De som kommer til tro

Noen plukker fra hverandre religionen, mens andre grubler seg til Gud. Vivian Zahl Olsen-Haugan møtte en sprell levende Jesus.

Reportasje

Blodet renner stridt i Karl Johans gate. Mørket er fullkomment, men lyset er tent i butikkvinduene. Mennesker trekker i gatene, opptatt med sitt. I forgrunnen henger en umiskjennelig skikkelse på korset. Et lite barnefjes kikker nysgjerrig opp på Jesus.

Vivian Zahl Olsen-Haugan står foran et av sine nyere bilder, «Påskekrim.»

I mer enn 50 år har hun illustrert noen av Norges mest populære barnebøker. Fram til en julidag i 1989 var hun en åndelig søkende bildekunstner, men da skjedde det noe forunderlig som forvandla henne til en kristen bildekunstner.

– I granskauen! Har jeg blitt kristen?

Olsen-Haugan hadde akkurat fått beskjed fra Jesus om å krysse gulvet og plukke ut en bestemt bok fra hylla.

– Jeg bodde aleine på den tida, etter et såkalt samboerskap som hadde havarert. Plutselig lå jeg på kne ved sofaen i stua. Jeg sa: Gud, hvis du fins må du hjelpe meg! Det kom et lys i rommet. Og en stemme inni meg ba meg finne fram Bibelen og bli kjent med Jesus.

Vivian Zahl Olsen-Haugan gjorde som Frelseren sa, og siden har hun ikke tvilt et øyeblikk.

– Tidligere rota jeg rundt i Østens religioner og i sånne new age-greier, men kristen skulle jeg ikke bli. Men så var det jo Kristus og ikke Krishna som kom.

Illustratøren var født på ny. Hun slo opp i Det nye testamentet og leste begjærlig.

– Med det samme visste jeg at jeg visste at det var sannheten. Jeg møtte ikke en religion, men en levende Jesus. Og etter hvert skjønte jeg hvordan han fant fram til akkurat meg. Folk ba for meg over hele landet. Langt oppi Fosnavåg satt de og ba for meg. Og min stakkars mor – hun ba jo alltid for meg!

– Jeg bodde aleine på den tida, etter et såkalt samboerskap som hadde havarert. Plutselig lå jeg på kne ved sofaen i stua. Jeg sa: Gud, hvis du fins må du hjelpe meg! Det kom et lys i rommet. Og en stemme inni meg ba meg finne fram Bibelen og bli kjent med Jesus.

Vivian Zahl Olsen-Haugan gjorde som Frelseren sa, og siden har hun ikke tvilt et øyeblikk.

– Tidligere rota jeg rundt i Østens religioner og i sånne new age-greier, men kristen skulle jeg ikke bli. Men så var det jo Kristus og ikke Krishna som kom.

Illustratøren var født på ny. Hun slo opp i Det nye testamentet og leste begjærlig.

– Med det samme visste jeg at jeg visste at det var sannheten. Jeg møtte ikke en religion, men en levende Jesus. Og etter hvert skjønte jeg hvordan han fant fram til akkurat meg. Folk ba for meg over hele landet. Langt oppi Fosnavåg satt de og ba for meg. Og min stakkars mor – hun ba jo alltid for meg!

– I granskauen! Har jeg blitt kristen?

—   Vivian Zahl Olsen-Haugan

Å komme til tro

Den første gangen Vivian Zahl Olsen-Haugan ble født, var det også inn i en tro, men hun interesserte seg ikke særlig for den. Da hun så dagens lys på Asker fødehjem i 1942, ble nesten alle døpt. I dag ligger tallet på rundt 50 prosent. Totalt tilhører 85 prosent av oss et trossamfunn, mens kun 37 prosent oppgir å tro på Gud. Vi fødes inn i religion, men for mange blir det ikke annet enn et kulturelt fellesskap.

– Jeg gikk på søndagsskolen noen år, på den tida gjorde jo nesten alle det. Men det var så som så med interessen. Mine foreldre var baptister. Min mor var alltid troende, mens far kom til tro igjen med et brak etter førti år på sjøen – der var det ikke plass til Jesus.

Men hvorfor søker noen mot Gud, i en tid der troen for andre ebber ut i ingenting?

---

Tall om tro

  • I 2016 tilhørte 85 prosent av nordmenn et trossamfunn
  • Bare 37 prosent oppgir å ha en gudstro
  • Den norsk kirke har 3.758.070 medlemmer. Det utgjør om lag 70 prosent.
  • Halvparten av barn født i Norge døpes.
  • Andel kirkelige gravferder var i 2016 88,8 prosent.
  • Alle disse statistiske pilene peker nedover.

---

– Det finnes mange former for religiøs søken og omvendelse. For noen kommer en gudstro på bakgrunn av personlige kriser. For andre er det snakk om en gradvis erkjennelse etter lengre tid med søken. Troen kan gi en fornyet forståelse av seg selv og den verden man lever i, og for mange gir den en følelse av tillit og tilhørighet til Gud og det de forstår som det hellige, mener Lars Johan Danbolt.

Ifølge professoren ved Det teologiske menighetsfakultetet er det en sterk, religiøs lengsel i vår tid.

– For mange er ikke de dogmatiske forståelsene av Gud og kristendom det sentrale, men det å kunne relatere seg til Gud som grunnleggende kjærlig og nær kraft i tilværelsen. Noen opplever nok at begrepet kristen har blitt litt trangt. Men like fullt vil de være, og forbli, del av det kirkelige fellesskapet. Det er fortsatt stor oppslutning om ritualene: Vi gifter oss i kirken, vi begraves i kirken og oppsøker gjerne kirken ved bestemte merkedager.

Flukten fra fortapelsen 

Jo lenger vest i Telemark du kommer, desto brattere blir fjellsidene og trangere blir dalene. Det er i disse små bygdene i enden av innlandsfjorder at etnologer, med Eilert Sundt i spissen, reiste for å finne det norskeste av det norske på andre halvdel av 1800-tallet. Fram til Telemarkskanalen sto klar i 1892, befant Telemarks innerste plasser seg langt fra øvrigheta. Her fikk liksom aldri kongemakta feste. Det tok lang tid før både kristenhet og seinere protestantisme fikk overtaket på telemarkingene.

Kviteseid er et slikt lite sentrum i enden av en blinkende innsjø, mellom karakteristiske telemarkskoller. Her er det ikke langt mellom bedehus og misjonsorganisasjoner. Et lite stykke opp i dalen ligger Kviteseid barneskule som nylig har fått en ny lærervikar – en tidligere prest som har forlatt embetet til fordel for et mer sekulært virke. Hallvard Nordbø Jørgensen nærmer seg midten av 30-åra, og forteller at store deler av voksenlivet har vært en eneste, lang troskrise.

Den unge Jørgensen var redd for fortapelse. Han beskriver et ungdomsmiljø der det skulle lite til for å defineres som frafallen.
– Bibelen var veldig styrende for livet mitt. Det var en sterk pakke. Jeg vokste opp og inn i en sammenheng som var nokså isolert fra andre og mer kritiske perspektiver. Først i de seinere år har jeg forstått at det står til dels forferdelige ting i Bibelen. At det er en menneskeskapt tekst som ble til i en brutal virkelighet ganske langt fra det samfunnet vi lever i.

Lærervikaren, som fortsatt er ordinert prest, gomler ettertenksomt på noen druer fra fruktfatet som står igjen etter et fagforeningsmøte. Etter videregående på Kvitsund Gymnas flytta Jørgensen til Oslo der han gikk to år på Fjellhaug bibelskole. Deretter fullførte han prestestudiene på Menighetsfakultetet. Han beskriver seg selv som en irriterende student.

– Jeg skulle stadig stille kritiske spørsmål. På MF ville de utfordre den mer fastlåste evangelikalismen en del av oss kom trekkende på. En mer kritisk lesning av Bibelen gikk ikke overens med mitt kristendomssyn.

En ny søken

Jørgensen har slitt med dårlig fysisk og psykisk helse i besteparten av sitt voksne liv. I slutten av 20-åra ble han ramma av en autoimmun leddsykdom. Da han fylte 30, var han sengeliggende i nærmere to uker med en kraftig lungebetennelse. Det var da han bestemte seg for et endelig brudd med det han oppfatta som et destruktivt livssyn.

– Jeg ble mer radikal i litteraturen jeg leste, og sa til meg selv: Ender jeg opp med å måtte demontere hele kristendommen, så får det bare være!

Den tidligere presten bor i en liten leilighet i Kviteseid sentrum. Teologiske titler står tett i bokhylla, noen skritt fra senga står et el-piano og på kjøleskapet har han skrevet en slags slagplan for en ny og sunnere tilværelse: Oppskrifter på ulike shakes, en anmodning om å droppe internett til fordel for sosial omgang, et bud om å legge seg innen klokka 21.

Nå befinner Jørgensen seg på et religiøst nullpunkt.

– Hvis du spør meg om jeg tror på Gud, er nok svaret ja. Men jeg er usikker på om Jesus var Guds sønn og døde for våre synder. Jeg har brukt det siste året på å bygge livet mitt på nytt. Egentlig synes jeg agnostisisme er en respektabel og fin posisjon. Det er på tide at noen sier det.

– Egentlig synes jeg agnostisisme er en respektabel og fin posisjon. Det er på tide at noen sier det.

—   Hallvard Nordbø Jørgensen

Grubling til tro. Hvis Gud ikke kommer til deg, kan du gruble deg til tro. Ifølge Gry Stålsett, førsteamanuensis ved Det teologiske menighetsfakultet og psykolog ved Modum Bad, finnes det fellesnevnere for hvorfor vi søker svar på livets mysterium.

– Det kan være en individuell eller kollektiv krisetilstand der virkelighetsbildet du har levd etter ikke lenger fungerer. Det kan også henge sammen med en forutgående depresjon, eller fortvilelse, bekymring og avmaktsfølelse. En søken etter åndelige svar kan være et forsøk på å mestre et uhåndterlig liv.

Tanken på at Gud holder en beskyttende hånd over deg, eller at du vil møte kjente og kjære etter døden, kan gi trygghet. Motsatt kan forestillinger om frafall og evig fortapelse skremme deg til tro.

– Men religionspsykologisk forskning viser at det kanskje vel så gjerne er et ønske om dypere innsikt i mysteriet, eller nysgjerrighet og et behov for en grunnleggende tilhørighet som driver deg til tro. Selv tenker jeg at ønsket om å ha tillit til noe og noen kan stå særlig sterkt, sier Stålsett.

En sannsynlig Gud

I et auditorium på Campus Kristiansand er Ralph Henk Vaags i ferd med å avslutte en forelesning i symbolsk logikk. Han er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Agder, og når han ikke forsker eller underviser, leder han Filosofikafeen i Kristiansand. Han vokste opp i Oslo på 1960-tallet i en familie uten noe aktivt forhold til kristendommen.

– I slutten av tenårene gikk det gradvis opp for meg at jeg var kristen – etter en lang prosess som bestod av lesing, refleksjon og brutal selvransakelse. Det var vanskelig for meg, ikke minst var det vanskelig å komme til rette med en gudstro. Jeg hadde en motvilje mot religion, og så nok troende som noen som ikke helt taklet livet.

Den unge Vaags søkte til filosofer som Nietzsche og Pascal, og med en tiltakende interesse for logikk og argumentasjon kom han fram til at Guds eksistens var overveiende sannsynlig.

– Jeg kan ikke bevise Gud, men akkurat det er ikke spesielt for troende. Ateistene er i samme båt. Spørsmålet er hvor de gode argumentene fører oss, og hvilke spørsmål vi synes det er livsviktige å besvare.

En sunn metodisk tvil

Vaags er filosof døgnet rundt, ikke bare på universitetet. Troen må hele tida utfordres. Tvilen er viktig, men som en form for logisk øvelse. Når andre løser kryssord eller legger kabal, sitter førsteamanuensen med en notatblokk i fanget og forsøker å formulere argumenter mot sin egen tro. Han setter seg i ateistens sted.

– Jeg sier ikke at vi bør søke eksistensiell tvil, for den er plagsom. Men en metodisk tvil er sunn. Et vanlig blindspor er å hevde at en gudstro ikke er forenlig med naturvitenskap. Det er noe historisk og filosofisk tull.

Vaags mener ateister kan være vel så irrasjonelle i sin overbevisning som troende. En av de fremste religionskritikerne i vår tid, Richard Dawkins, er ifølge filosofen for lettvint i sin avvisning av Gud.

– Skal du ta spørsmålet om Guds eksistens på alvor, har du en stor oppgave foran deg. Jeg har vanskelig for å tro de som forkaster Gud i fornuftens navn. Når Dawkins forsøker å ta livet av Gud i boka The God Delusion, gjør han det utrolig lett for seg selv. De som kjenner religionsfilosofien ser umiddelbart de alvorlige svakhetene. Men en uvitende leser kan få inntrykk av at gudstro er noe irrasjonelt. Det er selvsagt et falsk bilde, altså en «vrangforestilling». Det er tarvelig filosofisk arbeid, spør du meg. Jeg bruker deler av Dawkins´ bok i undervisningen som et eksempel på dårlig argumentasjon. Han ville stått til stryk i filosofi!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje