Støystykket

Det finnes hodeplagg i alle kulturer og religioner. Noen dekker håret når de skal be, andre tar hatten av når de går inn i et hellig rom. I katolsk tradisjon dekker kvinner hodet i kirken, mens noen jødisk-ortodokse kvinner bruker parykk for å dekke håret sitt. Sikher bruker turban, jøder kippa.

Men det er det muslimske sløret – hijaben – alle snakker om.

Det er lett å glemme at en hijab egentlig bare er et stykke tøy, lik et av skjerfene du har i hylla hjemme. For i den offentlige debatten blir hijaben beskyldt for å være et tegn på alt fra kvinneundertrykkelse og patriarkalske kulturer til islamsk ekstremisme.

Antallet medieoppslag som inneholder ordet «hijab», har økt med 64 prosent hittil i år sammenligna med samme periode i fjor, viser en analyse fra mediebyrået Retriever. Rettssaken mot Merethe Hodne, som nektet å slippe en kvinne med hijab inn i frisørsalongen sin, og Frps forslag om hijab-forbud på arbeidsplasser, er mye omtalte saker.

Og så kom nyheten om at NRK hadde valgt Faten Mahdi Al-Hussaini som programleder i et valgprogram. Før «Faten tar valget» var sendt på TV, hadde over 6.000 klaga programmet inn til Kringkastingsrådet. De reagerte på Fatens hijab.

Hvordan ble dette tøystykket så symboltungt?

Ulik stil

Det finnes hundrevis av måter å knyte en hijab på, og her sitter tre av dem rundt bordet på en kafé i Oslo sentrum. Nabila Banos hijab er blå og stram over panna, mens Farha Naz Awan sin er pudderfarga og har flere draperinger. Zahra Mirzai har et løsere sjal, som er dratt lenger bakover på hodet.

– Alle har ulike hårfrisyrer, mens vi har ulike typer sjal. Jeg syns det er enkelt å gjøre det på denne måten, og liker denne typen stoff, sier Nabila og trekker litt i det blå tøystykket.

De forteller at de ser instruksjonsvideoer på Youtube og prøver seg fram foran speilet. Hijaben bør matche klærne og kan like gjerne være et skjerf kjøpt på H&M som et sjal kjøpt i en hijab-butikk på nettet.

– Vi er jo jenter, så vi tenker på hvordan vi ser ut. Men jeg hadde vært enda mer opptatt av utseende hvis jeg ikke hadde hijaben, sier Zahra.

Nabila har både mor og bestemor med hijab, og begynte sjøl i sjuendeklasse. Zahra var ni, og forteller at mora hennes syns det var for tidlig. Farha begynte for tre år siden, etter å ha vurdert det i to år. At hun så stilige, hijabkledde jenter på en tur til England, var en av grunnene til at hun hadde lyst til å begynne.

De forteller at hijaben er en viktig del av identiteten deres, fordi den minner dem på å være gode muslimer.

– Men jeg tror ikke vi tenker så mye på hijaben som andre tror vi gjør. Noen dager er det bare en vane, sier Farha.

– Andre ganger betyr det: Her er jeg, og jeg representerer islam.

Statussymbol

Sløret har en lang historie. Allerede i assyrisk tid, for 3500 år siden, ble gifte kvinner pålagt å dekke seg til. Sløret skilte kvinner som var gift med frie menn, fra slaver og prostituerte. For dem var det forbudt å bruke slør.

Slørene kom i mange utgaver, og jo mer velstående kvinnene var, jo mer tildekka var de. Dermed ble sløret også et statussymbol.

Da de europeiske stormaktene koloniserte Midtøsten på 1800-tallet, ble sløret sett på som et symbol på hvor tilbakestående disse samfunnene var. Vestlige menn brukte kvinnefrigjøring som argument for at kvinnene måtte kaste sløret.

– Ironisk nok var de ikke så opptatt av å frigjøre kvinnene ved å gi dem utdanning, sier Berit S. Thorbjørnsen, som er professor i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo.

Hun forteller at vestlige menn samtidig ble tiltrukket av det mystiske med sløret. Det ga næring til seksuelle fantasier om hva som egentlig skjedde på de luksuriøse haremene. Fortellingene om det fryktelige livet bak sløret, ble formidlet i både kunst og romaner.

Hodeplagg var en helt integrert del av hvordan vi i Norge gikk kledd.

—   Lise Emilie Talleraas, konservator

Norsk tradisjon

Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn et par generasjoner for å finne igjen en levende tradisjon med bruk av hodeplagg også her i Norge. Lise Emilie Talleraas, som er førstekonservator ved Vestfoldmuseene, kan huske at bestemora hennes ikke gikk ut av huset uten noe på hodet.

– Hodeplagg var en helt integrert del av hvordan vi i Norge gikk kledd. For min besteforeldregenerasjon var ikke det noe det ble stilt spørsmål ved, sier Talleraas.

Du kunne lese både sosial, sivil og økonomisk status ut av kvinners hodeplagg – hva slags stoff det var laget av, hvilken måte det ble knytt på og hvordan det så ut. Gifte kvinner hadde skaut. Kun unge jenter hadde utslått hår eller fletter. Den sosiale kontrollen var sterk. Det var uhørt å gå ut av huset uten å ha noe på hodet.

I bondebryllupet ble brudekrona, som symboliserte uskyld og jomfrudom, erstatta med koneskautet. Dermed var skautet også et viktig overgangsritual.

I ettertid er det lett å se at det såkalte skammeskautet må ha vært stigmatiserende. I deler av landet var det en tradisjon for at ugifte mødre måtte bære et spesielt skaut under bryllupet, for å vise at hun ikke var jomfru.

– Når skautet er forbeholdt den gifte kvinnen, så blir de ugifte kvinnene – gammeljomfruene – som må gå med håret fletta, en markering som for enkelte kunne vært vanskelig. Å være ugift kvinne ga deg en lavere sosial status fordi ekteskap handla mer om økonomisk stilling og status enn kjærlighet, sier Talleraas.

Skautet fulgte med langt inn på 1900-tallet. Men da samfunnet ble mer moderne, forskjellene ble mindre og kjønnene ble mer likestilt, ble ikke skautet lenger så symboltungt. I stedet ble det brukt blant annet i arbeidet, for å hindre at håret skulle komme i veien for maskinene.

I etterkrigstida var skautet blitt et moteplagg, og dermed døde det ut, slik mote gjerne gjør.

---

• Koneskaut. Vanlig i norsk folkedrakttradisjon, og ble brukt av gifte kvinner. Markerte både sivil og økonomisk status, og ulik stil fortalte om hvor du kom fra i landet. Finnes fortsatt i bunadene.
• Skammeskaut. Kvinner som fikk barn uten å være gift, kunne ikke bruke det ærbare koneskautet, men måtte dekke seg til med et skaut som skilte seg fra de gifte kvinnenes. Skikken holdt seg i Norge til ut på 1800-tallet.

---

---

Skaut og slør

• Tichel. Tørkle brukt av jødiske kvinner, i dag stort sett bare ortodokse og ultraortodokse. Siden jødisk lov ikke spesifiserer hvordan de skal dekke håret, velger mange å bruke parykk, en såkalt sheitel.
• Mantillas. Kniplingsbrodert svart eller hvit hodeduk med røtter tilbake til iberisk middelalder. Korrekt hodeplagg ved audiens hos paven.
• Dupatta. Tradisjonelt plagg blant kvinner i Sør-Asia. Det brede sjalet som legges over hode eller skuldre har ingen religiøs betydning, men er et tegn på sømmelighet, underordning og respekt.
• Hijab. Kommer av det arabiske ordet hajaba, som betyr å skjule eller å gjemme. Ordet brukes om alle former for slør eller forheng som skjuler en person eller en gjenstand. Blir i dag brukt om sløret muslimske kvinner dekker håret med.
• Abaya. Tradisjonell arabisk kvinnedrakt som også kan dekke hodet. Påbudt for kvinner i Saudi-Arabia
• Nikab. Ansiktsslør som brukes sammen med hijab og dekker hele ansiktet unntatt øynene.
• Chador. En stor kappe som dekker alt bortsett fra ansiktet og hendene, brukt av iranske kvinner.
• Burka. Afghansk, heldekkende kvinnedrakt med gitter foran øynene, så kvinnen kan se uten å bli sett. Opprinnelig et plagg for det afghanske aristokratiet på slutten av 1800-tallet, som seinere ble påbudt av Taliban.

---

Protest for og mot

Gjennom historien har det muslimske sløret har blitt tatt både av og på i protest. På 70-tallet fikk for første gang en generasjon kvinner med bakgrunn fra lavere klasser tilgang på utdanning i Midtøsten. På universitetet blir kvinnene eksponert for de høyere klassenes luksusforbruk, og de skjønner at ikke har råd til deres livsstil. Den moderne hijaben blir dermed et uttrykk for anti-materialisme, og ønske om et annet samfunn med mindre urettferdighet. Samtidig er hijaben et politisk symbol på at kvinnene at de støtter en islamsk stat, og ikke minst en markering av at de er en ny generasjon, med moderne, utdannede kvinner.

Under opprøret mot sjahen i Iran i 1979 ble bildene av kvinner med chador – en kappe som dekker både håret og kroppen – spredt over hele verden. Men da prestestyret i Iran påbød slør etter revolusjonen, endra mange av disse kvinnene syn på hijaben. Plagget som de tidligere brukte som protest, ble et symbol på undertrykking fra regimet. I dag presser iranske kvinner grensene for hvor langt tilbake på hodet de kan trekke sløret, som fortsatt er påbudt.

I Tyrkia forbød Kemal Atatürk skaut og slør som religiøst symbol da han moderniserte landet på 1920-tallet. Der har kvinnene kjempa for å få lov til å bruke hijab på statlige kontorer, sykehus, universitet og skoler. Nå har Erdogan oppheva forbudet, noe som igjen snur motstanden: Kvinnene som ikke vil bruke hijab, blir urolige for at de skal bli presset til å dekke seg til.

Mange funksjoner

Selv om de fleste i dag sier at de dekker seg til av egen fri vilje, er det ikke tvil om at noen kvinner blir tvunget til å bruke hijab av foreldre eller gjennom gruppepress. Men Inger Furseths forskning viser at bildet er mye mer sammensatt enn at hijaben er noe menn – om det er fedre, imamer eller ektemenn – påtvinger kvinner. Sosiologiprofessoren ved Universitetet i Oslo har gjort to studier om kvinners forhold til hijab, en blant innvandrerkvinner i Los Angeles og en blant unge muslimer i Oslo. En ting er klart: Alle ser hijaben som et religiøst symbol.

– Enten symboliserer den lydighet mot det de mener er krav i islam, eller så går kvinnene med den fordi de ønsker å markere at de er muslimer, sier Furseth.

Men i Furseths studier forteller kvinnene at hijaben har mange andre funksjoner.

Noen kvinner, særlig de amerikanske, mener at hijaben gir en beskyttelse som gjør det mulig å ta høyere utdanning og jobbe sammen med menn. Noen mener hijaben gir dem mer frihet og ikke så strenge regler fra foreldrene. Noen legger vekt på det moralske aspektet, at kvinner skal dekke seg til for å skjule sin skjønnhet, mens andre bruker hijaben som moteplagg.

Én ting er slående, mener Furseth: Kvinnene betaler en pris for å bruke hijab, og likevel velger de å gjøre det. De amerikanske kvinnene hun snakka med, kunne fortelle at de hadde hørt andre kvinner fortelle om ubehagelige episoder. I den norske studien fortalte jentene mer om hva de sjøl hadde opplevd.

– Det var et veldig aggressivt bilde. De ble hetset på gata, fikk ting kasta etter seg, en hadde opplevd å bli angrepet fysisk og et forsøk på å rive av henne klærne.

De færreste fortalte om press hjemmefra.

– Ofte er familien mot at de skal begynne med hijab. Foreldrene mener at døtrene utsetter seg sjøl for risiko, fordi de kan bli angrepet. Ofte handlet jentenes begrunnelser mer om inspirasjon fra andre venninner eller om gruppepress innad i venninnegjengen, sier Furseth.

---

Tildekking i de religiøse tekstene

• «Hvis en kvinne ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret! Men når det nå er en skam for en kvinne å klippe eller barbere av seg håret, da må hun ha noe på hodet,» skriver Paulus til menigheten i Korint.
• «Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn», står det i vers 24. I Koranen viser hijab til segregasjon og adskilthet, ikke til hodeplagg.

---

Ingen velger fritt

Tvang eller ikke tvang – kanskje er det ikke fullt så enkelt?

– Som moteforsker kan jeg si én ting sikkert: Ingen velger fritt hva de skal ha på seg, sier Anna-Mari Almila.

Hun er sosiolog og forsker ved London College of Fashion, og har forska på hijab i sju år. Nylig var hun redaktør for The Routledge International Handbook to Veils and Veiling Practices.

Almila ber oss gjøre følgende øvelse: Se rundt deg på arbeidsplassen, på studiestedet eller i vennegjengen. Ser du hvor like alle er? Har du tenkt på at det kan være sosialt press i spill også når det gjelder dine egne klær?

– Det som er annerledes, er lettere å se, og lettere å legge masse mening inn i. Jeg tror ikke folk har fordommer mot hijab av vond vilje, men heller at vi glemmer at våre egne handlinger også blir forma av samfunnet rundt oss, sier Almila.

Samtidig blir hijaben stadig mer synlig. Denne måneden pryder Iman Meskini forsida av motebladet Costume med et tørkle fra Gucci til 3000 kroner på hodet. Meskini hadde rollen som Sana i NRK-serien Skam – den første hijabkledte hovedrollen i en norsk serie noen sinne.

– Jeg er veldig, veldig stolt av å være muslim, så jeg bærer plagget med stolthet. Jeg føler meg som meg når jeg ser meg selv i speilet med hijab på, sier Meskini i bladet.

Hijaben er på vei inn i motebildet også internasjonalt. Motehuset Dolce Gabbana har lansert egen kolleksjon med muslimske klær, og Nike har laga en hijab for idrettskvinner. Den muslimske modellen Halima Aden poserte nylig med hijab på forsida av motebladene Vogue og Allure. Snart får du også en egen hijab-emoji på smarttelefonen din, takket være en kampanje starta av en tysk tenåring som var lei av å ikke finne symboler som kunne representere henne.

Moteforsker Anna-Mari Almila tror de unge, motebevisste kvinnene som løfter hijaben inn i moteblogger og sosiale medier, kan utfordre stereotypiene fordi de gir hijaben en annen type synlighet enn den vi er vant til.

– Dette er unge, velutdannede kvinner som er viktige rollemodeller, ikke minst fordi de sjøl kommer fra det muslimske miljøet. Veldig mye av debatten handler om at disse kvinnene ikke kan velge fritt. Men har vi egentlig spurt dem?

Unge, velutdannede kvinner med hijab er viktige rollemodeller.

—   Anna-Mari Almila, moteforsker

Hva er religiøst?

Ideen om den sekulære staten er en av grunnene til at hijab blir et stridstema, mener Almila. I mange europeiske land debatteres hijabbruk i politiet, domstolene og militæret.

– Kampen står like mye om hva som blir oppfatta som sekulært og hva som er religiøst. I Finland har vi en veldig sterk statskirke. De fleste europeiske land har kristne partier, og det blir ikke sett på som et problem, sier Almila.

Inger Furseth tror aksepten for hijab er økende, spesielt i Oslo, der jenter med hijab er et dagligdags syn. Samtidig syns hun det er påfallende at kvinnene i hennes undersøkelser fortalte at motstanden mot hijab som oftest kom fra middelaldrende menn. For var det ikke menn som hadde tvunget kvinnene til å bære hodeplagget i utgangspunktet?

– Hijaben har for mange blitt et symbol på manglende likestilling, og dermed et brudd på det mange i dag definerer som nasjonale verdier. Men vi glemmer at også likestilling har vært en politisk omstridt sak i Norge, som spesielt venstresida kjørte ut først, sier Furseth.

Berit S. Thorbjørnsen tror hijabdebattene gjør at unge muslimske jenter i Norge blir konfrontert med spørsmål om islam som de ikke nødvendigvis ville tenkt over ellers.

– Som synlige representanter må de stå til rette for det muslimer gjør og svare på spørsmål om islamsk teologi. Det er ikke heldig at unge blir pressa inn i denne rollen.

Større symbol

På videregående var Nabila Bano den eneste muslimen i sin klasse. Da følte hun et ekstra ansvar for å representere islam på en god måte.

– Hver gang noe handla om islam, følte jeg at alles øyne var på meg. Da vi lærte om islam i religionstimene i tredjeklasse, følte jeg press på at jeg måtte vite mest mulig, så jeg leste meg ordentlig opp på forhånd, forteller Nabila.

Men hadde det ikke vært fristende å la hijaben ligge noen dager, å slippe å være synlig muslim, ikke bære religionen på hodet så alle kan se den? De tre jentene rister på hodet. De må kanskje konsentrere seg litt ekstra for å være gode forbilder, men det er bare positivt.

– Jeg føler meg naken uten dette plagget på hodet, sier Nabila.

Farha Naz Awan syns det er greit å slippe å forklare seg hele tida. Hijaben forklarer medstudentene hvorfor hun ikke er med på alle festene i fadderuka, og minner andre på at hun ikke kan spise svinekjøtt.

– Du slipper å komme med unnskyldninger, og folk vet hvordan de skal møte deg, sier Farha.

Hijaben gir dem lettere tilgang på et stort muslimsk fellesskap. De hilser andre jenter med hijab med et salaam aleikum – fred være med deg. Zahra Mirzai satt seg ved av Farha på første forelesning på jusstudiet fordi de begge hadde hijab.

– Når jeg går med hijab, blir jeg en representant for islam. Da tenker jeg ekstra mye på at jeg må ikke baksnakke, ikke såre andre, være inkluderende, gi fra meg setet til eldre på bussen, sier Zahra.

Farha innrømmer at det kan være vanskelig å tro like sterkt hele tida. Hun prøver å be, men klarer det ikke fem ganger daglig. Og det er ikke alltid hun «føler hijaben».

– Når du går ut av huset med hijaben på hodet, er det ikke sikkert at du hver dag føler at du representerer den, at du er verdig den, sier Farha.

– Noen dager er det bare et plagg.