Synger ut troen

I sommer er den svenske soul- og gospelartisten en av hovedartistene på både Skjærgårds Music And Mission og Skjærgårdssang. For to år siden sang han Carl Philip og Sofia Hellquist ut av Slottskirken i Stockholm med «Joyful Joyful». Men  mannen med den «svarte» stemmen synger mange flere inn i gudshusene – noen vil til og med hevde rett inn i troen.

Da Ljungblahd sang i fødselsdagen til Jason Timbuktu (han med «Alla vill til himmelen, men ingen vill dö»), advarte han på forhånd gjestene med: «Nu är det så här att Jesus är vår grund, så nu kommer det att bli kyrka en stund».

Etter sangen grep Timbuktu mikrofonen, og sa til gjestene: «Gud förbjude att Samuel någonsin startar kyrka, för då måste man ju seriöst fundera på det här med Jesus...».

Gud er jo der jeg er, og trenger ikke nødvendigvis meg som mellommann.

—   Samuel Ljungblahd

– Det er en enorm kraft i gospel, kanskje mer enn i noen annen forkynnerform. Når kroppen frigjøres, slik rytmisk og sjelfull musikk ofte gjør, får folk lyst til å klappe, smile, synge og danse. Det oppstår en helt spesiell hengivelse, varme, og kjærlighet, og det skjer både hos de som har en tro, og de som ikke har det, men faktisk kan få det «the gospel way», sier frelsessoldaten fra Umeå.

Kristen artist

De første årene som soul- og gospelsanger ville han være en vanlig artist, men med en gudstro. Han tenkte at det ville gjøre det lettere å få et stort og bredt publikum, enn om han kalte seg «kristen artist». Så ombestemte han seg.

– Jeg fant ut at «kristen artist» definerer det jeg står for på en bra måte. Jeg er jo ikke bare en artist, jeg lever ut troen min gjennom sangen og profesjonen min også. Det er to sider av samme sak.

Får han muligheten til å synge gospel, eller ikke-forkynnende sanger soul-klassikere, utenfor kristne sammenhenger, griper han den.

– Som kristen artist er det et privilegium å få opptre også i verdslige sammenhenger, selv om det i utgangspunktet er ment som ren underholdning. Troen min har gjort meg fri, ikke fanget.

'Don't make it too spiritual'

– Snakker du om troen din i slike sammenhenger også?

– Hvis folk spør om det, og det faller seg naturlig, ikke ellers. Den amerikanske lovsangsartsten Israel Houghton sa en gang til meg: «Don't make it too spiritual, Samuel!» Gud er jo der jeg er, og trenger ikke nødvendigvis meg som mellommann.

– Hva sier du om troen når det faller seg naturlig?

– Jeg forteller hva Gud har betydd for meg. Først og fremst at han aldri har forlatt meg, eller sviktet meg - uansett hvordan jeg har hatt det trosmessig og ellers. Troen er da heller ikke min fortjeneste.

Likevel har han erfart at troen må vannes for at den ikke skal visne.

– Derfor prøver jeg å lese så regelmessig jeg kan i Bibelen.

– Prøver?

– Jeg sliter med å finne tid til det. Det blir ofte ikke prioritert, slik jeg skulle ønske at det ble. Og det gir meg dårlig samvittighet.

– Hva gjør du med det?

– Jeg prøver å skjerpe meg. Det at jeg får dårlig samvittighet, for dette og andre ting jeg ikke strekker til på, er tross alt positivt. Den dagen jeg tenker at det ikke er så nøye, har jeg fått en likegyldig tro.

Sangeren er uansett glad for at gudsbildet hans er fylt av nåde, og ikke frykt. Men nåden er ikke lettkjøpt, den må ikke bli en unnskyldning for å fortsette å synde, understreker han.

– Jesus døde på korset for nåden, og da kan vi ikke ta lett på den. Vi må hele tiden jobbe med oss selv og synden vår.

---

Samuel Ljungblahd

• 40 år. Gift med Anna. Tre jenter på ni, sju og fire år. Bor i Umeå.
• Gospel- og soul-artist på heltid. Har gitt ut fire album etter debuten for elleve år siden.
• 
  

---

Etter at den kongelige bryllupssermonien i Stockholm nærmest «utartet» til et vekkelsesmøte, ble Samuel Ljungblahd kjørt til Svensk TV 1s studio for forklare hva som hadde skjedd. En av kanalens ansatte hadde blitt så revet med at han hadde begynt å danse i studio. For mange svenske TV-seere kom det ikke som noen overraskelse: De kjente Samuel Ljungblahd fra «Så ska det låta» (svenkenes «Beat for Beat»). I 2009 sang han «You've Got A Friend», og vant han seeravstemning om sesongens beste bidrag. Han ble invitert tilbake til det populære programmet i 2012 og 2014, siste gang sammen med Lisa Nilsson.

Sistnevnte satte som betingelse for å delta at også Ljungblahd ble invitert. Duetten med Ljungblahd på soul-klassikeren «Heard It Through The Grapevine», ble atskillig mer fartsfylt enn da hun sang «Mysteriet deg» med Bjørn Eidsvåg.

– Er du overrasket over at folk utenfor kirken omfavner en kristen artist som deg slik de gjør?

– Nei. De har for lengst skjønt at kristne artister ikke trenger å være grå og kjedelige. Er man dyktig nok, er man også velkommen. Det som derimot bekymrer meg, er at gospel i Skandinavia ofte utelukkende blir sett på som en musikksjanger. Ingen kan unngå å merke at gospel representerer noe mer.

Felles kall. Etter at Samuel Ljungblahd i 2005 ga ut et debutalbum som like godt kunne ha vært et ukjent opptak med Sam Cook eller Marvin Gaye, har antallet konserter og turneer blitt stadig flere. Timene med kona Anna og de tre jentene deres er blitt tilsvarende færre.

– Artistlivet er krevende for hele familien. Men kona mi og jeg står sammen om dette. Det er et kall vi har sammen; hvor jeg synger, og hun i større grad enn meg tar seg av familien, men også oppgavene i menigheten vår. Der har hun ansvaret for regnskapet, hun er barneleder, og hun sitter i eldsterådet. Jobben hun gjør på hjemmebane er viktig for oss begge, også for meg som forkynner og artist. Ellers hadde jeg ikke kunnet drive på med dette.

– Hvorfor ikke?

– Det jeg forkynner må være «på riktigt», det må ha forankring i noe viktigere enn meg selv. Jeg kan ikke stå på scenen og prate om kristen nestekjærlighet og kristent ansvar, hvis jeg ikke prøver å leve det ut 24/7.

Innimellom sangoppdragene prøver han å skjøtte ansvaret som pappa og ektemann så godt han kan.

– Det ansvaret kan jeg ikke løpe fra, hverken som kristen eller menneske.

Foreldrene forbilder

Samuel Ljungblahd vokste opp i Umeå, hvor begge foreldrene var frelsessoldater. Sammen med storebroren tilbrakte han mye tid i menigheten. Den var som en filial av hjemmet deres, det er den fremdeles.

– Mor og far levde slik de lærte. Kristentroen preget dem, enten de var i menighetshuset, hjemme, eller andre steder. Hvis noen trengte en bil, ga far dem straks nøkkelen til vår bil. Skulle noen flytte, brettet han straks opp ermene. Folk visste de var slik. Det hendte også at noen ringte midt på natten, hvis det var noe som plaget dem. Min kones foreldre har samme frelsesarme-bakgrunn, og de levde etter det samme «såpe, suppe og frelse»-prinsippet. Kona mi og jeg har mye å leve opp til.

---

4 Raske

• Gud er: Håp
• Jeg kan ikke leve uten: Lakris og sjokolade. Det burde jeg kanskje ikke sagt...
• På min gravstein skal det stå: Han var alltid när til skratt.
• Boken alle bør lese: Bibelen

---

Når det gjelder kristnes ansvar for andre mennesker, mener han Bibelen krystallklar. Matteus-teksten: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg», er bare ett av mange eksempler.

– Jeg har ofte tenkt på at det aldri har virket vanskelig for foreldrene mine å leve ut troen på den måten. Selv må jeg ofte anstrenge meg for å løfte blikket og se andre enn meg selv. Jeg, og mange andre i min generasjon, har vunnet en kjempegevinst i Lotto som er født inn i den tiden og i den sammenhengen vi er. Vi trenger ikke mer penger og velstand, vi trenger vilje til å utsette oss for andres nød og problemer.

Friksjoner

I tolvårsalderen husker han at interessen for fotball, jenter, og pop-musikk ble viktigere enn menigheten. Og det ble brytninger og diskusjoner.

– Det var ikke uproblematisk, men troen min var aldri truet. Det var jo ikke Gud som skapte konfliktene som oppstod.

Jeg sier at i himmelen så kan de spise så mye «godis» de bare vil, uten å få hull i tennene.

—   Samuel Ljungblahd

Litt opposisjon mot foreldre og det de representerer, mener han er både normalt og sunt - enten man vokser opp i et kristent hjem eller ikke.

– Det er slik vi mennesker formes, det er slik ungdom lærer om en voksen verden som venter dem. Jeg har problemer med å skjønner de som kaster troen over bord fordi de tidlig i livet møtte kristne som skuffet dem. Ofte tenker jeg at vi som også har opplevd mye bra i vår kristne oppvekst, burde bli flinkere til å fortelle om det. Det snakkes og skrives altfor mye om det negative.

Hellig tempel

Årets utgave av Samuel Ljungblahd ligner ikke mye på mannen som turnerte i Norge for noen få år siden. Håret er blitt lengre, og kroppen omlag 25 kilo lettere. Men det er ikke lett å bli lettere, innrømmer gospelsangeren – i hvert fall ikke når han er på turné.

– Det er ingen tvil om at jeg føler meg mye bedre nå enn da jeg var overvektig. Noen er overvektige på grunn av en sykdomstilstand, men for meg handler det om usunne spisevaner, med de ekstra kiloene og påkjenningene det medfører. Det er noe jeg kan gjøre noe med, og da er unnskyldningene for ikke å gjøre det dårlige.

Samuel Ljungblahd har snakket mye med kona si om dette; hvordan kristne ofte er kjappe til å fordømme alkohol, røyking og snusing, men ikke ser noe problem med å proppe i seg sukker, fet mat og all slags «godis».

– Kroppen er et hellig tempel, en gave fra Gud. Som kristen må jeg i hvert fall prøve å ta vare på den så godt jeg kan. Dessuten vil jeg jo ikke dø for tidlig, heller.

Godis i himmelen

I dødsannonsene til eldre frelsessoldater og offiserer står det ofte «forfremmet til herlighet».

– Ser du fram til å komme til himmelen?

– Nei. Jeg har ingen anelse om hvordan det vil være i himmelen, og jeg lengter heller ikke etter å komme dit. Jeg elsker å leve, jeg ønsker meg mange år til sammen med familien min, vennene mine, og sangen og musikken.

Når barna hans, som fremdeles er små, spør om hvordan det er i himmelen, nøler likevel ikke gospel-pappaen deres.

– Jeg sier at i himmelen så kan de spise så mye «godis» de bare vil, uten å få hull i tennene. Og at pappa kan spise godis uten å bli tykk.