Lysningen

Det startet i oppveksten og har fått enda dypere feste: For Gunnar Breivik handler troen om lysningen som gir et blikk inn i Guds verden.

Reportasje

Gunnar Breivik reiser seg opp og går ut på gulvet for å vise det: Hvor mirakuløst det er at et menneske kan gå. Forskere ved det anerkjente Massachusetts Institute of Technology satte seg fore å lage en robot som kunne gå som et menneske, men måtte gi opp. Breivik forteller at det mennesket gjør med overføring av tyngde, balanse, rytme og avvikling i leddene var umulig å etterligne.

– Det er så elegant å gå at jeg egentlig bør hyle av begeistring, sier han.

Det store bildet

Stemmen er engasjert og flyter på mange år med forskning og ikke minst fallskjermhopping og alskens sport og aktiviteter. Gunnar Breivik er mest kjent som idrettsprofessor og var flere år rektor ved Norges idrettshøgskole. Men han er også sønn av en av Misjonssambandets høvdinger, Birger Breivik. Faren var misjonsorganisasjonens generalsekretær i 12 år. Før det var han siviløkonomen og læreren de sendte til Grimstad for å starte handelsskolen Drottningborg.

Der, i salen, var et bilde som gjorde inntrykk på guttungen Gunnar. Det var digert, malt av en lokal kunstner. Han husker at det skildret det nye Jerusalem og den hvite flokk, og elva, naturen, dyrene – fredens rike på den nye jord.

– Det håpsmotivet har fulgt meg veldig sterkt, sammen med opplevelsen av misjonsvennene og det jeg kaller «den lyse pietismen», sier Breivik.

Hjemme på Grefsen i Oslo har han og kona gjort om den gamle garasjen til et arbeidsrom for Breivik som nå er professor emeritus. Han kaller det hula si. Han tar en gjennomgang av hyllene langs veggene: Ting han har skrevet selv. Filosofi. Risikolitteratur. Samfunnsfag og aktuelle debatter. Idrettsfilosofi og etikk. Generell idrett. Friluftsliv og natur. Militær risiko. Teologibøkene har han nede i kjelleren.

På pulten foran vinduet har han to store skjermer, slik at han kan sitte og hente opp ting på den ene og skrive på den andre.

– Det er genialt. Det burde langt flere gjøre, faktisk.

– Kjenner du deg igjen i de risikoorienterte, spenningssøkende typene du har forsket på?

– Jada, sier han, og fortsetter å fortelle om forskningen blant klatrere, fallskjermhoppere, elvepadlere, dykkere, utforkjørere, risikovillige innsatte, spesialstyrker i politiet og det militære.

– Risiko betyr at det kan gå galt, men det åpner også for muligheter vi ellers ikke ville fått. Hadde ikke mennesket vært villig til å ta risiko, hadde vi fremdeles sittet i trærne og aldri kommet oss ned på bakken og ut på savannen, for det var farlig.

Borgen

For Breivik startet livet under bomber og granater i Oslo sentrum i 1943. Men barndommen slik han husker den, er fra Drottningborg dit han kom da han var to år.

– Min identitet er knytta til Sørlandet og det bærer dialekten min fremdeles preg av, sier han, med sørlands-r.

Han husker lekpredikanter som var innom. Om somrene var det misjonsstevner der misjonærer fortalte om Afrika og ville dyr. Selv om det var klar forskjell på det verdslige og kristne, er inntrykket Breivik sitter igjen med preget av mye humor og lite selvhøytidelighet, sammen med et sterkt engasjement for misjonen og drømmen om å nå ut til alle folk på jorden.

– Jeg er totalt fremmed for beskrivelsen av disse lekmannsmiljøene og bedehusmiljøene som mørke, truende og negative, sier han.

Tro og tvil

Da han var 15 ble faren valgt inn på Stortinget for KrF, og familien flyttet til Oslo. Breivik begynte på Katta, Oslo katedralskole. I miljøet rundt skolen var det jazzklubb, revy og muligheter til å bryne seg intellektuelt. Filosofi var et av valgfagene. Overgangen var dramatisk.

– Jeg hadde ikke mange venner. De som reddet meg var vel skolelaget på Katta, hvor jeg var ivrig med, pluss at jeg forsatte i Misjonssalen, altså misjonssambandsmiljøet. Jeg kastet meg over alt det intellektuelle, særlig filosofi, leste Nietzsche og Kierkegaard, og gikk inn i en fase preget av tro og tvil.

Hans mor ville gjerne at han skulle bli lege. Men Breivik hadde noe annet som drev ham. Han måtte finne meningen med livet, hva han kunne tro på og hva han kunne leve for.

Han ville studere teologi og filosofi, og begynte på Menighetsfakultetet, men gikk samtidig på mange forelesninger på Universitetet og satt på lesesalen på Universitetsbiblioteket sammen med en gjeng venner.

Det var 1960-tallet og Breivik var med på å utvikle det som ble kalt økoteologi. Han ble opptatt av sosialetikk, rettferdighet og kampen mot atomvåpen.

– Hva handlet tvilsspørsmålene dine om?

– I hvilken grad var det jeg tidligere hadde bygget på, teologisk holdbart? Det gikk ikke bare på ett punkt, men mange forskjellige. Jeg vokste opp med en tro preget av barnlig tillit, og den ble gradvis fordypet. Men så ble dette utfordret gjennom tiden på Katta og studietiden, og det var nok en vanskelig periode både personlig og trosmessig. Men jeg hadde ikke noe punkt der jeg forkastet troen. Jeg hadde gode venner som hjalp meg veldig, så jeg kom meg gjennom det på en ålreit måte.

– Hvordan var det da å ha foreldre som var sterkt involvert i misjonsarbeid og lederskikkelser der?

– Jeg må si jeg hadde en fantastisk far og mor. Min far var utrolig forståelsesfull og liberal på mange måter i det jeg kjempet med og ville gjøre. Jeg begynte å røyke, jeg drakk øl og levde ikke etter A4-format sånn som man skulle gjøre. Min far aksepterte det. Min bror og jeg fikk røyke hjemme i stua, for eksempel. Det imponerte oss veldig, for de var sterkt imot røyking. Men jeg tror det gjorde at jeg hele tiden beholdt et nært forhold til både min far og mor, men også til det miljøet, at de hadde en slags toleranse.

Tilbake til håpet

Gjennom et tysk utvekslingsprogram dro Breivik til Tübingen i Tyskland. Der møtte han filosofer og teologer som gjorde inntrykk. En av dem var Jürgen Moltmann. Han var inspirert av filosofen Ernst Bloch, som var marxist og hadde skrevet et trebindsverk om håpet som prinsipp. Moltmann utviklet Teologie der Hoffnung, en håpsteologi bygd på Kristi oppstandelse fra de døde.

– Det ble en tilbakevending for meg til bildet i salen på Drottningborg.

Breivik fikk også snakke med filosofen Heidegger i hans hjem i Freiburg.

– Det var en stor opplevelse for en ung student. Heidegger har vært viktig senere også i min forståelse av verden og troen.

Men så kom det Breivik kaller en nittigraders dreining i livet. Han skulle egentlig begynne på doktorgrad om Heidegger og Wittgenstein, som var hans klassiske helter. Han så for seg en karriere som professor i teologi, kanskje innen religionsfilosofi.

Men nå hadde han, som i oppveksten var aktiv og elsket sport, brukt mange år stillesittende på lesesal.
– Jeg har ofte vært sånn at jeg går tilbake og henter opp ting for å bli et mer helt menneske. Så fikk jeg denne sprø ideen om å begynne på idrettsskolen som jeg hadde hørt om.
Han fikk tak i søknadspapirer, ble innkalt til opptaksprøver og kjørte de 120 milene fra Tübingen til Norge i juni 1971, tok opptaksprøven og kom inn. I 1975 var han ferdig med hovedfag og ble ansatt ved idrettshøgskolen for å jobbe med friluftsliv. Der møtte han også henne som ble hans kone, og et nytt liv startet.

---

Gunnar Breivik

  • 74 år, gift, har fire barn og åtte barnebarn. Bor på Grefsen i Oslo, vokste opp på Hesnes utenfor Grimstad og i Oslo.
  • Professor emeritus ved Norges idrettshøgskole. Tidligere rektor ved Idrettshøgskolen. Professor i samfunnsvitenskapelige fag fra 1985 med særlig ansvar for utvikling av idrettens filosofi og etikk, vitenskapsteori og idrettssosiologi. Amanuensis med hovedansvar for friluftsliv 1975–85.
  • Har også embetseksamen i teologi og mellomfag i filosofi.

---

Daglig samtale

Breivik synes de tradisjonelle kristne miljøene på mange måter har forsømt både kroppen og naturen som sentrale dimensjoner i menneskets liv, med unntak av KRIK og KFUK-KFUM.

– Kroppen er en fantastisk gave. Det er gjennom kroppen vi har tilgang til verden. Vi har et fantastisk sanseapparat, selv om det er begrenset. Og vi har allsidige ferdigheter som er helt utrolige. Det å utvikle disse forskjellige gavene gjennom aktiviteter og allsidighet, er en måte å oppleve skaperverket og Guds rikdom på. Jeg har hatt utrolig mye glede knyttet til dette.

Han har også tatt noen sjanser. Breivik husker en vinterdag han som guttunge stod sammen med to kamerater oppe på en låvebro. Det var kaldt og de stod og lurte på om de skulle hoppe. Sju-åtte meter nedenfor var det en snøfonn som de ikke hadde sjekket ut. Under der visste de at det var et sementgulv. Da tok Breivik noen skritt tilbake, løp frem og hoppet ut.

– Jeg hadde denne fantastiske følelsen av frihet, rus, ekstase og fallet gjennom det tomme rom. Så traff jeg snøen og skjønte i brøkdelen av et sekund at dette skulle jeg aldri gjort, for snøfonna var løs og jeg kjente en stikkende smerte i det ene beinet idet jeg klasket i sementgulvet. Da jeg ble trillet hjem av gårdsgutten etterpå, var jeg temmelig forpjuska, men lykkelig.

For egen del har han kommet mer og mer fram til at troen i stor grad manifesterer seg i det daglige.

– Min tro ytrer seg i liten grad i pinsevennenes eller de mer ekstatiske ytringsformene, som jeg aldri har hatt noe sans for.

---

4 raske

  • Gud er: Han som viste seg gjennom Jesus Kristus: Vår Skaper og Gjenløser
  • Jeg kan ikke leve uten: Bevegelse og utfordringer
  • På min gravstein skal det stå: Fullført løpet. Med håp om et nytt himmelsk løp!
  • Boken alle må lese: Mysteriet i trua. Jon Fosse i samtale med Eskil Skjeldal.

---

Den ekstatiske trangen har han fått tilfredsstilt mer enn nok i fritt fall mot bakken i 180 kilometer i timen med fallskjerm på ryggen eller når han kjører på ski ned bratte fjellsider.

Breivik har heller ikke sans for retreater og det å trekke seg bort fra det daglige til bestemte steder for fordypelse. Han sier at han heller ikke er flink til bønne- eller fordypelsesstunder til bestemte tider på dagen.

– Min tro er i stor grad knytta til det jeg kaller den indre dialog. Jeg vet ikke hvordan andre mennesker har det, men jeg snakker på en måte hele tiden inni meg. I denne daglige samtalen er også Gud som et nærvær til stede.

Innenfor det innerste

Mer og mer er Breivik opptatt av at Gud ikke er et «du» der oppe eller der ute, men en dimensjon som er innenfor det innerste i et menneske, og som omgir ham på alle kanter.

– Augustin sier at Gud er nærmere oss enn vi er nær oss selv. Innenfor der vi kan nå, er Gud. Samtidig sier en av salmene i Det gamle testamentet at før vi ble skapt, visste Gud hvem vi var. Og i Areopagos-talen snakker Paulus om at det er i ham vi lever, rører oss og er til.

Breivik nevner sosiobiologen Edward O. Wilson som mener at det er mange dimensjoner mennesker ikke opplever.

– Tilværelsen er vanvittig mye rikere enn det vi med vårt begrensede sanseapparat kan registrere. Apparatene vi har utviklet for å måle ting, er også begrensede. Jeg har ikke noe problem med å tenke at Gud er nær oss og innenfor oss, nettopp fordi han da kan gå gjennom disse dørene, hvis man kan bruke det uttrykket, mellom ulike dimensjoner. Så kan du si: Er ikke dette en sånn allmennreligiøs oppfatning nærmest? Nei, det er ikke det, fordi innholdet er forankret i Kristus-opplevelsen.

Han vil ikke utelukke at det finnes flere, men tror at på ett sted handlet det ikke bare om menneskets søken, men om at Gud viste seg i verden.

– Det skjedde i hendelsene rundt Jesus Kristus. Det betyr at det som er nedfelt i Det nye testamentet er på en måte det Heidegger kaller Die Lichtung. Det er den lysningen som gir oss et blikk inn i det som er Guds verden. Derfor er de nytestamentlige vitnene og budskapet så viktig og sentralt, fordi det er det som gir oss hele innholdet og forståelsen av hvem Gud er og hva livet vårt dreier seg om.

Det fyller Breivik med respekt.

– Jeg er nok radikal på mange måter som filosof og tenker, men teologisk er jeg ganske konservativ, i den forstand at jeg prøver å være mest mulig ydmyk overfor det budskapet som er nedfelt i skriftene i Det nye testamentet. Jeg har ingen tro på at man ved hermeneutikk og hermeneutiske grep som lett blir vilkårlige, kan snekre sin egen forståelse med troverdighet. Hvorfor i all verden skulle jeg tro på det? Det er jo min egen konstruksjon. Derfor prøver jeg å være lydhør og ydmyk i forhold til dette lyset i de nytestamentlige skriftene, som er det som lyser inn i min daglige tilværelse når jeg kan snakke med Gud.

Strikkhopp

Selv går han i kirka og er med i en del kristne sammenhenger. Han holder litt foredrag og taler, men som disippel og etterfølger sier han at han ikke vet om han har mye å komme med.

– Å få del i denne kristusdimensjonen i tilværelsen innebærer en forpliktelse som jeg synes underkommuniseres.

Situasjonen i Norge synes han er preget av etterlevninger av statskirketiden.

– Blant konfesjonene er mitt ståsted antagelig nærmest Misjonssambandet og Den katolske kirke. Men jeg er ikke med noen av stedene, fordi jeg ville ikke passe helt inn.

Breivik mener kristentroen framover vil overleve gjennom fellesskap av kristne som vokser nedenfra, som i de første århundrene, der fellesskap av kristne sier hva de er forpliktet på og vil leve etter, men ikke bestemmer hva samfunnet rundt skal gjøre.

– Hvilke tanker gjør du deg om liv etter døden?

– Min radikale fornuft vil si at det er lite sannsynlig, begynner Breivik.

Han nevner igjen en filosof, Thomas Nagel, som har vært opptatt av mysteriet i at liv kan oppstå fra det han kaller «soggy grey matter». Hjernen er en slik våt, grå materie.

– At vi kan ha opplevelser av en fargesprakende verden ut fra impulser i denne grå materien, er fullstendig umulig, og ingen har klart å gi noe fornuftig svar på hvordan det kan skje. Dermed finnes det mysterier også i naturvitenskap.

Men for Breivik handler det like mye om at han ser på verden som porøs og at det er mange dimensjoner mennesket ikke ser. I tillegg kommer håpsdimensjonen som har fulgt ham.

– Jeg har håpet om en ny himmel og en ny jord. Jeg har ikke noe problem med å tro at det er mulig. Men hvordan det er, og hvordan det blir, det aner vi ikke. Vi har bilder. Men jeg håper at det blir mer spennende enn disse bildene, for det er lite åpninger for strikkhopp og sånn i disse beskrivelsene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje