Gud er nå

Borgny Svalastog sitter i sin egen stue, en klang av ting – Kina, madonna, bilder av barna, Jesus, venners bilder, minner, tepper og te. Overveldende ro, tross indre uro. Hun er sikker og usikker, mest det siste. Hun kaller det tvil, det som troen springer ut av – hun som har gitt kirken så mye, laget fem bispekåper, to kåper til museer og kirketekstiler til 40 kirker, pluss noen av de mest omfattende kirkeutsmykkinger i moderne tid. Når jeg sier «tro», ser hun mot tømmerveggen i stua.

«Vite at jeg er båret»

– Ja, tro, hva er det ... en overgivelse, tro er å tro gjennom jubel og lidelse og tårer og glede. Det er et sted hvor tomheten og fylden arbeider sammen, i troen på Gud får jeg vite hvem jeg er. Og at jeg er elsket. Etter å ha kjempet med kreften, lever jeg i overgivelsen, det er det jeg får til. Det er greit å ha en personlig tro, men vi skal også overleve i sakramentene og vite at vi er båret av Gud. Det andre får kirken ta seg av. Gud er aldri en bekymret mor som springer etter deg og forteller deg hva du skal gjøre.

---

Borgny Svalastog

• Norsk billed- og kirke-tekstilkunstner, født 1943 i Nesset i Romsdalen.
• Har laget kirketekstiler til 40 kirker, pluss seks bispekåper. Bildene hennes er ­utstilt over hele Europa.
• Enke, tre barn, tre barnebarn og en samojedhund.
• Bor på Lillehammer.

---

– En glede ...

– Jeg prøver å gjøre mitt beste, med glede, ja ... det fortelles at da Ole Bull ga en konsert i Paris, så røk A-strengen, og han fullførte med tre strenger. Jeg prøver å dyrke «kornet» mitt på det lille stykket jord som jeg skal dyrke i dag. Eller spille melodien på de strengene jeg har igjen.

Letthet når det har landet

Borgny Svalastog fyller saler og rom, store utstillinger i Santiago de Compostela og Meisen Dom. Hun har utsmykket Eina kirke, Lillehammer kirke, Petter Dass-museet på Alstahaug og arbeidet hennes med Gulset kirke er det mest omfattende kirkekunstarbeidet fra én norsk kunstner i vår tid.

– Når du står midt i det, i en av de svære oppgavene – kan du da tenke at kunsten er kirkens pust?

– Ja, og der tror jeg det må være hjelp fra høyere makter. Når jeg er ferdig med en stor kirkeutsmykning, hender det at noen sier: Du er vel stolt? Nei, jeg har aldri opplevd stolthet, men jeg har opplevd letthet når tingene har landet. Du vet ikke hvor det ender, du har tatt stor risiko, du har brukt nytt, ukjent materiale, og så ser du at det ble bra – da er det vel antakelig min pust, men det er også kirkens pust.

Gråt er så mye

– Det er tårer i arbeidene dine?

– Jeg vet ikke om det er tårer, alltid, men jeg jobber med det skriket det er å være menneske i dag. Når Jesus går til korset og Jerusalems søstre står og gråter, sier Jesus: Når det går slik med det grønne tre, hvordan skal det gå med den tørre kvist? Gråt ikke over meg, Jerusalems døtre, gråt over dere selv. Jeg prøver alltid å bringe Guds ord videre i arbeidene mine, slik at de blir del av også meg. Gråt kan være at vi skjelver over synden, men det kan også være en overgivelse, en lettelse over at noe er over. Gråt er så mye.

Fratatt identitet

– De siste årene har du kjempet med sykdom, eller heller forholdt deg til det. Du sier at du lovpriser og gråter.

– Disse årene har lært meg at hvis jeg skulle overleve, måtte jeg skape meg et «mentalt rom» og at det var jeg som måtte gjøre det. Etter seks sykehusopphold og fire rehabiliteringer, ble jeg lagt inn på Lillehammer helsehus, hvor de ga meg moset mat, for de trodde jeg ikke hadde tenner – jeg opplevde at jeg ble fratatt min identitet. Da fikk jeg hentet den madonnaen jeg har på ­soverommet, den sorte madonna som pave Johannes Paul II var så glad i. Jeg holdt et fast grep i henne og ba de bønnene jeg kunne. Og mens jeg holdt fast var det som om jeg fikk kraft til å takke. Selv om jeg var fortvilet, klarte jeg å skape dette rommet, hvor jeg overlevde. Jeg fikk kraft til å be Hill deg Maria, Fader Vår og til å lese trosbekjennelsen. Slik kunne jeg klare å holde fast ved hvem jeg var.

– Og det vet du?

– Ja. Jeg begynte så smått å arbeide igjen og jeg broderte et belte med motivet Jesus i dødsriket med svulsten. Jeg ringte til en kleshandler på Lillehammer og spurte hvor vid en kjekk mann på rundt 1.85 var rundt livet. Og det fortalte han meg. Jeg måtte gjøre noe konkret for å få svulsten bort fra bevisstheten. Fysisk var den jo tatt vekk, men jeg måtte ha den ut av tankene. Mens jeg var på rekreasjon, skrev en av pleierne i journalen at «Borgny liker å brodere» ...

Latter.

... når noe slikt skjer og identiteten din blir tatt fra deg, er det godt å ha gjort noen turer tidligere i livet, slik at du vet hvem du er – også når ingen ser deg. Du vender tilbake til den du er, det kan redde deg i en vanskelig situasjon.

Fanges ikke i form

– Kombinasjonen tro/hverdag er noe som ikke er så lett å få på plass. Vi kan tro så mye at vi mister hverdagen, og vi kan ha så mye hverdag at troen visner. Hvor er du der? Og når troen ikke akkurat blomstrer?

– Da sier jeg at også sjelslivet har sine årstider. Når det er frost, nytter det verken å hakke eller spa. Det viktigste du kan gjøre er å sitte og glo, sa Tarjei Vesaas. Den hellige Teresa av Ávila sier et sted at Maria og Marta må samarbeide: «I det aktive liv som er utadrettet spiller også det indre livet en rolle. Og når gjerninger vokser frem av det indre livets rot, er de som deilige, duftende blomster, for de vokser på Guds kjærlighets tre og er bare gjort for hans skyld og ikke i egennyttig beregning. Når dere arbeider i kjøkkenet, skal dere vite at dere kan finne Gud midt blant gryter og kasseroller». Gud er nå. Du kan ikke fange Gud i en form, for Gud er bak formen. Du kan ikke fange Gud i en grønn kappe, sier Mester Eckhart: for Gud er 
bak kappen.

Gi tilbake

Skjønnheten, det estetiske – hvor viktig er det. Hvilken «rang» har det – eller bør det ha i kirken og blant oss?

– Gud trenger ikke estetikken, det som er viktig er at menigheten feirer gudstjeneste. På den andre siden trenger vi ikke å gjøre det vanskeligere for Gud, heller. Det kan ikke være stygt i en kirke, da blir det kitsch. Det må være en viss standard – fra arkitektur via detaljer til dekor. Jeg vet ikke hva Gud trenger, men jeg vet hva jeg trenger, hva jeg har glede av. Det er en gammel tanke at vi bringer det beste vi har til kirken.

Du kan ikke fange Gud i en form, for Gud er bak formen.

—   Borgny Svalastog

– Tar du med prekenen da?

– Ja. Ordveven – prekenen – skal være god, tekstilene skal være vakre, bildene talende, vi skal huske at det alltid har vært usedvanlig vakkert i kirkene, slik det også speiles i kirketekstilene. Det er noe vi gir tilbake til kirken, en gjengave til Kristus fordi vi får lov til å tro. Slik ser jeg det. De hellige konger kom til Jesus med gull, røkelse og myrra. Det var det de gjorde.

– Lager du bildene dine, bispekåpene og kirketekstilene for jorden eller for himmelen?

– Jeg arbeider for jorden. I himmelen tror jeg det dreier seg om noe annet. Men det kan jo hende at man får hjelp. Mester Eckhart sier at når Gud vil ha gjort et arbeid, er Han ikke langt foran eller langt til siden, Han er midt i arbeidet.Det andre kaller flaks, kaller jeg velsignelse.

Velsignelsen gjelder alle 

I 2004 lagde Borgny Svalastog kåpe til biskopen i Agder og Telemark. Et av de vakreste plaggene som er laget i Norge. Fôret var et stoff i regnbuefarger, homofiles symbol. Mange år senere ble det «oppdaget», og avisene hadde godt stoff.

– Ville du gjort det samme i dag?

– Ja, det var en bevisst handling fra min side, og jeg har ikke gjort noe for å skjule det. Jeg gjorde det i god tradisjon. På 1200-tallet var det vanlig – ifølge sivilretten – at høyerestående kvinner kunne gi de som trengte vern asyl ved å brette kappen rundt dem, det såkalte kappevernet. I kirkekunsten er vernekappen mest brukt av Maria, symbolikken er at de som trenger vern, kan søke ly under kappen hennes. Jeg ville ikke kommet på å bruke regnbuefarget silke uten å ha denne tradisjonen i ryggen. Når biskopen løfter kåpen og velsigner, skal alle være inkludert. Vi bærer hverandres tro. Jeg er kunstner, ikke mystiker eller poet, jeg arbeider innenfor den kunstneriske og liturgiske tradisjonen, og forholder meg til de store grunnfortellingene i vår kultur, de bibelske fortellingene – og dermed det Bibelen sier om inderlighet, barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet. Vi må ikke rote dette til for hverandre. Én ting er en politisk holdning, det andre er kirkens velsignelse, som gjelder alle. Da dette skjedde var kirken en statskirke for hele det norske folk og da må en ha en ha tydelige holdninger til verdien av mangfoldet og følge norsk lov der alle er inkludert.

Berøres igjen

– Jeg har hørt folk som sier at de hører «musikk» i bildene dine, noen betrakter dem som moderne ikoner?

– Jeg vil heller kalle det ihukommelser – noe vi husker, men som er skjult for oss før det berøres igjen. Det er også slik at tittelen på et bilde kan vekke noe. At hvis jeg for eksempel lager – som jeg har gjort – Maria og barnet fra Kristiansund i nordavind, så sier jeg samtidig at det blåser i Kristiansund. Slik var det også for middelalderkunstnerne, Maria var der det «manglet» noe. Og jeg synes jo at Vestlandet kan mangle litt Maria.

---

4 raske

• Gud er: Den han er.
• Jeg klarer meg ikke uten: Å få være Borgny.
• På gravsteinen min skal det stå: Datoene for mitt liv på jorden.
• Boka andre må lese: Draumkvedet.

---

Åndelig forelskelse 

– Frans av Assisi, mildhetens og vår dårlige samvittighets apostel – han som får til det alle vi andre synes vi skal få til, men ikke klarer – er en inspirasjon for deg?

– Da jeg begynte som kunstner på 70-tallet, opplevde jeg kjærligheten til Kristus nesten som en forelskelse, den var veldig organisk. Jeg husker på lørdagene, jeg satt på kjøkkenet på Lillehammer og jeg hadde laget horn og kakao, og Sondre, mannen min, så barne-tv med ungene, mens jeg satt og leste tidsskriftet Ortodoks røst. Det var nok en lengsel etter forening. Så fant jeg Frans og opplevde at han hadde den samme forelskelsen, en åndelig forelskelse. Det interesserte meg, ikke minst, at han vågde å anklage Gud for at han var født, at han var nesten blind og svært dårlig. Det er en helt menneskelig reaksjon. Og samtidig så han at fortvilelsen og sykdommen var en pant på Guds frelse. Like før han døde reiste han seg og lagde Solsangen, som er noe av det vakreste som er skrevet. Som Teresa av Ávila sier: «Det kommer ikke an på om du har det godt, dagen er god hvis du får gjort Guds gjerning».

Uttrykk for liv

– Er fuglesang kunst?

– Ja. Det er klart, fuglene synger jo for å ha sitt territorium og alt det det handler om. Det er et uttrykk for liv som berører meg.