Kartet og terrenget

Israelske vernepliktige uttrykker forakt for bosetterne de er satt til å passe på. Nå har soldatenes etterpåklokskap blitt teater og bok.

Reportasje

– Israel-Palestina-konflikten blir så abstrakt. Du kan få gnagsår i ørene av alle disse resolusjonene og rapportene og grensene og kartene. Folk lever ikke i en rapport eller et kart, sier Finn Iunker.

Iunker, som er en av våre mest spilte samtidsdramatikere og stipendiat ved Teaterhøgskolen, fikk lov til å redigere tekstutdrag fra boka Our Harsh Logic fra 2012, utgitt av den israelske menneskerettighetsgruppa Breaking the Silence. Der fant han unge menn og kvinner som under et lag av militaristisk
retorikk skjulte en ambivalens til egne handlinger. Iunker tok for seg de detaljerte fortellingene fra de israelske soldatene og laget korttekster av dem.

– Da jeg arbeidet med tekstene, ble liksom soldatene mer og mer usikre på sine egne handlinger, og det kom til syne en slags vaklevoren menneskelighet i alt det grusomme.

Ettersom seleksjonsrundene og redigeringen gikk, og Iunker satt igjen med et stadig sterkere tekstlig destillat, så dramatikeren at soldatenes fortellinger ikke bare dreide seg om palestinere, men også om motvilje mot jødiske bosettere.

– De handlet også om hva ganske gærne bosettere gjør mot både israelske soldater og mot palestinere, sier Iunker.

I det som seinere har fått navnet «seksdagerskrigen», okkuperte Israel i løpet av en knapp juni-uke i 1967 Sinai, Gazastripa, Golanhøyden og Vestbredden. Sinai ble etter forhandlinger gitt tilbake til Egypt, men de andre områdene har forblitt i et slags folkerettslig limbo: ikke helt Israel, men på mange måter Israel.

Bosetninger 

FN har ikke anerkjent de nye grensene, og offisielt ser kartet ut som det gjorde da en tostatsløsning ble vedtatt i 1947. Men kartet stemmer dårlig med det demografiske terrenget – i Øst-Jerusalem og over hele Vestbredden har det de siste 50 årene poppa opp israelske bosetninger som liksom umerkelig vokser sammen med moderlandet.

– Når vi snakker om bosettere, må vi holde tunga rett i munnen. Mange som uttaler seg om disse spørsmålene gjør det ut fra en utdatert kontekst. Vi må huske at unge bosettere i dag gjerne er født på nittitallet. De kom til verden etter at begrepet intifada ble tatt i bruk, og 25 år etter seksdagerskrigen. De har et helt annet syn på konflikten med Palestina og hvorvidt den lar seg løse, forklarer Hanne Eggen Røislien.

Røislien er forsker i forsvaret, har en doktorgrad i religionshistorie, og har bodd i Israel i rundt ti år. Hun har også skrevet en liten bunke bøker om Israel og Palestina, blant annet Bosettere på Hellig Grunn: En reise blant jødiske nybyggere. Hun mener det i mange norske hoder dukker opp litt misvisende bilder når vi snakker om jødiske bosettere.

Vi ser for oss unge, sinte menn som bevokter telt eller husvogner på karrige høydedrag. De finnes, men er i et klart mindretall. Omtrent ti prosent av Israels knappe ni millioner innbyggere, er bosettere. Av disse er kanskje noen tusen av det sinte og nasjonalistiske slaget. Til sammenlikning er 20 prosent av Israels innbyggere arabere.

– Etter seksdagerskrigen kom Israel fram til at demografisk kontroll er mer effektivt enn militær kontroll. Det var en strategi som vokste ut av kibbutz-tradisjonen – å bygge små selvstendige samfunn som i stadig større grad flettes sammen. Disse bosetningene ble etablert på både militært og samfunnsmessig strategisk viktige steder. De ble gradvis koblet opp til
israelsk infrastruktur og har sakte, men sikkert vokst til reelle byer. I dag har enkelte opp mot 50.000 innbyggere og fungerer i praksis som forsteder til Tel Aviv eller Jerusalem.

Religiøse nasjonalister 

Men det var ikke bare politiske og
militære krefter som ivret etter å utvide israelsk territorium. Blant annet en del religiøse nasjonalister som gikk sammen i organisasjonen Gush Emuin – De trofastes blokk. Røislien forklarer at tilhengerne mente at de levde i «frelsens tid», og at de ved å bebo områder som ble ansett som viktige i jødedommen kunne framskynde frelsen.

– Den lille gruppa bosettere som etablerer ulovlige utposter, er gjerne etterkommere etter Gush Emunin-folk. De har ikke nødvendigvis beholdt det religiøse fundamentet, mens det nasjonalistiske elementet har vokst seg sterkere, og gir seg uttrykk i et enda mer uttalt hat mot araberne.

---

Bosettere

  • Rundt 10 prosent av Israels innbyggere bor på jord som ifølge FN tilhører palestinere.
  • Noen tusen av disse holder til på såkalte ut­poster, forholdsvis nyetablerte og provisoriske bosetninger som regnes som ulovlige av israelske myndigheter.
  • Ifølge den israelsk- palestinske organisasjonen B'tselem er omtrent 60 prosent av Vestbredden under israelsk kontroll.
  • En kibbutz var opp­rinnelig et lite pionerkollektiv, og var sentrale i den sionistiske koloniseringen av Palestina. Opprinnelig bygget de på en sosialistisk likhetstanke. Ideen har vært viktig i bosettingsstrategien, men det marxistiske idégrunnlaget har forsvunnet.
  • Kilder: SNL og B'tselem

---

Paradoks

I Stemmer fra
Israel kommer et paradoks til uttrykk i setninger som «Jeg hadde
inntrykk av at vi beskytter araberne fra jødene». En del av stemmene har vanskelig for å forstå hvem de er satt til å passe på – bosettere, palestinere, seg selv?

«Jeg så en seks år gammel
palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinerne som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem».

Israels forsvar er basert på allmenn verneplikt, og så godt som alle menn og kvinner tjenestegjør henholdsvis 36 og 21 måneder.

– Bosetterne er helt avhengig av forsvaret. Det er det som gjør det mulig å bo der. Samtidig er det en ganske åpen skepsis og tildels forakt for bosettere blant soldatene. Men vi må huske at de som snakker ut i et prosjekt som Breaking the Silence har avtjent verneplikten. Det blir nok lettere å være kritisk til egne handlinger i ettertid. Vi vet fra
militær forskning at soldater holder følelsene på avstand når de er i aktiv tjeneste. De handler på ordre, sier Røislien.

Øverst i elva

Opprinnelig ble Iunkers tekster framført på Dramatikkens hus i Oslo for et år siden, men kommer først nå ut i bokform. Mens han oversatte og redigerte «de vaklevorne, menneskelige stemmene», ble Francis Ford Coppolas film om Vietnam-krigen, Apokalypse nå!, projisert på dramatikerens
indre lerret.

I filmen, som låner fra Joseph Conrads imperialismekritiske roman Mørkets hjerte, utfolder krigens galskap seg gradvis mens en stridsenhet tar seg opp en elv. I enden av floden holder galskapen selv hus – oberst Kurtz, en frafallen militær som har mista taket på virkeligheten.

– Da jeg jobbet med tekstene, var det som å bevege seg lenger og lenger inn i galskapen. En soldat som slår en palestiner i
magen med geværkolben er sterkt, men historien om melkebonden som sitter innesperret en hel dag mens melken surner på grenseposten utenfor, gir i sin utspekulerte absurditet enda større inntrykk. Et stykke opp langs elva møter du en klin gæren bosetter, og helt øverst er byråkraten – da blir galskapen komplett, mener han.

Ifølge Iunker har soldatenes handlinger en slags hinne av håp. Palestinerne vil få det bedre hvis de slipper unna ydmykelse og vold.

– Men i dette stoffet er oberst Kurtz selve byråkratiet – en maskin som eter land og mennesker, og ingen kan slå den av.

Kilder: Store norske leksikon, B'Tselem, UNRWA.
Foto øverst: Enric Marti/AP Scanpix.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje