Troen på skaperverket

Hvordan har kirken og teologien tolket forholdet mellom mennesket og naturen? Og i hvilken grad har det virket inn på hvordan mennesket har forholdt seg til naturressurser, andre levende skapninger, og inngrep i skaperverket?

Forpliktende 

Paul Erik Wirgenes ledet styringsgruppa til Skaperverk og bærekraft, som var et samarbeidsprosjekt mellom Norges Kristne Råd, Kirkens Nødhjelp og Den norske kirke, som pågikk fra 2009 fram til Luther-jubileet i år. Han synes det har vært en oppvåkning å se på klima som et ansvarsområde for kirken. Og han mener det har vært maktpåliggende at kirken blir hørt i en slik sammenheng.

– Kirkens stemme viser at det er sammenheng mellom livet og Gud. Denne stemmen må tale klart og offensivt om forvaltningen av verdens ressurser.

Wirgenes fremholder at skapelsen av jorden og alt som er der også omfatter mennesket. Det hører til i samme fortelling, og har sin kilde i Gud, hevder han.

– Menneskets forpliktelse overfor jorden ble brutt i urfortellingene: I sin grådighet tok mennesket det eneste de ikke skulle ta. Grådighet er en del av grunnsynden.

– Og, fortsetter Wigernes, han er ivrig nå, – nettopp dén grådigheten fikk radikale konsekvenser for jorda vår, for Guds jord.

Rammer de fattigste

Kirketoppen sier det heldigvis ikke stopper der: For Gud ble menneske, og knyttet på ny sammen himmel og jord.

– Jesus solidariserte seg med både verden og mennesket.

Wirgenes understreker at jorda vår, den verden vi lever i, ikke er fienden, men at den er skapt av Gud.

– Jesus viste oss en særlig omsorg for den som lider. I dag ser vi at klimakrisen først og mest rammer de fattigste i verden. De med minst ansvar bærer de mest omfattende konsekvensene. Vi er kalt til å se Jesu ansikt i denne lidelsen, og våge praktisk og konkret handling. Det er ikke mulig å være kristen uten å snakke om dét. Når vi jobber med klima, følger vi Jesus i troen på det håpet. Dette er en del av kirkens kall i verden.

Teologisk forståelse

Paul Erik Wirgenes mener prosjektet Skaperverk og bærekraft hadde flere sider: Det ga en faglig forankring av kirkens klimaarbeid, og det bidro til en teologisk forståelse og et språk for kirkens klimaarbeid.

– Prosjektet satte også kritiske blikk på kirkens egen virksomhet, og klimautslipp i forbindelse med kirkebygg og reiseaktivitet, gjennom en fotavtrykksanalyse. Det bidro også til et tverrfaglig samarbeid med mange organisasjoner som jobber med klimaspørsmål. Kirkeåret har innført en egen temadag for skaperverk og bærekraft, med salmer og bibeltekster som passer til emnet.

Wirgenes minner om at kirkens brede, folkelige engasjement medvirket til Paris-avtalens togradersmål i 2016. Når det gjelder debatten om hvor grensene går mellom politikk og miljøengasjement på teologisk grunnlag, sier han at etikken alltid vil søke konkretisering og praksis.

– Det er ikke kirkens kall å bedrive partipolitisk virksomhet, men å påpeke forvaltningsansvar, ansvar for den utsatte, og ansvar for fremtiden. Det er etikkens vesen å stille kritiske spørsmål til livene og valgene våre. Derfor er det helt naturlig at det er en spenning mellom kirkens forkynnelse og politikk.

Wirgenes sier det ikke er kirkens rolle å bedrive partipolitikk, men følge sitt kall om å tale og handle. Han mener det er farligere for kirken å være taus enn for konkret i klimasaken.

– Selv om kirken ikke driver med partipolitikk, må den være modig i sin tale og kritikk om miljøet, hevder Paul Erik Wirgenes.

Rettferdighet

Erik Damman har i 43 år kjempet for miljøet, for skaperverket. Den 86 år gamle mannen bak Framtiden i våre hender, tror nemlig at jorda er Guds skaperverk. Derfor hadde han ønsket at kirken tidligere i større grad hadde stått opp for å bevare det Gud har skapt, ikke bare si at de var enige i at det var viktig. Damman hevder kirken fremdeles på langt nær har utnyttet det miljømessige potensialet sitt.

– Selv om kirkens folk har ønsket å bidra til å bevare skaperverket, så har de ikke vært like villige til å se de politiske konsekvensene. Det forundrer meg at kirken ikke har tatt mer til orde for å fire på veksten i samfunnet, når det så tydelig ikke bare går på bekostning av et rettferdighetsprinsipp, men også et kjærlighetsperspektiv, i forhold til menneskene og jorda vår.

Damman hevder dette fremdeles er et av KrFs dilemmaer i dag. Slik han mener det har vært et kirkelig dilemma lenge. På slutten av 1980-tallet holdt han et foredrag om miljøutfordringen for prestene i Oslo bispedømme. Senere holdt han det samme foredraget i Hamar bispedømme. På forhånd hadde han lest hele Det nye testamente.

---

Skaperverk og bærekraft

• Skaperverk og bærekraft var et samarbeidsprosjekt mellom Norges Kristne Råd, Kirkens Nødhjelp og Den norske kirke, som løp fra 2009 fram til Luther-jubileet i år.
• Leder for styringsgruppa, Paul Erik Wirgenes, mener prosjektet ga en faglig forankring av kirkens klimaarbeid, og at det bidro til en teologisk forståelse og språk for kirkens klimaarbeid.
• Wirgenes mener prosjektet satte kritiske blikk på kirkens egen virksomhet, og klimautslipp i forbindelse med kirkebygg og reiseaktivitet, gjennom en fotavtrykksanalyse. Og at prosjektet bidro også til et tverrfaglig samarbeid med mange organisasjoner som jobber med klimaspørsmål.
• Kirkeåret har innført en egen temadag for skaperverk og bærekraft, med salmer og bibeltekster som passer til emnet.

---

– Det inntrykket jeg satt igjen med, og som jeg delte med prestene, var at Det nye testamente først og fremst var en lærebok i praktisk kjærlighet, hvor konkurranseideologien overhode ikke passet inn. Prestene var, så vidt jeg kan huske, helt enige. Uten at det i etterkant fikk noen særlige konsekvenser.

Daglig omvendelse

Paul Erik Wirgenes er enig i at kirkens betydning for miljøsaken har tatt sin tid. Som luthersk prest minner han seg selv stadig om at han har behov for daglig omvendelse.

---

Eksistens

• Dette er andre ­artikkel i en ny Eksistens-serie der temaet er «På kant med naturen».
• I denne artikkelen ser vi på hvordan kirken og teologene engasjert seg for å ta vare på miljøet.

---

– Det er en fare at også vi prester blindes av det vi alltid har sagt, og at vi ikke orker å ta radikale konsekvenser av det vi ser.

Han tror prestene har forstått mer enn de har våget å handle. Sannsynligvis også mer enn de har villet handle.

– Vi har vært for bundet til vår egen rikdom. Gjennom Skaperkraft og bærekraft mener jeg kirkens folk er blitt kallet til å våkne.

De åtte årene som er gått siden Skaperkraft og bærekraft ble startet, mener Wirgenes at kirkens språk og utfordringer i klimasaker er blitt forstått av klimaorganisasjonene her i landet. At de har akseptert at kirken er en del av det hele. Også misjonsorganisasjonenes tydelige stemme om hvordan klimaspørsmålet direkte berører deres arbeid i de fattigste delene av verden i dag, mener han er en viktig påminnelse om at dette ikke bare gjelder framtiden, men også samtiden vår.

– Dét blir også hørt, og tillagt verdi, langt utenfor kirken, sier Paul Erik Wirgenes.

Selv om kirkens folk har ønsket å bidra til å bevare skaperverket, så har de ikke vært like villige til å se de politiske konsekvensene.

—   Erik Damman, grunnlegger av Framtiden i våre hender

I Vårt Land i fjor hevdet Petter Olsen, medieleder og ­redaktør i Indremisjonsforbundet, at kirkeledernes klimaengasjement hadde hatt stor, positiv betydning, og gitt også misjonsfolk økt bevissthet om den bibelske forvaltertanken.

Den nylig avdøde professoren i sammenlignende politikk, Frank Aarebrot, uttalte at kirkene, med biskopene i spissen, til tider hadde opptrådt nærmest som en miljøorganisasjon og en pådriver for klimaet.

Menneske og natur

Middelalderhistorikeren Lynn Whites artikkel «Den økologiske krises historiske røtter» i 1967, levnet derimot ikke kristendommen noen ære i miljøkampen, snarere tvert imot. Lynn, som selv var kristen, argumenterte for at den miljøskadelige kombinasjonen av vitenskap og teknologi ble mulig fordi det kristne verdensbildet har fortalt oss at mennesket hersker over jorden og dens skapninger. Ifølge White skilte den kristne teologien skarpt mellom menneske og natur, og han mente den fremholdt at det var Guds vilje at mennesket skulle herske over naturen.

Mens noen applauderte at kristendommen fikk skylda, førte artikkelen til stor aktivitet blant teologer. En debatt som fremdeles pågår. Tom Sverre Tomren, prest og førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, og blant dem som har jobbet mest med økoteologiske perspektiver i Norge de siste tiårene, sier til Vårt Land at det viktigste ikke er innholdet i artikkelen, men effekten den hadde.

Sigurd Bergmann, professor ved NTNU, hevder det er forbløffende at en respektert historiker som Lynn White skrev en slik tekst.

– For det første er det voldsomt generaliserende å hevde at det bare finnes én rot til miljøproblemet. For det andre gir ikke skapelsesberetningen entydig rett til å utbytte naturen. Dessuten er ikke miljøfiendtlig aktivitet en rent vestlig oppfinnelse.

Bergmann sier man gjerne kan diskutere hvilken rolle kristendommen har spilt i miljøkrisen.

– Men krisen har også blitt forsterket parallelt med sekulariseringen de seneste 200 årene.

Rettferdighet

Da Erik Damman hoppet av en karriere innen markedsføring for å starte bevegelsen Framtiden i våre hender, minner han i dag om at utgangspunktet hans ikke var miljøvern, men nestekjærlighet og omsorg for hverandre. Det han hevder er selve kjernen i Det nye testamente.

– For meg var det viktigste rettferdighet, og at den rike verden ikke skulle bli enda rikere på bekostning av de fattige. Men en konsekvens av det siste var at det ble lagt et stort press på naturen.

I den spenningen, og i den kampen; mellom rikdom og vekst, og mellom rettferdighet og et levedyktig miljø, mener han vi står fremdeles. Fremdeles står det også like tydelig om det i Det nye testamente, understreker han.

Da Damman i boka Bak tid og rom (1987), med basis i kvantefysikken, hevdet at det var bevist at noe utenfor oss styrer oss, og at han ikke hadde noe problem med å se på dette som en guddom, opplevde han å få Human-Etisk Forbund på nakken.

Det er en fare at heller ikke vi prester orker å ta radikale konsekvenser av det vi ser.

—   Paul Erik Wirgenes

– De var i harnisk fordi jeg trakk Gud inn i dette.

Om nå jorda skulle gå ad undas, tror ikke Damman det står djevelske krefter bak.

– Jeg tror ikke på helvete. Jeg tror på å redde Guds skaperverk.

Mennesket før klima 

Barnebarnet til Erik Damman, Mikkel Damman (36), er forkynner i en tverrkirkelig forsamling på Kongsberg. I flere år bodde han på hybel hos bestefaren på Nesodden. Da sistnevnte vartet opp med tre retters middag, husker Mikkel de mange samtalene og diskusjonene de hadde rundt kristen tro og forvaltningen av jorda.

– Bestefar og jeg er enige om at Gud har gitt oss et forvalteransvar for jorda vår, og at vi skal råde over den i betydningen ta vare på den. Jeg mener likevel det er mye viktigere å redde en landsby i Afrika enn å redde hvalene. Jeg er mer for direkte hjelp til menneskene enn miljøet, selv om jeg naturligvis også ser sammenhengen.

Aller viktigst for ham er det likevel å forkynne det kristne evangeliet, fordi han tror et møte med Jesus er det eneste som kan gi menneskene en varig forandring.

– Da vil vi forhåpentligvis bry oss mer om hverandre og jorda vi lever på. Og bestefar har helt rett: Framtiden er i våre hender – de eneste fysiske hendene som Gud har til rådighet her på jorda.