De erfarer et kall til prestetjenesten – men noen tviler på at kallet er riktig

Enkelte mannlige prester tar ikke imot nattverd fra dem. Andre lar være å møte til gudstjeneste. Møt Bjørgvin-kvinnene som har fått prestekallet sitt bestridt i stillhet.

Reportasje

– Å ikke snakke åpent om dette har skapt mange flere og dypere sår enn det egentlig hadde trengt.

– Jeg tror stillheten har vært noe av roten til problemet, sier Kjersti Gautestad Norheim.

Soknepresten tenner et stearinlys midt mellom de tre kollegaene som har tatt plass rundt et lite bord foran alteret i Birkeland kirke. Kirkerommet er podkaststudio denne onsdagen i Bergen. Hver uke gjennom koronatiden har «Søndagspodden – søndagens tekst på en fredag» vært en måte å komme nær menigheten på.

For sokneprest Norheim er det viktig at både kirkerommet og møterommet rommer bredt.

Den norske kirke må ha plass til alles teologiske overbevisninger – også om det betyr at en mann ikke vil samarbeide med henne.

Et rettmessig kall

Like stort som meningsmangfoldet i Den norske kirke, er også opplevelsene blant kvinnene selv. Den siste tiden har Vårt Land snakket med et stort flertall av kvinnene som er prester i Bjørgvin, bispedømmet hvor «kvinneprestdebatten» igjen ble tent.

For noen har mennenes uformelle rett til å avstå fra fellesskap med dem gjort dem motløse, nedtrykte eller frustrerte. For andre har respekten for uenighet vært en viktig verdi å verne.

Men det de alle er enige om, er at de er kallet til å være prester i kirken.

– De fleste av oss trives i jobbene våre, og føler oss kallet til tjeneste. Men klart dette er noe du tar med deg. At andre tviler på kallet ditt, er utfordrende, sier Landås-sokneprest Åse Kristin Nøkling Aagaard.

På’an igjen

Det lyder sukk i flere av Vårt Lands samtaler. Prestene er oppgitt over at motstanden igjen er et tema, og at den får så mye oppmerksomhet.

Omtrent halvparten har opplevd at en mann ikke vil samarbeide med dem fordi de er kvinner. Cirka like mange synes det er problematisk at en mann har kunnet skjerme seg fra dem i jobb.

Noen opplever en reservasjon mot seg som uproblematisk. ­Andre, som selv ikke har opplevd reservasjon, synes muligheten til å nekte samarbeid er et prinsipielt problem.

I Den norske kirke runger et tydelig ja til at kvinner kan være prester, halvparten av landets biskoper er kvinner, og tallet på kvinnelige prester stiger.

LES OGSÅ: Bli med bak dørene til Kåre J. Smith. BCC-lederen gjorde sitt første intervju på 23 år.

Dette har blitt oversett

Når Vårt Land spør kvinnene hva som opptar dem i denne saken, svarer et flertall:

• At et stort rom for ulik teologisk tilhørighet i prestekollegiet er viktig.

• At de ønsker å bli respektert som teologer.

• At det vanskeligste er å få preste­kallet sitt tvilt på.

• At man bør få vite om reservasjonene som finnes i sitt prosti.

• At de opplever god støtte fra sine nærmeste ledere.

Hvor mange menn som reserverer seg mot kvinnelige prester akkurat nå, vet man ikke.

Ansikt til ansikt

I åpenhetens navn kan Kjersti Gautestad Norheim akseptere at en mann ikke vil dele nattverd med henne. Samarbeidsnekten er ikke nødvendigvis det mest utfordrende i seg selv, synes hun:

– Men det øyeblikket vi legger til rette for at en mann skal få lov til å reservere seg mot en kvinnelig prestekollega, må det kommuniseres tydelig.

Idet man kan snakke høyt om uenigheten, ­kollegaer imellom, kan det gjøre den teologiske vesensforskjellen enklere å takle, sier hun.

Men den er likevel ikke enkel.

– Dette er vanskelig å snakke om ansikt til ­ansikt. Men det er kun der vi kan møtes i disse spørs­målene. Og vi må kunne forvente respekt fra hverandre, også når vi er uenige, sier Birkeland-presten.

Den manglende åpenheten burde blitt tatt grep om tidligere, erkjenner biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin. Les hele intervjuet med ham her.

Ingen som spør 

En ny, men gjenkjennelig distanse har inntatt kirkene i Bjørgvin. I nesten tre uker fremover får gudstjenestene bare romme 20 personer, og aktivitetene i kirken er færre.

På en slags «byggeplass» holder Åse Kristin Nøkling Aagaard derfor hjemmekontor. Landås-prestens gårdsrom ligger oppi en av byens mange uunngåelige bakker. Men hun er godt vant med klatringen, på to hjul med flettekurv.

Aagaard er nemlig del av en liten gruppe syklende prester i Bergen, cirka seks i tallet. I vestlandsværet tråkker hun til tjeneste, med prestekjolen i vanntett sekk.

Midt i denne annerledes tiden har avisspalter og lunsjrom vært preget av et gammelt spørsmål, tatt opp på ny. Høstens debatt om mannlige prester ut fra teologiske overbevisninger kan få reservere seg mot kvinnelige kollegaer, har fått Aagaard til å reflektere. I likhet med Nordheim, oppfatter hun at det er mangelen på å ta opp disse holdningene og aksjonene, som har laget sår.

– Det usagte, og mangelen på anerkjennelse, er noe av det vanskeligste. Det skaper grobunn for utrygghet. Proster, biskoper og andre ledere i kirken­ må derfor i større grad spørre om det går greit i kollegiet, som prest og kvinne, mener Aagaard.

Hun tar gjerne den krevende samtalen om den teologiske splittelsen. Egentlig skulle hun ønske hun hadde fått mulighet til å ta den allerede.

– For det er egentlig en samtale om fag og teologi. Det har aldri blitt lagt til rette for å ta denne diskusjonen rundt bordet, og få høre fra presten på andre siden hva som er teologien bak å ville reservere seg.

– Bare vi vet om hverandre, gjør det situasjonen enklere. Nå kan man noen ganger lure på om man blir tatt på alvor som teolog, sier hun.

Demonstrerer uenigheten

Mennene som stiller spørsmål ved kvinnenes teologi har kunnet uttrykke motstanden sin i handlinger. I sokneprest Aagaards første jobb var et flertall av kollegaene i prostiet imot at kvinner tjente som prest, noe som ga ulike utslag.

Etter hvert begynte Nøkling Aagard å reagere på at hun aldri ble spurt om å holde ­åpningsandakten på de månedlige prestesamlingene i prostiet. Da ringte hun prosten og ba om å bli satt opp. Etterpå fikk alle kollegene en melding, slik at motstanderne kunne velge å stå over andakten.

Lignende ting skjer også i 2020, forteller flere av kvinnene Vårt Land har snakket med. Mannlige prester lar være å komme, venter et annet sted eller tar ikke imot nattverd fra dem. Og spesielt nattverden, «et sakrament som forener oss», ifølge flere, blir ekstra symbolsk.

– Man vil ikke være «hun vanskelige», og vi har stilltiende bare akseptert at «sånn er det». Men det er utfordrende når noen ikke aksepterer kallet ditt, sier Nøkling Aagaard.

Det er forskjell på å være ­uenige, og det å aksjonere, mener­ flere av Bjørgvin-prestene. Takhøyden for ulikhet bør være stor i kirken, men for mange går grensen når mannlige prester ­demonstrerer i praksis.

– For meg går det et skille når man ikke lenger kan dele gudstjenestefellesskapet. Det er splittende for kirken, sier Tveit-sokneprest Marianne Bergsjø Gammelsæter.

Å praktisere sitt syn på denne måten er noe ­annet enn at kirken skal ha et rom for ulike syn, understreker hun.

– Det oppleves vanskelig når noen mener de har rett til å reservere seg. Et godt arbeidsmiljø lar ikke noen påberope seg en slik rett, sier Gammelsæter.

Selv har hun i tidligere arbeidsforhold opplevd at menn har avstått fra tjenestefellesskap med kvinner.

– Men selv om jeg i min nåværende stilling ikke er berørt personlig, berører det meg likevel som kvinne og prest. Det gjør noe med meg å vite at noen velger å reservere seg fordi jeg er kvinne, sier Gammelsæter.

Nå er hun glad for at debatten om samarbeidsnekt, og den mulige diskrimineringen, ser ut til å bli tatt på alvor.

– Det er forskjell på å ha forskjellige teologiske syn, og å ha rett til en slik praksis. Dette blir rotet sammen, særlig fra dem som velger å reservere seg.

LES OGSÅ: Harald Eia var sterkt kritisk til religion. Så begynte han på universitetet

Rett og religion i kollisjon

Flere av kvinnene Vårt Land snakker med ville aldri kastet seg over tastaturet for å skrive leserinnlegg, og har knapt hevet stemmen i konflikter som handler om tjenesten – og kjønnet – deres.

Selv om mange er glade for å bli lyttet til, vil ikke alle stå fram. De frykter stemningen mellom dem og kollegaer kan bli ubehagelig. De vil ikke øke splittelsen, og frykter at dører kan bli lukket for dem senere.

– Saker som denne vil alltid ha nyanser, og man ønsker jo aldri å skape konflikt. Derfor har dette fått rulle og gå. Det er en kultur i kirka for at man skal være venner og holde fred, sier Marianne Bergsjø Gammelsæter.

Hennes kollega i Birkeland menighet mener den teologiske uenigheten som ligger til grunn, kan tolkes som saklig. Da bør den også kunne respekteres i praksis:

– Vi må kjempe for fellesskap som kan romme både mangfold og uenighet. Jeg er skeptisk til å sette grenser for det, sier Kjersti Gautestad Norheim.

Når menn avstår fra tjenestefellesskap med kvinne­lige prester kolliderer to juridiske hensyn. Det finnes nemlig et unntak fra likestillings- og diskrimineringsloven på bakgrunn av religion. Forskjellsbehandling, med «saklig formål», kan gi unntak fra loven.

– I kirken er det ganske vanskelig å avvise teologisk begrunnede standpunkter som «usaklig formål», sier Norheim.

Mennene måtte bøye av

Da den første kvinnelige soknepresten kom til Bjørgvin i 1985, var det biskopen og prosten som måtte vike for flertallet i soknerådene. For at Signe Sandberg skulle få fullbyrde kallet sitt, ble overbevisningen deres mot kvinner i tjeneste satt til side.

Siden ordinasjonen har soknepresten i Årstad menighet vært fullt klar over at kvinneprestmotstanden lever. Men for henne har reservasjons­retten ikke vært noe problem.

– Det har snarere vært en grei måte å løse uenig­heten på. Uenigheten i dette spørsmålet har verken truet eller stoppet meg, forteller Sandberg.

– Jeg har hatt mange plager i mitt presteliv, men ingen av dem er knyttet til reservasjonsretten. At jeg ble forsinket i starten kjentes i samsvar med hvor langt utviklingen var kommet den gangen, sier hun.

I løpet av karrieren har Sandberg sett mange menn snu i spørsmålet. Hun mener et luthersk ståsted gir følgende mulighet for ulike standpunkter:

– Vi kan være trygge, både i at hver samvittighet skal svare for seg, og ydmyke på at vi kan ta feil. Verken prestene eller kirken er øverste instans, sier Sandberg.

Soknepresten i Årstad synes den siste ­tidens debatt har vært noe overfladisk.

– Dette standpunktet har fått uproporsjonalt mye oppmerksomhet sammenlignet med hvor få det representerer i Den norske kirke.

– Det kunne vært interessant med mer fokus på alle dem som har snudd i dette spørsmålet, sier hun.

Greit før – nok nå

Gunn ­Berit Guldbrandsen bærer en svart koffert, full av historie, gjennom de murkledde gangene i Nygård kirke.

Inni ligger en bibel, en stola hun har brukt i over 30 år, to paraplyer og en hatt for begravelser på kirkegården.

Kirkens mangfold er en verdi samtlige av Bjørgvin-kvinnene holder høyt. Men for Guldbrandsen går det et skille mellom «før» og «nå» når det gjelder å få ­reservere seg mot kollegaer:

– Her bør det være forskjell på prestene som allerede er ordinert, og de nye som kommer til, sier hun.

– Det skal være rom for meningsmangfold, men ikke manglende samarbeidsforhold. Biskopen skal være tydelig på at hvis man skal ordineres til prest i dag, så sier man samtidig ja til at både kvinner og menn er prester.

Samarbeid med kvinner må være et tema når man utlyser stillinger og skal ansettes i kirken, mener Guldbrandsen:

– Den norske kirke har et avklart syn som sier at prestetjenesten er åpen for begge kjønn. Det betyr at man forventer samarbeid og liturgisk felles­skap.

– Biskopen har et klart arbeidsgiveransvar, og må legge til rette for samarbeid, slik at det ikke blir den enkelte kvinne i prestetjenesten som må «forsvare» sitt syn.

– 60 år med reservasjonsrett for motstandere av kvinner i prestetjeneste holder, sier Guldbrandsen.

Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug beklager de vonde opplevelsene disse uformelle reservasjonene har skapt. Les hele intervjuet her.

Mennene er i mindretall

Nordhaug og resten av Bispemøtet gikk i oktober ut med et klart standpunkt i saken: Det finnes ingen rett til å nekte å samarbeide med kvinner i praksis. Det er Marianne Bergsjø Gammelsæter glad for.

– Man kan sammenligne det med likekjønnet vigsel. Jeg jobber i et fellesområde hvor det bare er jeg blant fem prester som vier likekjønnede par. Der er vi uenige, men vi samarbeider godt. Vi må tåle to syn, sier sokneprest Gammelsæter i Tveit menighet.

Og disse motstridende meningene kan gjerne se dagens lys, synes hennes kollega Gunn Berit Guldbrandsen.

– Det må ikke bli meningssensur for dem som allerede er ordinert. Da har vi ikke den åpne folke­kirken, hvor vi aksepterer ulike syn. Noe av det viktigste er at vi har respekt for hverandre, sier hun.

Kvinneprestmotstanderne sitter på verdifull kompetanse, mener Guldbrandsen. Den kan kirken­ miste om man ikke aksepterer synet deres:

– Mange av disse prestene er dyktige forkynnere og gode sjelesørgere. De er en viktig del av kirkens kollega­fellesskap. Her må biskopen være med å ta ansvar og bidra til et godt arbeidsklima.

– Men fremover må denne dialogen være åpen. Vi som har vært prester i flere tiår har opplevd at kollegaer ikke vil ta imot nattverd fra en kvinne, og blitt vant til å leve med det.

– I kjølvannet av debatten om at det ikke lenger­ skal være mulig å bli ordi­nert ­eller ansatt til tjeneste i Den norske kirke, er det viktig at en samtale nå kommer frem i lyset, sier Nygård-presten.

Mennene som ikke støtter­ kvinners prestetjeneste er i mindre­tall, påpeker flere Vårt Land snakker med.

– En del av dem som reserverer seg er redde for at det skal bli en konfrontasjon om de står frem med sitt teologiske syn. Mange ønsker ikke å bli stemplet som «de konservative», forteller Guldbrandsen.

– Jeg tror de først og fremst vil gjøre en god prestetjeneste.

Dem som kommer etter

– Jeg har tenkt at jeg egentlig ikke vil bruke mer krefter på dette spørsmålet, men vi må også tenke på dem som kommer etter. Vil jeg kunne anbefale andre å ta tjeneste i prostier og bispedømmer der motstand mot kvinners preste­tjeneste gjør seg gjeldende­?

Det er Åse Kristin Nøkling Aagaard som stiller spørsmålet. Hun har selv blitt mentor for unge prester, og veileder prestestudenter.

Aagaard finner ­mening i deres tanker om tjenesten i ­kirken.
Soknepresten i Landås kaller­ det «litt naivt» å akseptere motstanden fra mennene, og at aksepten begrunnes i at kirken skal romme ulike teologiske syn.

– For hvordan vil kollega­fellesskapet se ut om man nekter å anerkjenne kallet til alle dem man er teologisk uenige med? spør hun.

– Det store flertallet, og kirkens­ styrende organer, vil at vi skal være i kirken. Det er uheldig at kvinners prestetjeneste likevel fortsetter å være et stridstema.

For mange dreier det seg også om kirkens omdømme, mener Marianne Bergsjø Gammelsæter.

– Først og fremst har vi store problemer med rekruttering til kirkelige stillinger i bispedømmet vårt. Når man hører disse historiene begynner jo folk å lure på hvordan det egentlig er å jobbe­ som prest her.

Men det handler også om det generelle omdømmet til kirken.

– Med sånne runder som vi har hatt igjen denne høsten, føles det litt som å stå i motvind. Men jeg vil jo at folk skal oppfatte kirken som inkluderende.

LES MER: 

Ingrid er prest. Andreas er drapsdømt. De er gift

Farmen-presten: – Jeg var redd for å bli utstøtt av gruppen

Slik mener Smiths venner at de ble svertet av tidligere Mossad-agenter

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje