Vår fagre nye verden

To gamle framtidsskildringer minner mistenkelig om vår samtid. Kan science fiction påvirke historiens gang?

Reportasje

– For unge intellektuelle påfugler må det med jevne mellomrom nebbes om romanene Fagre nye verden og Nittenåttifire, påpeker forfatter og forlegger John Erik Riley.
Hvem var best spåmann – Aldous Huxley eller George Orwell? I lang tid var det sistnevnte som ofte gikk seirende ut. I en kald krig-kontekst var Nittenåttifire et passende skremmebilde.
– Huxleys fortelling om hvordan innbyggerne tutes fulle av banale reklamefraser, er sørgelig relevant i dag. Parallelt har vi Sannhetsministeriet i Orwells univers som arbeider med å innføre nysnakk, et språk som umuliggjør kritisk tenkning. Også det skremmende aktuelt når en demokratisk valgt president tyr til løgner og hans høytstående rådgiver omtaler løgn som «alternative fakta», forteller Werner Mathisen, utopiforsker og tidligere førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

To typer undertrykkelse

To av verdenshistoriens mest omtalte framtidsskildringer har blitt sluppet i ny språklig drakt. Begge oversatt av Bjørn Alex Herrman.
I Fagre nye verden, som Huxleys bok heter på norsk, handler tilværelsen om å forbruke mest mulig. All tid som ikke går med til arbeid, skal brukes til obligatorisk underholdning og offentlige orgier. Skulle det bli en time til overs, tar du en tablett soma. Et rusmiddel som er fritt for bivirkninger og i tillegg gir en metafysisk betryggende effekt.

Dessuten skal og må alle ha seg mest mulig. Kroppen er kun til for seksuell nytelse, reproduksjon foregår på samlebånd. Fostre dyrkes fram i flasker for så å bli dekantert, ikke født. Deretter indoktrineres de med samfunnets sannheter. Slik som at alle tilhører alle. Hvis du mot formodning stopper opp og ser deg selv i en større sammenheng, blir du omplassert til Island. Der kan du tilbringe resten av livet mens du grunner over menneskehetens endelikt.
Eller som den kanadiske forfatteren Margaret Atwood forklarer det i forordet til den nye utgaven:

«I en verden der alt er tilgjengelig, er det ingen ting som har mening.»

Der det i Huxleys univers utelukkende handler om mest mulig adspredelse – om å holde selv det minste snev av ubehag på avstand, tar Orwells Nittenåttifire utgangspunkt i en annen form for undertrykkelse. Overvåkningssamfunnet er totalt, familie eksisterer kun som en nødvendighet. Ordentlig galt går det for hovedpersonen, Winston, når han oppdager et språk som tillater kritisk tenkning.

LES OGSÅ: Når mennesket blir maskin

---

Utopi og dystopi

  • Utopi er en beskrivelse av et godt samfunn, eller den form for samfunn et individ eller en gruppe lengter etter, eller forsøker å virkeliggjøre.
  • Utopi: av gr. ordspill på ou-topos, «ikke-sted», og eu-topos, «godt sted».
  • Dystopi: oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av diktatur, kriminalitet, eller miljøsammenbrudd. Dystopi står i motsetning til utopi.

---

I en verden der alt er tilgjengelig, er det ingen ting som har mening.

—   Margaret Atwood

Vulgære sexofoner

Oversetter Bjørn Alex Herrman forteller at Huxley reiste rundt på USAs vestkyst før han skrev Fagre nye verden. Kanskje var det der han fant inspirasjon til sin verden av massekonsumpsjon og kulturell forflatning.
– Han besøkte USA helt i begynnelsen av masseproduksjonens tidsalder. Det er ikke tilfeldig at bokas innbyggere tilber Herren Ford.

Forfatteren ble muligens også utsatt for en dose vulgær jazz.
– Jeg forestiller meg at Huxley hadde et skjellsettende møte med datidens populærmusikk. Et av underholdningstilbudene i Huxleys London er å gå på dans til lyden av seksten svingende sexofoner.


Fagre nye verden var skrevet som satire, mens Orwell med Nittenåttifire skrev et paranoid skremmebilde.
– Det er interessant at det satiriske aspektet blir stadig mindre synlig i Huxleys bok. Den ligner rett og slett for mye på den virkeligheten vi lever i.

LES OGSÅ: Roboter snakker om Gud

En annen verden

Å tenke seg et alternativ er en gammel øvelse. I Platons dialog Staten konkluderer han med at en bystat styrt av en filosof vil være en god løsning. Staten nevnes ofte som et tidlig eksempel på en litterær utopi, men begrepet ble først myntet av tenkeren og rennesansehumanisten Thomas More i Utopia i 1516. More lekte seg med gresk og kom fram til begrepet ved å kombinere «ou» og «topos» – «ikke» og «sted» – men også «eu», altså god. Med andre ord er en utopi et ikke-sted, men også et godt sted,


– Som litterær sjanger er utopien gørr kjedelig, forklarer Morten Auklend som skrev sin doktorgradsavhandling om norske dystopier i etterkrigstiden.
– Idyllen er ikke så interessant i romanform. Litteraturen drives av kriser og konflikter.


Dystopien er, som de to første stavelsene tyder på, utopiens dystre søsken. Der utopien beskriver et idealsamfunn, tar dystopien for seg skrekksamfunn – proppfulle av kriser og konflikter. De to motsetningene har en tendens til å flyte i hverandre.
– En utopi er gjerne så ekskluderende at den blir en dystopi. Thomas Mores Utopia beskriver et totalt statisk samfunn. Der finnes verken konflikter eller individualitet hos More. Samfunnslivet består kun av repetisjoner og antiseptisk tenkning. Mores ambisjon er antimoderne – han vil utelukke alt ubehagelig og kontroversielt fra sin idealverden, forklarer Auklend


Litteraturviter Hallvard Haug påpeker at veien fram til idealsamfunnet sjelden blir beskrevet.
– Slik sett blir det feil å tenke seg at Trump-tilhengere i dag lever i en utopi, og motstanderne det motsatte. Den ene sjangeren formulerer et politisk alternativ, mens den andre tegner et skremmebilde ved å forsterke elementer i sin samtid.


Og kanskje er det årsaken til at noen framtidsvisjoner står seg bedre enn andre. Tendensene de forsterker er enda mer relevante sett med våre øyne.
– Huxley eller Orwell forutså ikke framtida, de tok for seg viktige samfunnsstrømninger. Dessverre, kan vi vel si, er disse vel så relevante i dag, sier Haug.

Selvoppfyllende profetier

Men kan science fiction faktisk være med på å påvirke retningen samfunnet utvikler seg i? Ifølge Johan Schimanski, litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo, kan vi snakke om en vekselvirkning mellom denne typen bøker og samfunnet.
– På 1970-tallet var populærkulturen veldig opptatt av fremmede verdener langt fram i tid og ut i galaksene. Utover på 1980-tallet skiftet oppmerksomheten til ganske nær framtid, forteller Schimanski.


Dreiningen ble døpt cyberpunk og har ikke det mer kollektivistiske overblikket som vi kjenner fra bøker som Nittenåttifire og Fagre nye verden. De er mer individorienterte og tar opp i seg og leker med teknologiske og populærkulturelle fenomen som gjorde seg gjeldende på 1980-tallet.
– De beskrev en verden der vi lever tett på maskiner og store, multinasjonale selskap har makta. Hvis du leser cyberpunk fra 1980-tallet, vil du kjenne igjen mye av utviklingen på 1990-tallet: Utbredelsen av internett, at stadig flere bruker tid på dataspill og også hvordan internasjonale konserner i stadig større grad griper inn i forbrukernes privatliv, sier Schimanski.


Slik kan litteraturen bli delvis selvoppfyllende profetier.
– Det er tildels de samme som drømte seg bort i disse bøkene, som siden har jobbet med å utvikle ny teknologi. Det de har lest, kan ha vært med på å styre forskningen.

Politisk påvirkning

På 1970- og 80-tallet ble det skrevet to bøker som har vært med på å forme ettertidens politiske tenkning, forklarer statsviter Werner Mathisen. Det er Marge Piercys radikale feministiske utopi Kvinne ved tidens rand, og Ernest Callenbachs Ecotopia, om et grunnleggende grønt samfunn. For feminismen og den økopolitiske retningen har disse bøkene vist seg å være viktige.

LES OGSÅ: Etisk intelligens

Ikke en bruksanvisning

Skjønnlitteratur er ikke nødvendigvis en bruksanvisning for nye tider, mener forfatter og forlegger John Erik Riley.
– Jeg synes ikke fiksjon er direkte relevant, hvis du skal forstå personen Trump. Han er allerede et overtydelig satirisk symbol . For meg er det uansett andre aspekter ved disse romanene som er vel så interessante.


Ofte er det den indre kampen i møte med et system som gjør bøkene leseverdige.
– Winston sier det tydelig i romanen: Ens verste fiende, tenkte han, er ens eget nervesystem. Jeg leste nylig Philip Roths kontrafaktiske roman The Plot Against America, men heller ikke den kan brukes til å forklare USA per i dag, ikke på et overordnet nivå. Det til tross for at mange nevner den nå.


I Roths roman fra 2004 – Konspirasjonen mot Amerika i norsk oversettelse – beskriver han en alternativ historie der flyger og fascist Charles Lindbergh vinner over Franklin D. Roosevelt i valget i 1940. Slik allierer USA seg med Det tredje riket, og snart er det pogrom-liknende tilstander i landet. I denne virkeligheten skriver Roth fram en egen, alternativ oppvekst.

– Det som gjør romanen interessant er ikke det faktum at USA har fått en populistisk demagog som president. Roths beskrivelse av hvordan skrekkveldet i gatene påvirker temperaturen i hjemmet, gjorde inntrykk. Han lar foreldrene smittes av volden og det går ut over barna.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje