Trygg på hemmelig adresse

En gang flyktet hun fra hjemlandet sitt i Afrika. De som sa de skulle hjelpe henne, utnyttet henne og tvang henne til prostitusjon.

Det kalles menneskehandel.

Det foregår i Norge

Trygt hus

Foreløpig er det slutt på slavearbeidet for kvinnen vi kaller «Anna». Vårt Land møter henne på en kaffebar i Oslo sentrum sammen med Kristin Strandengen, som leder Marita Women-Bo, og miljøarbeider Silje Omland. I vel et år har de hatt et hus, et såkalt safe house, der kvinner som har vært ofre for menneskehandel får bo en periode.

Adressen til det trygge huset er hemmelig. Her skal ikke bakmenn og halliker finne dem. Ikke engang Vårt Land får besøke huset.

– Kvinnene skal føle at det er deres hjem. De skal være trygge for at det ikke blir vist fram til fremmede, sier Kristin Strandengen.

Hjelperne som bistår kvinnene betrakter dem ikke som ofre. De ser på dem som overlevere.

Global uke

I kirker over hele Norge snakkes det i disse dager om det moderne slaveriet. Det er tema når Norges Kristne Råd arrangerer Global uke. Men er kampen mot utnyttelse av mennesker mer enn bare prat? Og hva er nytten av grasrotidealisme?

Frelsesarmeen og Maritastiftelsen er noen av dem som bistår menn og kvinner som vil ut av utnyttelsen.

I mange tilfeller sendes de tilbake til ekstrem fattigdom i hjemlandet, til bakmenn som vet at de har søkt hjelp og gått til politiet.

---

MODERNE SLAVERI

• Menneskehandel er å utnytte barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester ved bruk av tvang, vold, trusler, forledelse eller ved å utnytte personens sårbare situasjon.
• Det kan straffes med inntil seks års fengsel og omfatter:
• • prostitusjon eller andre seksuelle ytelser,
• • arbeid eller tjenester, herunder tigging,
• • krigstjeneste i fremmed land, eller
• • å samtykke i fjerning av et av vedkommendes indre organer.

---

---

VERDEN

• 21 millioner mennesker er ofre for tvangsarbeid, anslår ILO. 46 milloner hevder Global Slavery Index
• 22 prosent blir utnyttet til prostitusjon eller annen seksuell utnyttelse.
• 55 prosent er kvinner.
• De fleste identifiserte ofrene i Europa kommer fra Sørøst-Europa, Vest-Afrika og Asia.

---

Familie

Anna forteller at dagene går med til skole, veiledning, samtaler, matlaging og husarbeid.

– Vi som bor sammen blir en familie. Det er fint, for jeg savner å leve tett på hverandre, slik både familie og venner gjør på hjemstedet mitt.

Selv når livet er tungt, hjelper det å komme seg opp om morgenen for å gå på skole i Norge. Drømmen er å bli sykepleier en gang.

Men framtiden er usikker.

Hva som skjer når norske myndigheter ikke lenger betaler for den såkalte refleksjonsperioden i det trygge huset, vet hun ikke. Anna er kristen, og det betyr mye at også de som arbeider i Maritastiftelsen er kristne. Å be sammen hjelper.

Sendes ut

Både Kristin Strandengen og miljøarbeider Silje Omland er fortvilet over at så få av kvinnene får beskyttelse i Norge. Presset for å skaffe norsk politi bevis mot bakmenn, og risikoen for at saken blir henlagt, gjør at kvinnene lever i konstant beredskap og frykt.

De blir banket opp. Noen trues med drap. Utnyttelsen fortsetter.

– Vi registrerer nå at det er færre kvinner som søker hjelp gjennom refleksjonsordningen. De sier at det ikke nytter. Vi som bistår dem har ofte samme opplevelsen – at det er feilslått å hjelpe mennesker til å få et godt liv for så å sende dem tilbake til utnytting og fornedrelse, sier Kristin Strandengen.

De to Marita-ansatte er ikke i tvil om at det norske lovverket burde vært endret slik at politisak og oppholdstillatelse burde vært to ulike ting.

---

NORGE

• Koordineringsenheten for Ofre for Menneskehandel (KOM) har beregnet at 262 personer i 2016 mottok bistand som mulige ofre for menneskehandel.
• Nigeria og Romania er landene flest mulige ofre kommer fra.
• Prostitusjon er det som dominerer i Norge.
• Mistanke om menneskehandel har rettet seg mot serveringsbransjen, varehandel, bilpleie og renhold.
• Også aupairer blir utnyttet.
• Trolig er det mye mørketall rundt menneskehandel i Norge.
• Kilde: stl.no/KOM

---

Den ene

– Er det ikke naiv, kristen omsorg å tro at man kan redde verden ved å hjelpe enkeltmennesker hvis man ikke gjør noe med strukturer og kriminalitet?
Kristin Strandengen og Silje Omland lar seg ikke provosere av spørsmålet. De mener begge det er viktig å se «den ene».
– Det er alltid spesielt å få se hvordan det døde ugjennomtrengelige blikket i kvinner forvandles til å bli et blikk med liv i. Det motiverer meg til å stå i alt det vanskelige og smertefulle, sier Strandengen.

– Gjennom enkeltpersoner ser vi også hvilken hjelp som fungerer. Virkningen av lovverk og politikk blir synlig i enkeltmenneskers liv, sier Silje Omland.

Et av deres innspill til myndighetene er at ofrene må få bedre psykisk helsehjelp, tid til å bygge opp livet sitt og «å etablere ny tillit til sine medmennesker».

Retrafikkert

Mildrid Mikkelsen kjenner også på fortvilelse. Hun leder Rosa-prosjektet som, i samarbeid med krisesentrene, tilbyr ofre beskyttelse. Prosjektet driver hjelpetelefonen for menneskehandelofre. Situasjonen for slike ofre ser ikke lysere ut i Norge, mener hun.
Kvinner som har søkt hjelp i Norge, men som har havnet i Spania eller Italia, ringer Mikkelsen. De er blitt «retrafikkert».
– Det er meningsløst at mennesker resirkuleres i ny utnyttelse. Enten er de tilbake hos bakmennene, eller så havner de i klørne på nye, sier Mikkelsen.
Som idealist opplever hun det meningsløst at Norge ikke klarer å gi ofrene rettslig beskyttelse når vi som land har forpliktet oss på å hindre retrafikkering. Ansvaret ligger hos Justisdepartementet og Stortinget, mener hun.

Vi som bor sammen blir en familie

—   «Anna» om å bo på skjulested

Bli sett. Siden 2005 har Rosa-prosjektet bistått rundt 600 mennesker, de fleste kvinner. Flere av dem har hatt kontakt med lokale menigheter, svarer Mildrid Mikkelsen på spørsmålet om hva som kan komme ut av at kirker engasjerer seg.

De som har vært involvert i menneskehandel blir fort ensomme. De bærer et stigma.

– Jeg ser at mange har utbytte av å gå i menigheter der de får noen å snakke med og blir sett som den de er, uten å bli betraktet som et offer. Man trenger ikke gå dypt inn i historien deres, men være en støtte i hverdagen, sier Mikkelsen.

– Hvor viktig er grasrotidealismen for å forandre politikken?

– Alt som kan sette menneskehandel på dagorden er viktig. Man ser ikke resultater med én gang. Men problematikken må holdes varm, sier Mildrid Mikkelsen.

For menn

Utenfra er det umulig å se at huset er et skjulested. Ikke noe tyder på at menn som grovt utnyttes arbeidslivet i Norge har søkt tilflukt her. Filemon er navnet på Frelsesarmeens safe house. Også denne adressen er hemmelig.

Den ene mannen som bor her nå er på jobb hos Fretex når Vårt Land er på besøk. Persiennene i stua er nede. Sengen er redd opp. Gulvene er rene. Ingen oppvask på kjøkkenet. På blomstrede dukservietter under TV-en ligger en pakke antibiotikatabletter mot luftveisinfeksjoner.

Standarden i leiligheten er enkel. Likevel er dette luksus for enkelte som er vant til å bo i kalde, skitne og overfylte rom.

En dråpe

Stua blir uryddig når Leif Tore Solberg setter seg i den burgunderrøde skinnsofaen, men som leder av Filemon har han sin naturlige plass her. Hit kommer menn som norske myndigheter innvilger såkalt «refleksjonstid». I Norge er den seks måneder.

Det er plass til fire personer i huset, forteller Leif Tore Solberg.

– Det er vel en dråpe i havet når man vet hvor mange som er slaver?

---

SKJULESTED

• Både Filemon og Maritastiftelsen Women-Bo er skjulested, såkalte safehouse, for kvinner og menn som er utnyttet i menneskehandel.
• Stedene ligger på hemmelig adresse for at bakmenn ikke skal finne dem.
• De kan søke Nav om «refleksjonsperiode» der de kan hvile, gå på skole, og få veiledning mens politiet undersøker om det finnes bakmenn som kan dømmes.

---

– Tilbudet tilfredsstiller etterspørselen i dag. Her har det vært fullt, og kommer det for mange, får de som har vært her lengst en ny bolig fra NAV. For ti år siden visste vi ikke så mye om menneskehandel, og gjorde enda mindre. Men en dråpe her og en dråpe der monner. Vi skal gi dem trygghet og hjelpe dem i møte med offentlige instanser i Norge.

Mennene er i alderen 20–30 år og kommer fra Romania, Bulgaria, Polen, Russland, Aserbajdsan og Mongolia. Ofte kommer de som utnytter dem fra samme land, og noen ganger fra ofrenes egne familier. De fleste har arbeidet i bilvaskfirma.

Kreftsvulst

Norske, ideelle organisasjoner er aktive i kampen mot menneskehandel. Flere av de nye, internasjonale aktivistorganisasjonene engasjerer kristne og har kristne ledere. I mars skrev Vårt Land under tittelen «Den nye slaverikampen» om at menneskehandel har blitt en trendy rettferdighetskamp blant kristne og særlig blant unge pinsekarismatikere. Engasjementet startet i USA blant evangelikale kristne.

Menneskehandel er en kreftsvulst som vokser.

—   Leif Tore Solberg, Frelsesarmeen

– Blir det mye prat fra unge idealister i kampen mot menneskehandel?

Solberg tenker seg om før han bestemmer seg for å gi et positivt svar.

– Når noen i festlig lag skryter over et utrolig lavt anbud på å male huset, kan vi si fra at dette undergraver samfunnet. Små handlinger og små aktører kan få folk til å reflektere, slik at holdninger endres.

– Hva hjelper ideelt arbeid når man ikke får knekt den internasjonale kriminaliteten?

– Det ene utelukker ikke det andre. I en akuttfase må vi fokusere på ofre. Jeg håper at vi som samfunn våkner slik at vi kan ta vare på samfunnsmodellen vi har, for menneskehandel er en kreftsvulst som vokser. Etter hvert kommer det høyere på dagsorden, men lovene må endres. Arbeidstilsynet og Skatteetaten må prioritere dette høyere, sier Leif Tore Solberg.

Skjuler ikke ansiktet

I kaffebaren tar afrikanske Anna sekken på ryggen og går ut på gaten. Hun trenger ikke skjule ansiktet, for akkurat nå er hun trygg. Bakmennene er ikke i Norge. Andre kvinner må skjule seg under en caps, se ned når de går på gaten og leve i frykt for at de blir gjenkjent.
For noen vil utnytte dem.

LES OGSÅ: Den nye slaverikampen