Kampen om Peers kjerne

«FREMTIDENS REKLAMEBØKER VIL SI: Norway has three chief attractions – the Fjords in the west, the Midnight Sun in the north, and the Peer Gynt Country in the Highlands of Central Norway.» Ordene pryder omslaget til Robert Millars bok, Den tredje turistattraksjon, fra 1945. Den irsk-norske reklameguruen beskriver sine visjoner om hvordan den sentraltliggende fjellheimen kan bli det neste store turistmålet. I sentrum for «the Peer Gynt Country», skal Solveig City ligge. Her skal blant annet verdens største pelsvaremarked finne sted om sommeren.

«Et godt navn er halve reklamen», skrev Millar, i boka den norsk-amerikanske litteraturforskeren Ellen Rees har omtalt grundig i Ibsen's Peer Gynt and the Production of Meaning (2014). Og Millars stormannsgale visjonen står godt til personen han har kalt den opp etter: Mens Peer Gynt vandrer rundt i den nord-afrikanske ørken i stykkets fjerde akt, drømmer han om å skape sitt eget land Gyntiana med hovedstaden Peeropolis. 70 år etter Millars bok kan vi konstatere at Solveig City aldri ble bygget. Men navnet og merkevaren Peer Gynt har definitivt satt sitt preg på hjemtraktene til reinjegeren Peer, sagnfiguren som ble gjort verdensberømt av Henrik Ibsen i 1867. Rondane, Besseggen, Vinstra og Sødorp har huset arrangementer for det årlige Peer Gynt-stemnet i 50 år. På Vinstra sitter administrerende direktør for Peer Gynt AS, Marit Lien. Hun bedyrer at hun aldri har hørt om Millars bok, og ler når vi leser opp pelshandelsvisjonen.

– Men vi har store planer for framtida, og ser også et stort potensial i å bygge rundt Peer Gynts univers.

Lien sitter i et nyopprettet samarbeidsråd som skal gi regjeringen innspill til utviklingen av landets kulturturisme. Men først skal hun avvikle det årlige Peer Gynt-stemnet, med konserter, kunstutstillinger, samtaler og gudstjenester. Festivalens hovedattraksjon er en nyoppføring av Ibsens stykke. Siden 1989 har det blitt spilt ved Gålåvatnet, 20 minutter fra Vinstra. I år er Nils Ole Oftebro og sønnen Jakob trekkplasteret – alle de 21.000 billettene er revet bort. Vi blir nødt til å reise til Gålå.

Scenografen

– Siden dere kommer fra Vårt Land kan jeg legge til at vi er veldig fornøyd med scenografen vår her på Gålå, selv om han kan være litt humørsyk og finne på de underligste ting: Plutselig tåke, regn og blåst!
Det er selvsagt Gud sjøl Nils Ole Oftebro sikter til da vi treffer ham og Jakob på amfibenkene ved tuppen av Gålåvatnet, ei uke før premieren. På sandstranda foran oss sager scenearbeidere i finérplater. Nede i vannet står et pariserhjul i glorete farger som vi ikke får fotografere, fordi det ikke er ferdig ennå. Høy gitarmusikk dundrer ut av en høyttaler.

Vi har store planer for framtida!

—   Marit Lien, adm. dir. i Peer Gynt AS

– The prophet has come, synger Nils Ole til musikken mens han knipser og danser, halvt seg selv, halvt Peer – eller seg selv nok, kunne man kanskje si. Han skal spille den eldre Peer, mens sønnen skal spille den yngre utgaven.

Da Ibsen utga «lesestykket» Peer Gynt for 150 år siden, mente han det ikke ville være forståelig utenfor Norge, og heller ikke egnet for scenen. Likevel har det blitt hans mest berømte drama sammen med Et dukkehjem. Siden den gang har Peer blitt tolket som en ramsalt satire over nordmenns svakheter, men han er også et bilde på nasjonen i sine stolteste øyeblikk. I kjernen av hans karakter – eller i mangelen på kjerne – ligger det et mysterium. «Peer er det norskeste vi har», skriver arrangørene på Gålå i årets festivalprogram. Hva sier det i så fall om Peer? Og hva sier det om oss?

Psykopaten

– Portrettet av Peer er veldig sammensatt og gåtefullt, mener Vigdis Ystad. Hun er tidligere professor ved Senter for Ibsen-studier i Oslo.

– De fleste har noe i seg selv som minner om Peer. Han bærer på drømmen om storhet, men flykter fra virkeligheten. Han har gode egenskaper som fantasi og skaperkraft, men han klarer ikke å forplikte seg overfor andre og misbruker fantasien for å tilfredsstille sine egosentriske storhetsdrømmer. Egentlig er dette et dyptpløyende psykologisk portrett som uttrykker Ibsens store menneskekunnskaper, mener Ystad.

For ti år siden hevdet psykologen Lisbeth Brudal i boka Psykopat? at Peer Gynt hadde psykopatens trekk, med en enorm selvopptatthet og manglende medfølelse. På omtrent samme tid planla Oslo kommune å kalle en ny prestisjeskole for Peer Gynt-skolen. Rektor Petter Yttereng framhevet Gynt som «nyskapende, åpen og internasjonal», i tråd med skolens verdier, men møtte så store protester at navnet ble trukket. RV (nå Rødt) spurte hvorfor man vil kalle opp en skole «etter en rollefigur som nesten bare har negative egenskaper».

Peer Gynt-prisen

Mange har påpekt paradokset i at det som opprinnelig var et angrep på norsk selvtilfredshet, nå har blitt det fremste uttrykket på norsk nasjonalromantikk. Ystad vil ikke kalle Gynt en psykopat, men ser at det er lettere å trekke fram lytene enn de gode sidene til Peer.

– Jeg syns derfor det er litt pussig at man oppe på Vinstra har gjort Peer til et bilde på alt som er flott norsk. Vi har jo denne Peer Gynt-prisen, for eksempel, som er nokså tvetydig. For Peer er en person som også preges av dagdrømmerier, svik og stormannsgalskap, og det er vel ikke bare positive egenskaper?

Jeg syns det er litt pussig at man på Vinstra har gjort Peer til et bilde på alt som er flott norsk.

—   Vigdis Ystad

Ystad sikter til den årlige prisutdelingen på stemnet, som skal gå til «personer eller institusjoner som har markert seg på en positiv måte på det samfunnsnyttige plan, og som har gjort Norge kjent i utlandet». Prisen har gått til alt fra Kjell Inge Røkke til Dissimilis. I år er det TV-serien Skam som vil få overrakt prisen av Erna Solberg. Opp gjennom årene har flere påpekt det ambivalente i å dele ut en pris oppkalt etter en illojal slavehandler og løgnhals.

Lokalpatriotisme

Men er man i hjertet av Gudbrandsdalen, er det flust med hoteller, veier og kafeer som ønsker å knytte seg til navnet Peer Gynt. Det er også her den sagnomsuste Per Gynt skal ha kommet fra, som Peter Christen Asbjørnsen foreviget i en samling folkeeventyr i 1845 – og som lokale kulturentreprenører senere har lyktes med å ankre fast i regionen. Den troløse sjarlatanen Peer Gynt er rett og slett en viktig merkevare for kultur- og turistnæringa, og de seneste 50 årene har stemnet blitt årlig gjennomført.

Bak kulissene på Gålå treffer vi også Marita Aanekre, som er her som frivillig med hele familien. Sånn har det vært siden ungene lærte å gå – nå er de 12, 14 og 16 år.

– Som lokalpatriot vil jeg støtte opp om Peer Gynt. Han har noen heltesider, som at han er lækji...

– Lækji...?

– Leken og sprek! Vi her i dalen blir kanskje sett på som litt neppå-sii, men det er vi ikke. Vi bringer sagnet tilbake der det opprinnelig kom fra. Så selv om vi ikke kan være stolte av alle sidene til Ibsens Peer, så er vi stolte av det vi har bygd opp her, sier Aanekre, før hun forsvinner tilbake til Dovregubbens hall med de to yngste barna sine.

Nazi-Peer

Det er ikke bare i Gudbrandsdalen man har lagt godvilja til i forståelsen av Peer. I 1912 ble Peer Gynt gjendiktet til tysk av Dietrich Eckart, en fordrukken romantiker i München. Eckart var ingen hvem som helst – han stiftet DAP, forløperen til Hitlers nasjonalsosialistiske parti, og var en mentor for Hitler før han kom til makten.
– Eckart speilet seg selv i karakteren Peer, sier Thor Holt. Han arbeider med en doktorgrad om filmadaptasjoner av Ibsen i Det tredje rike, ved Senter for Ibsen-studier. I fjor skrev han en artikkel om Eckart for tidsskriftet Vagant, hvor han dokumenterte hvilke friheter Eckart tok i sine gjendiktninger.

– Eckart går i klinsj med Georg Brandes og den vanlige forståelsen av Ibsen. Der Brandes legger vekt på Peers moralske laster, gjør Eckart ham til en entydig helt – en lengselsfull, germansk sjel. Peer er villedet av omgivelsene og «jødisk innflytelse», som kapitalisme og fordervet moral.

Peer Gynt var det klart mest spilte Ibsen-stykket på tyske scener under nasjonalsosialismen, forteller Holt. Hele 1186 ganger ble det oppført, mens Et dukkehjem til sammenlikning ble spilt 536 ganger.

Nordisk Faust

– Peer Gynt hadde en særstilling blant Ibsens skuespill i Tyskland på begynnelsen av 1900-tallet. Stykket ble omtalt som en «nordisk Faust» og ofte sammenlignet med Goethe. Den absolutte søken etter noe annet og mer meningsfylt er jo en parallell, dessuten appellerte nok stykkenes røtter i sagn og myter veldig til det tyske publikum. Eckarts nasjonale tilpasning av teksten bidro nok til det voldsomme gjennomslaget, men det skal heller ikke mye fantasi til for å tenke seg at Peers gjenforening med Solveig i den norske fjellheimen lett kan tenkes brukt og misbrukt i en nasjonalsosialistisk kontekst.

Den første tyske filmatiseringen av Peer Gynt kom i 1918. I 1934 kom en ny, nazigodkjent versjon, denne gangen med lyd – basert på Eckarts oversettelse. Deler av innspillingen fant sted i Gudbrandsdalen.
– Filmen er teknisk godt utført, men det trolske og psykologisk tvetydige er skåret vekk, slik at mye av fortolkningspotensialet er borte. Dette var typisk for filmene i Det tredje riket, men det er også typisk for Hollywood-filmen, som Goebbels holdt øye med. Man får en ganske platt versjon, et svart-hvitt verdensbilde av gode og onde krefter uten mye av Ibsens beske ironi, sier Holt.

Ibsen forutså neppe at vi alle kom til å bli Peer.

—   Sigrid Strøm Reibo, regissør

80-talls

I årets nyoppsetning på Gålå er det ikke svart-hvite kontraster som preger scenografien eller dramturgien. Den unge og prisbelønte regissøren Sigrid Strøm Reibo har forsøkt å «rølpe det til litt», forteller hun oss på amfiet. Passende nok triller noen akkurat da en hippie-aktig folkevogn ut på sandstrandscena. Statistene har pastellfargede 80-tallsklær på seg.
– Vi har en ramme på forestillingen som på en måte sier at Peer Gynt-stemnet er blitt som Peer selv, nemlig litt stormannsgal. Derfor bygger vi fornøyelsesparken Gyntiana her på Gålå. Men som Peers liv, blir aldri dette prosjektet noe av, sier Reibo, og peker utover mot scenen.

Jakob og Nils Ole Oftebro har sittet lenge og snakket om Peers svakheter. Kanskje er det derfor de får et behov for å nyansere bildet av mannen de skal spille.
– Hadde ingen vært som ham, så hadde vi fremdeles sittet rundt leirbålet og flikket på tømmerstokker, og fulgt de samme reglene for bestandig, mener Nils Ole.
Han kaller Peer en engelsk imperialist, som vil ut og tjene penger uten tanke for de moralske konsekvensene. Dette skaper mye elendighet, men det skaper også forandring – han «stokker om kortene og deler dem ut på en ny måte».

Et kristent drama

Oftebros vurdering minner om noe den amerikanske litteraturprofessoren Harold Bloom skrev, da han innlemmet Peer Gynt i sin høythengende Vestens litterære kanon i 1994: «Det Ibsen vurderte høyt hos Peer, burde vi også vurdere høyt hos oss selv: det idiosynkratiske som motsetter seg å bli smeltet om til det reduktive eller alminnelige», skrev Bloom da. Også den norske litteraturforskeren Harald Beyer skrev i 1928 at «Peer, løgneren og fantasten, ble mer sympatisk enn egentlig tenkt».

Men tross sympatiske trekk, er det stort sett enighet om at Peer er et bilde på norsk selvtilfredshet. Den danske kulturradikaleren Georg Brandes skal ha sin del av æren for at Henrik Ibsen er blitt stående som en samfunnsrefser. Det mener i alle fall emeritus Jørgen Haugan, på telefon fra Danmark.

– Brandes forsøkte å gjøre Ibsen til sin våpenbror i det moderne gjennombruddet. Men Ibsen hadde en kristen fortid han verken ville eller kunne slippe, sier Haugan.

Han anser både Brand (1866) og Peer Gynt som kristne dramaer. Blant norske Ibsen-forskere er Haugan blant dem som går lengst i å ville løsrive Ibsen fra den kulturradikale tradisjonen etter Brandes, og heller plante røttene hans i kristendommen.

– Det betyr ikke at Ibsen stiller seg på kirkens og presteskapets side, men at han er oppvokst i et univers med moralkoder om at man skal være oppriktig og følge kjærlighetens evangelium.

Tilgivelsens evangelium

Haugan mener Ibsen-forskningen ofte forsøker å fjerne den religiøse dimensjonen i Peer Gynt, for eksempel ved å dempe Solveigs rolle i dramaet. Han har ikke først og fremst en jordisk betydning, men er en Maria-skikkelse.

– Jeg ønsker å skjerpe den religiøse fortolkningen. Peer har så mange slette sider som menneske, at han kun kan forstås og tilgis i en religiøs kontekst. Og Ibsen holder også med ham – det ser du ved at han flere ganger lar Vårherre gripe inn til hans fordel.

Haugan viser til fjerde akt, hvor noen av Peers kompanjonger stjeler luksusyachten og alt gullet hans. Etter Peers forbannelse over dem, blir skipet sprengt i luften, som av en guddommelig inngripen. «Slumpetreff? Nei, det var mer enn så. Jeg skulle frelses og de forgå», er Peers reaksjon på eksplosjonen.

Ibsen hadde en kristen fortid han verken ville eller kunne slippe.

—   Jørgen Haugan, dr. philos. i nordisk litteratur

– Om du vurderer Peer Gynt som en verdslig tekst, henger den slett ikke sammen. Han gjør drastiske, kriminelle ting som er uakseptable i et verdslig univers. Men fordi det folkloristiske er såpass underholdende, sitter vi bare og nynner med til Griegs musikk, sier Haugan.

Ritalin-bruker

Har vi ham nå? Det har vi selvsagt ikke. Peer demonstrerer selv i fjerde akt hvordan jakten på er kjerne er fåfengt, der han sitter og skreller en løk; «Det var en ustyrtelig mengde lag! Kommer ikke kjernen snart for en dag? Nei-Gud om den gjør! Til det innerste indre, er alt sammen lag, – bare mindre og mindre.»

Regissør Sigrid Reibo på Gålå istemmer at Peer Gynt er et «veldig religiøst stykke», men har ikke selv lagt mye vekt på dette i sin oppsetning. Men et kierkegaardsk alvor hviler over hennes fortolkning.

– Peer minner om Kierkegaards beskrivelse av spissborgeren: En som lar seg underholde hele tida, uten å ta innover seg det faktum at han skal dø. Kierkegaard sier at man må ta denne angsten på alvor, men når Peer møter Bøygen, går han alltid utenom.

Vi vet ikke hvor mye Ibsen har lest av Kierkegaard, påpeker Reibo – «men det lå i tida». Også Jakob Oftebro finner en «kierkegaardsk klang» i Peer Gynt, og mener stykket ikke har tapt aktualitet.

– Veldig mange i dagens samfunn shopper og hopper fra det ene til det andre. Jeg skal ikke si at jeg er noe bedre selv, men jeg ser at mange får dårligere og dårligere tid og mindre tålmodighet. Peer er også en sånn type. Det går fort. Han ville sikkert fått en eller annen diagnose i dag, og kanskje litt Ritalin.

Han viser til hvordan vi håndterer sosiale medier.

– Vi tenker på selvframstilling på en helt annen måte i dag enn for bare 10-15 år siden, hvor vi dyrker en Facebook- eller Instagram-personlighet og alle er blitt sin egen PR-rådgiver

Peer-virkelighet

– Jeg tror ikke Ibsen skjønte at vi alle kom til å bli Peer, sier Sigrid Reibo nærmest ut av ingenting, som om hun plutselig har avklart noe viktig.

– Vi lever i hva sosiologen Zygmunt Bauman kalte den flytende moderniteten, hvor du er en idiot hvis du binder deg. Lojalitet, pliktfølelse og ansvar er blitt tunge og stygge ord. Du skal alltid være klar for å ta imot den neste jobbmuligheten, og dette forplanter seg ned til kjærlighetslivet: Man er sammen med noen så lenge man får noe ut av det – så går man til neste person.

Reibo mener derfor at «vi alle lever i en slags Peer-virkelighet nå», som gjør stykket aktuelt. Fordi meninga med livet ikke er å hoppe fra det ene til andre, men å jobbe seg gjennom ting, og å være meningsfull for andre, hevder hun.

Bruk og misbruk

Så vi har altså en Peer for nasjonalromantikere, én for satirikere, en tredje for nasjonalsosialister, en fjerde for kristen-idealister – og en femte Peer som foregrep den postmoderne tilstand, over hundre år før ordet ble kjent. Nils Ole Oftebro spilte utdrag av stykket allerede på gymnaset på 60-tallet. Han er ikke overrasket over hvor fleksibel teksten viser seg å være.

– Jeg har spilt stykket sammen med en fra Burkina Faso og en fra militærteatret i Kina. Kineseren syntes stykket handlet om forholdene i Kina etter kulturrevolusjonen, og han fra Burkina Faso hadde aldri sett et stykke som like godt beskrev situasjonen i hjemlandet hans, med alle som flyktet fra landsbygda og inn i byene. Når du reiser fra hjemmiljøet til et nytt sted, må du skape en ny identitet, som blir en underlig blanding av det du kommer fra og dit du kommer. I dette oppstår det langsomt en hjemløshet, hvor man drar opp alle røttene og ikke vet helt hvor man skal, bare at man skal videre.

Stipendiat Thor Holt er enig.

– Ibsens stykker har et stort fortolkningsrom, særlig Peer Gynt. Jeg tror det kan forklare hvorfor tekstene kan reise så langt og forstås på tvers av landegrenser og kulturer. Det fins mange innganger, og det gjør at stykkene kan brukes og misbrukes på forskjellige måter – som i nasjonalsosialisten Eckarts tilfelle.

God litteratur skal være åpen for tolkning, heter det gjerne. Om dét er målestokken, er det mye som tyder på at 150-årsjubilanten Peer Gynt fortjener sin status som verdenslitteratur. Det finnes en Peer for alle, fordi han både rommer noen egenskaper vi lengter etter – sjarm, overbevisningsevne, livsvilje – og også noen lyter vi innerst inne vet at vi bærer på: Vi er små alle keisere i hvert vårt Gyntiana. I spennet mellom stormannsgalskap og selvforakt – den samme formelen Knausgård har brukt for å erobre verden – ligger det gyntske selv, dirrende og uavklart. Og nettopp fordi det ikke lar seg fange, vil stykket trolig leve videre, slik Harold Bloom konkluderer: «Det er liten grunn til å tro at Ibsen gir sin tilslutning til det ene eller andre løftet. For ham og for oss ender stykket i ironi, det vil si, meningsløshet.»