Kan aldri bli enige med seg selv

– Farvel Høyre! Hvordan kan du våge å kalle deg et konservativt parti? Du er rørende trofast i skattesaken. Du er rørende trofast i straffesaken, og du er opprørende troløs i familiepolitikken. Farvel!

De skuffede ordene falt foran Stortinget 11. juni 2008, samme dag som Høyre bidro til å vedta felles ekteskapslov for heterofile og homofile. Avsender var tid­ligere stortingsmann for Høyre, biskop emeritus Per Lønning. Han var blant et knippe appellanter på utsiden av det gode selskap denne junidagen.

Klagen skrev seg inn i et gammelt spenningsforhold i Høyre mellom konservative og liberale hensyn i spørsmål om «familie, kjønn og menneskets reproduksjon» (abort, bioteknologi), som historiker Hallvard Notaker har kalt det.

Med Ekteskapsloven var strikken tøyd for langt i liberal retning, mente Lønning, som meldte seg ut.

Liberaliseres Høyre?

Nesten ti år ­senere, i januar i år, lød overskriften i Vårt Land: «Frykter et mer verdiliberalt Høyre». Helsepolitisk talskvinne Tone Wilhelmsen Trøen (H) flagget bekymring for at verdiliberale 
krefter skal vinne fram på ­bekostning av en verdikonservativ Høyre-tradisjon i bio- og familiepolitikken.

Utspillet skjer på oppløpssiden 
til landsmøtet i begynnelsen av mars, som skal vedta nytt parti­program. Trøen ser med bekymring på signalene i program­komiteens sisteutkast:

• Bioteknologi: Dagens nei til eggdonasjon er borte, og Høyre presiserer for første gang at de ikke vil straffe personer som får utført surrogati i utlandet.

• Familie: Halve program­komiteen vil fjerne barnetrygden til fordel for gratis barnehage og SFO. Dagens ordning ønskes uansett justert. Komiteen vil ­«beholde en kontantstøtte, men vurdere dagens innretning».

Dermed kan kontantstøtten endres.
 Dersom alt dette blir faktisk Høyre-politikk vil det være «ganske store endringer for et verdikonservativt parti», som Trøen så konservativt sier det.

Siden har debatten løpt på ­nyhetsplass i Vårt Land: Libera­liseres Høyre i bio- og familie­politikken?

Spenningsforhold

– Høyre er ikke et konservativt parti, men eksisterer i et spenningsforhold mellom en liberal og en konservativ strømning. I spørsmål om familie, kjønn og menneskers reproduksjon og arvestoff settes motsetningen på spissen. Slik har det vært siden abortstriden i 1970-årene, og den som tror at den spenningen kan forløses, vil bli skuffet. For den er Høyre, sier førsteamanuensis i norsk politisk samtidshistorie ved Universitetet i Oslo, Hallvard Notaker.

Han er forfatter av Høyres ­historie 1975-2005.

Men i noen spørsmål kan det virke som at historiens kvern ganske enkelt tvinger fram endringer i liberal retning hos de politiske partiene. Så også hos Høyre. Spørsmålet om homofilt samliv er ett eksempel:

• I 1993 var et knapt flertall i Høyres stortingsgruppe mot Partnerskapsloven og begrunnet synet sitt med at det heterofile ekteskapet stod i en særstilling.

• I 2008 var Per Lønnings bror, Inge, nærmest alene blant Høyre- representantene i sin motstand mot endringen av Ekteskaps­loven.

Dessuten: Både KrF og Frp, de to partiene som gikk mot endringen, begrunnet det med hensynet til barnets beste. Det heterofile ekteskapet var det ingen som snakket om lenger.

Likeledes ville den politiker som fremsnakket husmorrollens samfunnsbetydning i beste fall møte knising i dag. På 1970- og 80-tallet var dette derimot et ærlig familiepolitisk argument i Høyre.

---

Verdipolitiske spenninger i Høyre

• Abortkampen, 1970-tallet: Opprivende strid om loven om selvbestemt abort, som ble vedtatt med én stemmes overvekt i 1978. Intens etisk og ideologisk debatt i Høyre.
• Abort i programmet, 1980: Abortsaken løftes ut av partiprogrammet. Høyre er så splittet at et fellesstandpunkt er umulig og truer med å skade partiet. Representantene får stemme etter egen overbevisning. Slik sikrer Høyre varig flertall for abortloven. Fra nå av blir fristillingslinjen Høyres løsning på omstridte saker om familie, kjønn og menneskets reproduksjon.
• Prøverørsbarn, 1980-tallet: Bio- og genteknologi får sitt gjennombrudd i ­offentligheten og i politikken. I 1984 blir Norges første barn født ved assistert befruktning. Året etter skriver partiene for første gang om bio- og genteknologi i sine programmer, Høyre­ under overskriften: «Menneskeverd og menneskevern».
• Lov om kunstig befruktning, 1987: Lov om kunstig befruktning fastslår at assistert befruktning er lovlig for ektepar. Spenninger mellom konservative og liberale viser seg på ny i Høyre, men med lavere temperatur. Representantene fristilles, men partiledelsen kommer med en sterk anbefaling om å stemme restriktivt for å tekkes KrF. I flere av lovens omstridte spørsmål stemmer brorparten restriktivt.
• Etisk debatt, tidlig 1990-tall: Teknologisk og kulturell utvikling krever oppdatering av lovverk og forvaltning i vanskelige saker. Intens etisk og ideologisk debatt i partiet om familie, kjønn, gen- og bioteknologi.
• Partnerskap, 1993: Et stort mindretall i Høyres stortingsgruppe stemmer for Partnerskapsloven. Landsmøtet går inn for kontantstøtte og debatterer fristillingslinjen, som utfordres av Kristin Clemet, Kaci Kullman Five, med flere. De ønsker klare partistandpunkt med reservasjonsrett for representantene.
• Ny biolov, 1994: Bioteknologiloven vedtas. Høyres stortingsgruppe stemmer samlet. Unntaket er som i 1987 spørsmålet om sædgivers anonymitet.
• Abort 12. uke, 1997: Sentralstyret anbefaler programfestet motstand mot å tillate abort etter 12. uke når barnet vil bli født med Downs. Partiledelsen ber derimot landsmøtet om å avvise denne restriktive linjen. Resultatet blir at abort ikke omtales i programmet. Men tradisjonen med å unngå konfrontasjon og avklaring, særlig i abortspørsmålet, er brutt.
• Programfester fri abort, 2000: 20 år etter at abort ble løftet ut av partiprogrammet, programfester Høyre støtte til selvbestemt abort og sitt grunnsyn på utfordringene bioteknologi bringer med seg i abortspørsmålet. Partiet inntar en restriktiv linje overfor «sortering».
• Streng bioteknologilov, 2003: Høyre medvirker sterkt til innføring av helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) sin strenge bioteknologilov.
• Likekjønnet ekteskap, 2008: Høyre er med på å sikre flertall for felles ekteskapslov for heterofile og homofile. Året før gikk stortingsgruppa inn for et ja, men med reservasjonsrett for den enkelte representant.
• Varsler Stortingsmelding, 2014: Bent Høie varsler ny stortingsmelding om bioteknologi, der han ønsker en nyansert og grundig debatt der alle omstridte spørsmål skulle drøftes fordomsfritt. Meldingen er ventet denne våren.

---

Konservatisme må ikke nødvendigvis handle om forholdet til kjønn, familie og genetikk.

—   Hallvard Notaker, historiker og forfatter av Høyres historie 1975-2005

Hvem er de verdikonservative?

Likevel hører man ofte, både fra KrF og fra Høyre-representanter, at de savner den konservative nestoren Inge Lønning. Og hvem er verdkonservative i Høyre i dag?

– Ja, hvem er de, undrer journalist Renate Nedregård, som også er forfatter av den uautoriserte biografien om Erna Solberg, Erna: Fra fiasko til statsminister.

Hun viser til landsmøtet i 2013, da Høyres programpunkt fra 2000 om å endre abortloven slik at alvorlig sykdom hos fosteret ikke lenger skal være selvstendig kriterium for senabort ble utfordret av en serie profilerte Høyre-kvinner. De så det som et angrep på kvinnens rett til selvbestemmelse. Unntaket var Erna Solberg.

– De jeg kjenner til i generasjonen som er på vei opp nå, er alle mer liberale. Selv de man kanskje ville kalle de «besteborgerlige guttene» er ikke så ideologisk konservative som tidligere. De er mer moderne, rett og slett, sier Nedregård, som følger Høyre på Vestlandet.

– Det er ikke først og fremst Høyre, men samfunnet som har beveget seg i mer verdiliberal retning. Det preger de unge i Høyre nå, mener hun.

Partiveteran Astrid Nøklebye Heiberg er derimot ikke bekymret for at det er en overvekt av liberale krefter blant de yngre medlemmene, og mener ikke at partiet liberaliseres.

– Yngre mennesker er alltid mer opptatt av forandring enn de eldre, som gjerne vil ha det stabilt. Det er et allment generasjonsfenomen, sier Heiberg, som også peker på spenningsforholdet mellom verdikonservative og liberale som grunnleggende for Høyre.

– Men grunntanken om at ­enkeltmennesket skal ha råde­rett over seg selv ligger fast i ­partiet, sier hun.

Fristillingslinjen

Men at det politiske landskapet forskyves, betyr ikke at den gamle ideologiske spenningen i Høyres DNA forsvinner, skal vi tro Hallvard Notaker.

Og da konflikten ble alvorlig vond under abortstriden på slutten av 70-tallet, utviklet Høyre et redskap partiet kunne gripe til i vanskelige verdispørsmål: fristillingsprinsippet.

1977: Kaci Kullman Five er gjest i programmet «Partiene svarer». Programlederen konfronterer Unge Høyre-lederen med at hun er tilhenger av selvbestemt abort, men stiller til valg for et parti som vender tommelen ned. Five svarer at hun lar seg velge inn med en klar reservasjon mot programpunktet om abort.

Svaret viser hvor mye friere enkeltpolitikerne i Høyre var til å fravike partiprogrammet i vanskelige verdispørsmål, ­ mener Notaker.
I 1978 ble Lov om selvbestemt abort vedtatt i Stortinget med én stemmes overvekt. Da Høyre så skulle vedta nytt partiprogram i 1980, var frontene blitt så steile at hele abortsaken ble løftet ut av partiprogrammet og stortingsrepresentantene ble fristilt. Det sikret varig flertall for loven og en viss sjelefred for abortmotstanderne.

Fristillingsprinsippet ble viktig indremedisin for Høyre i mange år fremover. Først på begynnelsen av 1990-tallet ble denne linjen utfordret av blant annet Kristin Clemet.

Det var først 20 år senere, i år 2000, at Høyre på ny programfestet sitt syn på abort. Siden den gang var kvinnesakskvinnene fra 1970-tallet forsvunnet ut av politikken. Samtidig var bekymringen økende for at bioteknologi skulle bidra til fremveksten av et sorteringssamfunn. Det gjorde det lettere for partiet å samle seg om en programformulering om abort, og at denne i større grad ble sett i sammenheng med bio­teknologi, ifølge Notaker.

Riktignok var det fortsatt mulig for representantene å reservere seg av samvittighetsgrunner.

– Høyre har fortsatt ikke like sterk partipisk som på venstresiden, sier Notaker.

Tre år senere, i 2003, bidro Høyre også til at helse­minister Dagfinn Høybråten (KrF) sin ­restriktive bioteknologilov ble vedtatt. Lederen for programkomiteen før årets landsmøte, Torbjørn Røe Isaksen, sier til Vårt Land at Høyre fortsatt er mest restriktive i bioetiske spørsmål, sett bort fra KrF og Senterpartiet.

Verdikonservativ: Et uklart begrep

Hva snakker vi egentlig om når spør hvor de verdikonservative har blitt av? Det lurer Hallvard Notaker på. Han synes «verdi­konservativ» er et vanskelig og uklart begrep.

På den ene siden forbindes det med «saker som har med livets tilblivelse og familiepolitikk å 
gjøre», påpeker han. På den andre er det forbundet med 1950- og 60-tallets krets rundt tidsskriftet Minerva, som omfattet Inge Lønning og Lars Roar Langslet. De stod for mye ideologisk debatt.

– Konservatisme må ikke nødvendigvis handle om forholdet til kjønn, familie og genetikk. Det som skjer her er at den ene siden i programdebatten inn mot landsmøtet gjør krav på å representere noe mer opprinnelig enn den andre, sier Notaker.

Et konservativt ideologisk ståsted innebærer i seg selv å stå i et spenningsforhold, mener Notaker:

– Hensynet til individets råderett over seg selv kan komme i konflikt med hensynet til fellesskapets hevdvunne måte å forstå et liv på. Tradisjon er et vanskelig begrep, men konservative tar – i motsetning til liberale – utgangspunkt i at enkeltmennesket ikke bare kan velge bort tradisjonen. Det ligger noe kollektivt der som man må ta hensyn til og ta vare på. Det må også Høyre som helhet balansere, og de to hensynene går ikke alltid i hop.

Historikeren viser til at også andre, vanskelig ­definerbare ingredienser vil inngå i hverdagsbruken av et begrep som konservativ – religion, landsdel og forståelse av hva som er et tradisjonelt samfunn.
 Dermed er det heller ikke gitt at et ideologisk ståsted alltid vil gi samme konklusjon i enkeltspørsmål. I tillegg spiller realpolitikk inn, mener Notaker. For eksempel kan ambisjoner om å samarbeide med KrF fort føre til mer konservative standpunkt i bio- og familiepolitikken.

Likestillingens gjenkomst

På ett punkt ser Notaker derimot tegn til ideologisk endring i Høyre.

– Sammenhengen mellom den økonomiske ­familiepolitikken og likestillingspolitikken er ved forrige og kommende stortingsvalg tydeligere til stede i Høyre enn siden 1990-tallet eller enda lenger. Både i forrige programprosess og i denne kommer kontantstøtten under økt kritikk. Opprinnelig var kontantstøtten en seier for tradisjonalistene i Høyre, og kom da 70-tallsfeministene var på vei ut av politikken.