Skal vi skremmes nå igjen?

– Neste generasjon kan med rette spørre: Hva tenkte dere på? Hørte dere ikke hva klimaforskerne sa?

I en scene i sin nye film utfordrer USAs tidligere visepresident Al Gore tilhørerne i en tale. Filmen, En ubehagelig oppfølger, har norgespremiere fredag og Filmweb omtaler den som «tidenes mest skremmende oppfølger». I 2007 fikk Gore Nobels fredspris sammen med FNs klimapanel for sin innsats og filmen En ubehagelig sannhet.

Hvordan virker en slik film nå, ti år etter? Den norske klimapsykologen Per Espen Stoknes mener det er fare for at Al Gore med filmen skaper mer splittelse og større motvilje mot å gå sammen om å finne løsninger. Stoknes har ikke sett filmen ennå, og er særlig spent på om Gore klarer å rette oppmerksomheten mot gode løsninger framfor å tegne et katastrofescenario. Å spille på faren for katastrofe kan være fristende når alvoret kjennes stort, men det virker ikke særlig godt.

– Psykologisk vekker det frykt og skyldfølelse, som er passiviserende følelser. Vi venner oss til slik at neste gang vi hører om det, sitter vi med et lag av isolasjon rundt oss, og man må rope høyere for å bli hørt. Etter hvert begynner vi å unngå temaet og si: «Vi orker ikke å høre om klimakrisa».

Selv om det ikke virker, har det ifølge Stoknes vært typisk for debatter og særlig medieoppslag om klimaendringene at det handler mest om katastrofe og bare litt om løsninger som monner.

Splitter

I filmen ønsker Al Gore å vise hvor nær verden er å virkeliggjøre en energirevolusjon. Men budskapet hans er samtidig at det ikke går raskt nok.

Stoknes mener at det kan være et problem til med Gores film, nemlig Al Gore selv. Særlig i USA har den tidligere visepresidenten og presidentkandidaten blitt en polariserende figur. Det betyr at for mange amerikanere er det slik at hvis Gore for noe, er de imot.

– I USA er klimaendringene nå et mer splittende tema enn abort, våpenlovgivningen, dødsstraff og genetisk modifiserte avlinger (GMO), sier Stoknes, og viser til en studie professor Lawrence C. Hamilton ved Carsey Institute ved Universitetet i New Hampshire har gjort.

Stoknes mener at Al Gore har bidratt til å gjøre miljø og klimaspørsmål til en sak for demokrater. I filmen som kommer på norske kinoer nå, går Gore til angrep på nåværende president Donald Trump, blant annet fordi han vil trekke USA ut av Paris-avtalen.

Syndfloden

En annen som har laget film om hvordan det står til med naturen, er skuespilleren Leonardo DiCaprio. I fjor høst kom dokumentaren Before the Flood, på norsk Før syndfloden.

– Prøv å ha en samtale med noen om klimaendringene og ganske raskt blir de uinteresserte, sier DiCaprio i filmen.
Han reiste rundt i to år og var på fem kontinenter for å sette seg inn i hva som skjer av endringer i naturen, hvorfor det skjer, og hvilke løsninger som finnes. DiCaprio er FN-ambassadør for fred og en miljøengasjert person. Da opptakene til filmen The Revenant med DiCaprio i hovedrollen skulle gjøres i Canada, måtte innspillingen flyttes til Argentina for å finne snø.

I klimadokumentaren Før syndfloden forteller DiCaprio at han som liten hadde et bilde over sengen, The Garden of Earthly Delight, malt av Hieronymus Bosch. Både bildet av den frodige Edens hage og sidepanelet som viser hagen i grå og livløs versjon, har han tenkt tilbake på nå. Som FN-ambassadør holdt han tale i FNs generalforsamling. Der understreket han at verden nå har visst om dette i et halvt hundreår, men problemene blir verre og verre. Da DiCaprio la ut på sin reise, var det for å se hvor langt det har kommet og om noe kan gjøres. Han fant håp blant annet i utviklingen av solenergi.

Til FNs generalforsamling sa han:

– Vi har mulighet til å stoppe dette. Verden ser på dere. Vi ber dere handle, ellers er vi og alle levende skapninger snart historie.

Et bedre samfunn

Anders Bjartnes, ansvarlig redaktør for nettstedet Energi og Klima, tror uværshendelser som orkanene den siste tiden, har betydning for hva mange tenker, fordi ødeleggelsene er synlige på TV.

– Når klimavitenskapens folk da sier at denne typen uvær blir sterkere på grunn av klimaendringer, tror jeg det har innvirkning på folks oppfatning, sier han.

For Bjartnes er den beste tilnærmingen til spørsmålene om hva som skjer med naturen, å knytte hele fortellingen til at vi skal komme ut på den andre siden av klimakrisen som et bedre samfunn. I tillegg til å håndtere den store klimatrusselen, mener Bjartnes det vil gi mange tilleggsgevinster. Mange mennesker får mindre helseplager fordi forurensningen blir mindre i både rike og fattige land. Fordelingen blir bedre fordi energi blir produsert nærmere brukeren av den. Teknologi og ressurser blir brukt smartere.

– Summen av alt dette kan gi håp om at vi klarer å utvikle verden til et bedre sted for alle. Et sånt narrativ har jeg tro på kan trekke både folk og næringsliv med, sier Bjartnes.

– Det kan ikke fort ende i en fatalisme, at det nok går galt uansett?

– Det du kan kalle klimarisiko er plutselig veldig rasjonelt. Du går over fra en verden som handler om følelser og etikk og over på noe du kan putte inn i et Excel-ark. Det er mye lettere å forholde seg til på mange måter. Hvis du er et forsikringsselskap og ser for deg at vannet stiger i Florida, kan du regne ut hva det betyr i kostnader, og ut fra en helt tradisjonell betraktning si at dette må vi forholde oss til. Det har jeg tro på virker, sier Bjartnes.

---

Ubehagelig budskap

• Dette er første artikkel i en ny Eksistens-serie der temaet er «På kant med naturen».
• I denne artikkelen ser vi på hvordan scenarier av en kommende katastrofe fordi mennesket har kjørt naturen for hardt, virker inn på viljen og evnen til å gjøre noe for å løse krisen.

---

Regner på risiko

Det norske selskapet Storebrand har regnet på klimarisiko, og hadde tidligere denne uken en lukket visning av Al Gores En ubehagelig oppfølger. Ifølge kommunikasjonssjef Nikolaos Farmakis opplever Storebrand at den forrige filmen til Al Gore gjorde noe med amerikanske næringslivsledere.

– Tankesettet om å utelukke for eksempel kull og atomvåpen, og aktivt gå inn i selskaper som er bærekraftige, løsnet med den filmen. Vi tror at denne nye filmen kommer til å legge grunnlag for mye av den politiske debatten, både i samfunnet og næringslivet, i Norge og verden denne høsten, sier han.

Storebrand oppgir at selskapet forvalter 600 milliarder kroner for 1,2 millioner nordmenn, og dermed er Norges nest største kapitalforvalter, etter Oljefondet. Selskapet gjør vurderinger av hvor bærekraftige selskaper er, og setter sammen pensjonsporteføljer og fond som er merket ut fra hvor bærekraftige de er. Storebrand har lansert to fossilfrie fond, og ønsker å være en pådriver for et grønt skifte.

– Vi lever av å se fremover og vurdere risiko. Sånn sett har vi et lenger perspektiv enn en politiker som litt enkelt sagt kun ser fram til neste valg, sier Farmakis.

Identitet siler fakta

Stoknes mener det er viktig også å være klar over det han kaller identitetsbarrieren.

– Du kan ha mye kunnskap om hva som skjer med klimaet, men hvis anbefalingen går ut på mer statlig styring gjennom høyere avgifter og mer regulering, og du har verdier som setter individuell frihet høyt, vil du avvise klimavitenskapen. Du vil heller prioritere å beholde dine verdier. Mange lar faktakunnskap overkjøres av egne verdier. Vi leter heller etter eksperter og fakta som bekrefter det vi helst tror.

– Betyr tiltak for klimaet løsninger med sterkere statlig styring og mindre frihet for individet?

– Jeg er blant dem som mener at en kombinasjon av fornybar energi med selvgående biler og smart transport både gir større frihet og ivaretar miljøperspektivet. Jeg er tilhenger av 2000-tallets løsninger, sier Stoknes.

– Har miljøbevegelsen bidratt til en type polarisering i Norge?

– Ja, særlig historisk. Jeg vil nok si det.

– Hva anbefaler du for å unngå det?

– Mitt råd framover er særlig å tone ned katastrofebudskapet og anklagene hvor man gir folk skylda for å skape klimaproblemene, og jobbe mer med å skape engasjement omløsningene. I stedet for å si at du ikke må kjøre bil, kan vi heller snakke mer om hvordan det ser ut når vi har lagt om til smart og elektrisk mobilitet. Da kan folk både se det for seg og finne det mer troverdig og ønskelig at vi kommer dit, sier Stoknes, som i høst var stortingskandidat for Miljøpartiet De Grønne.