På sporet av troen

Å forstå andres religion er enklere enn du tror. Du må bare tørre å spørre.

Reportasje

Pa Jain N’dure er i godt trav nedover den hvite labyrinten som skjuler seg under murbyggene på Ullevål sykehus. Inn dører, opp trapper, gjennom barneavdelinga der veggene er tapetsert med fargerike tegninger, ned enda en korridor. Han stikker hodet inn på et lite kjøkken.

– Hvis jeg skal gjette, så er du katolikk, sier N’dure til en av de uniformkledde kvinnene.

Hun nikker bekreftende. Om religionen hennes påvirker jobben? Det har hun ikke tenkt på engang.

– Da jeg kom til Norge, skjønte jeg ingenting. Hvorfor er religion et problem? spør Pa Jain N’dure.

Han er avdelingsleder for matvertene, kjøkkenets forlengede arm ute i de ulike avdelingene på Ullevål sykehus. Sjøl kaller han seg «muslim light». Han er oppvokst i Gambia, og gikk på katolsk skole, selv om han var muslim. I oppveksten var det vanlig å feire både eid og jul.

– Vi må ikke feie religion under teppet, men vi må heller ikke lage en big deal ut av det, sier N’dure.

Hverdagslig

Vi hører om de gangene det skjærer seg. Når en sykepleier ikke vil servere svinekjøtt, eller en konservativ muslim nekter å håndhilse på en av det motsatte kjønn. Sakene vi leser om i mediene, handler ofte om bruk av hijab, eller om den evige skolegudstjenestedebatten, der det blir reaksjoner både når skolene ber foreldre krysse av for om barna kan synge kristne julesanger og når en skole putter inn koransitater i julespillet.

Er det egentlig så vanskelig å forholde seg til andres religiøse praksis?

– Mange ønsker å gjøre ting riktig, men har kanskje litt firkanta oppfatninger av hva som er rett og galt, sier Vebjørn Horsfjord, som er postdoktor på Teologisk fakultet.

Med boka Religion i praksis har han skrevet en slags religiøs skikk og bruk. Han ønsker å gjøre det litt enklere for folk å forholde seg til religion de møter i det daglige. Erfaringen er at spørsmål om mat og religiøse høytider er de som ofte går igjen.

Budskapet hans er enkelt: Prøv å håndtere religion som et hvilket som helst annet tema. Vent så lenge som mulig med å lage regler. Snakk med den enkelte.

– Ikke sett opp et gjerde rundt religion som gjør deg veldig redd for å gjøre feil, sier Horsfjord.

Eget samfunn

Vi lukter den ene matverten lenge før vi ser henne. Osen fra vaffeljernet har pressa seg ut fra det lille kjøkkenet og inn i den sterile sykehuskorridoren. Som matvert har Hicran ansvaret for både å lage frokost, lunsj og mellommåltider til pasientene. At hun er muslim, er sjelden et tema.

Men Hicran forteller at hun en gang foreslo at en muslimsk pasient kunne spise kylling til middag. Det var vel greit? Hun gjorde jo det sjøl. Pasienten ble så opprørt at Hicran aldri stiller det spørsmålet igjen.

– Nå har jeg lært meg at om noen spør etter halal, så bestiller jeg halal, sier Hicran.

Med over 20.000 ansatte og over 1,2 millioner pasientbehandlinger hvert år, er Oslo universitetssykehus som et eget lite samfunn i samfunnet. Dine religiøse behov er kanskje ikke det første du tenker på hvis du trilles inn gjennom dørene på syke­huset. Men du skal vite at noen tenker på det for deg.

Selv om de medisinske behovene alltid kommer i første rekke, jobber Ingrid Vassli Flateby for å løfte religion og livssyn fram som en viktig del av sykehusets virksomhet. Hun er rådgiver ved Seksjon for pasientsikkerhet og likeverdige helsetjenester, og innrømmer at det ikke alltid er lett for henne å ha oversikt over hvordan ulike religiøse behov håndteres i det daglige. Flateby tror at helsepersonell kan vegre seg for å snakke med pasienten om hva de tror på.

– Vi må tørre å åpne opp for religion og livssyn, for å se hvilke behov vi som sykehus har mulighet for å møte, sier Flateby.

Vi bare ser

– Vi kan kanskje senke skuldrene litt. Jeg mener, når det ikke er mer påtrengende enn det er her.

Vebjørn Horsfjord ser rundt seg. Vi passerer ­kebabsjapper, kiosker og kaffebarer. Hvor mange damer med hijab har vi sett i løpet av den siste ­timen? Ingen av oss tør si det helt sikkert, men det er ikke mange.

Vi har tatt med oss Horsfjord på jakt etter ­religion i bybildet. Et prosjekt som kan minne om et påfunn fra en organisasjon av det litt mer paranoide slaget. Men når han har skrevet bok om ulike religiøse praksiser, må han vel klare å vise oss hvor vi finner spor av religion i Oslo sentrum?

Nå står den tidligere generalsekretæren for Det europeiske religionslederrådet i sin tredje asiatiske restaurant i samme gate og speider etter religiøse symboler, foreløpig uten hell. Alle stedene har personalet stått klare med menyen i handa.

– Bord for tre?

– Nei, vi skal bare se, avkrefter Vebjørn Horsfjord, og kaster et kjapt blikk rundt i lokalet, før han takker høflig og forsvinner ut døra igjen.

Ute på gata står en varebil med motoren i gang. I speilet dingler en liten buddha i gull. Sjåføren skylder på dårlige norskkunnskaper, smiler og vil ikke forstå.

Strengt

Hvis du syns det er vanskelig å forholde deg til andres religiøse praksis, kan det hende at din protestantiske tenkemåte preger deg mer enn nødvendig. Luthersk tradisjon handler om troen alene. Og troen skal være autentisk.

– Mye annen religiøsitet er mye mer flytende, og kan ha en større aksept for at det er avstand mellom liv og lære, sier Vebjørn Horsfjord.

Hvis du får en forklaring om at halal­slakt skal praktiseres på bestemte måter, vil du fra et protestantisk ståsted tenke at det er veldig strengt.

– Og det er det for noen, men kanskje ikke for alle, sier Horsfjord.

– Hvordan kan du vite det?

– Det koker ned til at du må snakke med den enkelte. Det er kanskje et litt selvfølgelig budskap, men det er bare den enkelte som kan gjøre rede for sine ønsker eller behov. Men det hjelper å ha basiskunnskap i bunn, mener Horsfjord.

Samtidig råder han til å holde seg unna pliktene og heller tenke høflighet, skikk og bruk.

– Jo flere spørsmål du kan holde unna diskusjoner om juss og rettigheter, og tenke på som alminnelig høflighet, jo bedre. Det er smart å tenke på praktiske løsninger før man eventuelt må sette ned foten, sier Horsfjord.

Han understreker at denne oppskriften ikke løser alle problemer. Men nettopp ved å behandle religion som noe hverdagslig, blir det enklere å forstå at ikke alle krav og ønsker skal tas hensyn til.

– Hvis vi klarer å snakke om hva som forventes av den enkelte, og hvilke ting som er vanskelig å ta hensyn til, er det også lettere å finne kompromisser, sier Horsfjord.

---

Religion og livssyn på Oslo universitetssykehus

  • Seksjon for pasientsikkerhet og likeverdige helsetjenester jobber blant annet med å tilrettelegge for religion og livssyn på sykehuset, i samarbeid med prestetjenesten
  • Sykehuset har en egen hijab som er tilpassa uniformen
  • Sykehuset har ti ansatte sykehusprester. I tillegg har de samarbeid med samtalepartnere har bakgrunn fra ulike tros- og livssynssamfunn, både islam, buddhisme, hinduisme, sekulær humanisme og ulike retninger innenfor kristendommen
  • Kjøkkenet lager halalmat på bestilling, og skaffer koshermat fra en ekstern leverandør
  • Rikshospitalet har egen kirke som er åpen døgnet rundt. Det finnes også bønnerom for de ansatte

---

Det var til massasjeinstitutter vi måtte gå for å finne religion!

—   Vebjørn Horsfjord

Flerreligiøs avdeling

Tallerken på tallerken med ferdig porsjonert lammegryte med potetmos kommer seilende nedover samlebåndet. Den vakuum­pakkede maten stables i store stativer, og kjøkkenpersonell fyker fram og tilbake med traller­ som skal trilles ut til de ulike avdelingene på sykehuset.

Hver dag lages det rundt 2.200 porsjoner her på sentralkjøkkenet på Ullevål, fordelt på ti ulike retter med kjøtt, fisk og vegetar. Muslimer som ønsker halal-kjøtt, kan bestille spesialdiett.

Kjøkkenet er et av sykehusets mest flerkulturelle, og antakeligvis mest flerreligiøse, avdelinger. Likevel hevder ledelsen å ha lite problemer med religion. Da sykehuset skulle få en egen hijab som passa til uniformene, fikk kjøkkensjef Vidar Arnesen telefon fra en journalist som lurte på hva han mente om saken.

– Vi har jobba med å få folk til å ha noe på hodet på kjøkkenet i mange år, så det syns jeg er positivt, svarte jeg. Da la journalisten på røret, sier Arnesen.

Religion er rett og slett ikke et tema i det daglige. Arnesen kan heller ikke gi en fullstendig oversikt over hvor mange religioner de har representert blant de ansatte, fordi det ikke er noe som blir registrert.

Ikke et tema. Fordelen ved å ha en flerreligiøs stab er at det alltid er noen som har lyst til å jobbe til jul og påske, og heller få fri ved andre høytider. Noen er konservative muslimer og følger fasten strengt. Andre er mer liberale. De har både protestanter og katolikker, buddhister, sikher og hinduer. Dessuten blir noen muslimer mer religiøse under ramadan, påpeker Pa Jain N’dure.

– Akkurat som vi blir mer kristne i jula, sier Vidar Arnesen.

Problemene du noen ganger hører om i mediene, for eksempel at muslimer ikke vil ta i svinekjøtt, har ikke vært et tema. Kjøkkenet kjører en pragmatisk linje. Under ramadan kan en fastende kokk spørre om noen andre kan smake på maten. De har ikke eget bønnerom, men noen bruker pausene til å be i garderoben.

Ledelsen tror det er en fordel at gruppa er mangfoldig, så det ikke dannes klikker og ingen får spesialbehandling. I tillegg er de strenge på at alle skal snakke norsk.

Men religion er ikke noe de snakker om i pausene. Pa Jain N’dure lærte at det ikke gikk da en eldre, muslimsk kollega prøvde å passe på at han ikke spiste svin.

– Vi kan ikke blande oss opp i hva andre spiser. Derfor prøver vi å unngå de temaene vi vet kan skape konflikt, sier N’dure.

Bare ti

I fjor ble det tent omlag 6.000 lys i den lille syke­huskirka som ligger midt i hovedgata på Rikshospitalet. Den er åpen hele døgnet, så pasientene kan oppsøke den på eget initiativ. På Ullevål har de ikke egen kirke.

Oslo Universitetssykehus har ti ansatte prester. Bare ti prester, understreker sykehusprest Øystein Buer. På et sykehus som holder til på seks ulike steder og har mange underavdelinger, er det umulig for prestene å rekke over alt.

I tillegg til å ta seg av pasienter, jobber prestene aktivt med å lære opp helsepersonell til å snakke om pasientenes åndelige, eksistensielle og religiøse behov. Hvis ikke helsepersonell spør pasienten, vil mange aldri komme i kontakt med en prest eller en annen samtalepartner.

Disse behovene kan bli sterkere­ i tunge tider. Sykehusprestene møter ofte mennesker i krise og må være forberedt på alle typer samtaler.

– Det er alt fra hun som plutselig kom på at hun glemte å lukke vinduet da ambulansen hentet henne, til de som vil ha forbønn for alvorlig sykdom, sier Øystein Buer.

Han tror helsepersonell skjønner hvorfor religion er viktig, men at mange er usikre på om de kan nok til å ta opp temaet. Buer ber dem om å senke skuldrene. Det handler mest av alt om å skape et rom der folk kan fortelle hva de har behov for.

– Religion må ikke bli vanskeligere enn det er, sier Buer.

Det finnes naturligvis grenser. Hvis du som ansatt ved Oslo Universitetssykehus ber om å få slippe å behandle noen av det motsatte kjønn av religiøse grunner, er svaret nei. Hvis du som pasient derimot ønsker å unngå å bli behandla av en av det motsatte kjønn, vil sykehuset sjekke om det er muligheter for å innfri det ønsket uten at det går ut over liv og helse.

– Du kan velge om du vil jobbe her, men du kan ikke velge å være pasient her, sier ­Ingrid Vassli Flateby.

I tillegg til å samarbeide med sykehusprestene, har sykehuset også samtalepartnere fra tolv ulike tros- og livssynssamfunn, både islam, buddhisme, hinduisme, sekulær humanisme og ulike retninger innenfor kristendommen. Flateby mener det er viktig at disse blir kobla på i tilfeller der pasienter trenger religiøs veiledning.

– Hvis en imam sier det er greit at du tar en viktig medisin selv om du faster, har det en annen kraft enn hvis legen gjør det.

Her! Her er det gevinst!

Hvit porselensbuddha

– Her! Her er det gevinst!

Vebjørn Horsfjords entusiasme bremses noe når han ser at glassdøra som har åpenbart et lite buddhistisk alter i gull, leder inn til et massasjeinstitutt. Han åpner døra litt nølende, og stopper opp ved det lille alteret som står ved utgangsdøra.

De to jentene som er på jobb, forklarer at sjefen hver dag setter det fram te og vann ved de to gullfigurene.

Foran ligger halvskrellede bananer, et glass fylt med kronestykker og en skål med hvitløk.

– Brenner dere røkelse også? spør Horsfjord.

Jentene nikker bekreftende, men det er ikke så mye mer de kan fortelle. Ute på gata igjen er Horsfjord både glad og letta.

– Det var til massasjeinstitutter vi måtte gå for å finne religion!

Han sier alteret vi nettopp så, var et lærebok­eksempel i buddhistisk praksis, med ulike offergaver til den religiøse figuren. De fleste gjennomfører et lignende ritual hjemme daglig. Det kalles puja både for buddhister og hinduer.

Snakk om det

Massasjeinstitutter har blitt vårt nye mål.

Vebjørn Horsfjord stikker likevel hodet inn i et lite hjørnelokale som selger sushi og thaimat. Han skanner lokalet og rister på hodet. På vei ut døra stopper han midt i bevegelsen.

– Vent litt!

Rett bak utgangsdøra sitter en hvit porselensbuddha med englevinger. Hun som står bak disken, forteller at denne skal gi deg lykke med penger. Hun tenner lys ved den hver dag og gir den litt vann.

– Har du en lignende hjemme? spør Horsfjord.

– Ja, men der sitter Buddha oppå et skap og får blomster og lys hver kveld, sier sushikokken.

Ute av restauranten har ­Vebjørn Horsfjord virkelig fått opp motet.

– Jeg holdt på å overse den, det var jo så nakent der. Men dette går bare bedre og bedre.

Vi har passert den anonyme Rabitamoskeen, der bare stjernemønsteret i glassdørene­ røper den muslimske tilknytningen. Bevega oss forbi det lille vatikanet, med den katolske­ ­kirken, skolen, bokhandelen og sykehuset. Gått gjennom Vår frelsers gravlund, der gravene er svøpt i et teppe av gule lønneblader. Og nå er vi ved Hellige Olga, den russisk-ortodokses menigheten som leier lokaler av Den norske kirke. Som de fleste andre steder, er dørene stengt.

Byggene er lette å se, men ellers har det vært lite religion å spore. Det er med andre ord ingen fare for at religion skal overta gatebildet fullstendig.

– Men vi har møtt mange religiøse mennesker, påpeker Vebjørn Horsfjord.

– Det bare syns ikke på folk hvilken religion de har.

Da er du nødt til å spørre.

Tre ting som er kjekt å vite om...

Buddhisme

– Buddhistiske hjem har som regel et husalter som behandles med stor respekt. Du finner dem også blant annet i restauranter som drives av buddhister.

– Vestlige konvertitter har skapt en myte om at buddhister er vegetarianere. Men de fleste spiser fisk og kjøtt.

– Vesak er høytiden som har bredest oppslutning blant norske buddhister. Den faller i tida april-juni, men datoen varierer. Høytiden er til minne om Buddhas fødsel, og det tennes gjerne lys og lanterner.

Hinduisme

– Religiøse aktiviteter og plikter knyttes gjerne til vegetarmat. Mange unngår kjøtt i høytider, på helligdager og før de går i templet.

– I India tenner den eldste sønnen kremasjonsbålet ved foreldrenes død. I Norge ønsker hinduer ofte å være med å tenne kremasjonsovnen. Hinduer ønsker også askespredning, men i Norge krever det spesialtillatelse fra fylkesmannen.

– Hakekorset, svastikaen, er et eldgammelt lykkebringende symbol i hindusimen og kan ofte finnes i templene. Det har ingen forbindelse til nazismen.

Islam

– Mange muslimer spiser ikke svin. Det kan også innebære produkter som inneholder andre svineprodukter, for eksempel gelatin, selv om dette varierer.

– Det finnes to eid. Etter ramadan feires eid al-fitr, som kalles «lille eid», men som er årets viktigste høytid. Den tiende dagen i årets siste måned feires eid al-adha, som kalles «store eid». Dette er måneden for pilegrimsreisen hajj, og feiringen knytter seg til det som skjer i Mekka.

– Mange sykehus har rom der muslimer kan foreta rituelle stell av avdøde.

Jødedom

– Streng kosher er praktisk vanskelig, fordi det ikke bare handler om hva man spiser, men også hvordan det er tilbredt. De fleste jøder er inneforstått med at kosherreglene er kompliserte.

– Channuka er en lys og gledesfest som faller samtidig som den kristne julefeiringa. Under den jødiske påsken, pesach, avstår man fra matvarer som har vært gjæret.

– Når menn går inn i synagogen, må de dekke hodet, vanligvis med en kippa.

Ortodoks kristendom

– Mange ortodokse praktiserer faste i ulike perioder gjennom året, men avstår da fra visse typer mat, som for eksempel kjøtt og alkohol.

– Ortodokse feirer de samme høytidene som protestanter og katolikker, men på andre tidspunkt. De fleste følger den julianske kalender, som ligger 13 dager bak den gregorianske. Dermed kommer den ortodokse jula i januar.

– Etiopiske og eritreiske innvandrere har tatt den orientalsk-ortodokse kirken til Norge. De har tatt mange skikker fra jødedommen, blant annet at de omskjærer guttebarn og ikke spiser svin.

Sikhisme

– En god del sikher er vegetarianere, og det gjestfrie måltidet langar, som arrangeres i gudwaraen, sikhrenes gudshus, er alltid vegetarisk.

– Innvidde sikher har fem kjennetegn: kesh (uklippet hår), kangha (kam), kirpan (sverd eller dolk), kachera (bomullsshorts) og kara (armring av stål).

– De er forpliktet til å avstå fra fire moralsk forkastelige handlinger: klippe håret, begå utroskap, spise kjøtt som er rituelt slakta og bruke tobakk eller andre rusmidler. Turbanen er en konsekvens av forbudet mot å klippe håret.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje