodeplagg. Det handler om grunnleggende prinsipper.

– Som feminist kan jeg ikke si «du har ikke har lov til å gå med hodeplagg, for da er du undertrykt». Det er hyklersk. Feminisme handler om andres rett til å velge fritt. Du kan ikke bruke feminisme til å hakke på andre.

Det betyr ikke at religion er fritatt fra kritikk. Men Herz mener vi må kunne kritisere tvangs­ekteskap og kjønnslemlesting uten å gå til angrep på religiøse. Religionsangrep fører nemlig til at kvinnene som er utsatt for ukultur, blir tvunget til å forsvare sin tro i stedet for å kjempe mot ukulturen.

Jeg liker ikke å bli fortalt hvordan jeg skal leve livet mitt.

Du kan ikke fortelle folk at de er undertrykt når de selv mener at de ikke er det. Det er ikke sånn solidaritet funker.

—   Nancy Herz

Hjernevask

Når Nancy Herz blir ekstra engasjert, snakker hun fortere. «Nå må jeg bare ‘rante’ litt», unnskylder hun seg nærmest, som om engasjementet er en ustoppelig naturkraft som gjør at ordene presser seg på og ikke lar seg stoppe.

Da Herz leste 17 år gamle ­Zuhayr Abdis innlegg i Aftenposten tidligere i uka, ble hun nemlig sint igjen. «Vi er de muslimske tilslørte feministene – og vår tid begynner nå!» skrev Abdi, tydelig inspirert av Herz sitt innlegg, og forsvarte muslimske kvinners rett til å både kalle seg feminist og samtidig bruke hijab.

– I kommentarfeltet skrev en fyr at innlegget var et tegn på at hun ikke kan tenke selv, men er hjernevaska. Når du fratar unge mennesker definisjonsmakta på den måten... Hun er ei oppe­gående jente som har skrevet et reflektert innlegg, og så skal han fortelle henne hva hun egentlig føler. Jeg blir så sint.

Hun kaster håret bakover og legger til et oppgitt, litt aggressivt: Ahh!

– Jeg syns alle bør si ifra når vi ser sånt. For det er ikke religionskritikk. Det er bullshit. Og det er en stor forskjell mellom religionskritikk og bullshit. Det kan du sitere meg på.

Hun tar få pauser, men har likevel klart å spise store deler av skolebolla som ligger på en asjett foran henne, gjennom å varsomt rive av bit for bit med fingrene og lure dem inn mellom ordene. Det har resultert i en liten kokoshaug i fanget hennes, som hun nå børster demonstrativt av skjørtet, for å understreke at det muntlige debattinnlegget er over.

– Det er utrolig viktig å kunne kritisere religioner, ideer og ideologier, og stille spørsmål ved bruken av hijab. Men du kan ikke fortelle folk at de er undertrykt når de selv mener at de ikke er det. Det går ikke, og det er ikke sånn solidaritet funker.

Ikke et problem

Nancy Herz syns hun som nordmann har plikt til å normalisere det å ikke tro på Gud, spesielt når folk i for eksempel Saudi-Arabia blir straffet hardt for å ha ateistiske ideer.

– Men jeg tror religion, identitet og tro er «work in progress». Akkurat nå er jeg veldig komfortabel med at verdiene mine er menneskeverd og menneskerettigheter, troen på individet og fellesskapet, sier Herz.

I tillegg er hun stor tilhenger av kardemommeloven, og mener livet blir bra så lenge vi er greie med hverandre.

– Det er litt hyklersk å si dette­ etter hele denne praten, men jeg syns egentlig at religion skal være en privatsak. Samtidig er det private politisk. For meg er det viktig å vise at du kan slutte med islam uten at det skal være et problem. Det skal også gå an å være muslim, uten at det er et problem, sier hun, men skynder seg å legge til.

– Eller kristen. Eller whatever.

---

4 raske

• Gud er: Hvis Gud finnes, er hen sikkert opptatt av viktigere ting enn hvordan folk lever livet sitt til daglig
• Jeg kan ikke leve uten: Kaffe, vin, bøker.
• På min gravstein skal det stå: Det kan ikke jeg bestemme.
• Boka alle må lese: Headscarves and hymens: Why the Middle East Needs a Sexual Revolution av Mona Eltahawy

---