Raset og reisen videre

Vibeke Andrea Sefland opplevde et jordskjelv som forandret livet hennes. Nå mener hun at å oppleve en katastrofe kan være ­nødvendig for å finne seg selv.

Reportasje

Når vi ringer Vibeke Andrea Sefland, er hun på vei til Kristiansand, der hun vokste opp.

– Men jeg kommer til Oslo på mandag, før jeg reiser til Nepal på onsdag og deretter direkte til Iran. Så skal jeg videre til Sør-Sudan. Men på tirsdag er jeg bare hjemme og pakker, så da må dere bare komme og besøke meg i teltet. Jeg har hele dagen.

Hun ler.

Viktig å være til

Sefland er offiser i forsvaret, fjellklatrer, hjelpearbeider og kronisk positiv, ifølge henne selv.

Det må man kanskje være, skal man være tilstede i nået – noe hun er opptatt av – til tross for at farten er høy og avstandene store.

Før jordskjelvet i Nepal, som skulle bli et vendepunkt for henne, jobbet Sefland for FN, på de Israel-okkuperte Golanhøydene i Syria. Hun så hvordan terrorgruppen IS ble stadig mer synlig, før noen visste hva slags ideologi som sto bak de svarte flaggene med hvite tegn.

---

Indre og ytre reise

  • Dette er den første i en serie artikler i Vårt Land om å reise.
  • Forandrer vi oss innvendig når vi forflytter oss geografisk? Eller oppsøker vi kanskje steder som gir gjenklang i noe som finnes i oss fra før?
  • Vibeke Andrea Sefland er hjelpearbeider, fjellklatrer og offiser i Forsvaret. Å oppleve jordskjelvet i Nepal i 2015 endret hennes måte å reise og leve på.

---

Et år tok hun fri fra FN, blant annet for å reise. Slik hadde det seg at hun 25. april 2015 befant seg i Khumbu Icefall, ved Mount Everest. Det var på denne datoen at jordskjelvet rammet Nepal og tok livet av mer enn 9.000 mennesker. Mer enn dobbelt så mange ble skadet. Skjelvet forårsaket et skred på verdens høyeste fjell.

– Jeg og resten av reisefølget ble evakuert ned, hentet av helikopter og flydd direkte til basecamp. Der var det mange som trengte hjelp.

Sefland snakker på en lite dvelende måte om de dramatiske hendelsene. De store, eksistensielle erfaringene på liv og død er i hennes gjenfortelling nesten vanskelig å få øye på. Hun er en handlingens kvinne, og store, svevende spørsmål blir kanskje sekundære i møte med konkrete, presserende behov.

– I basecamp begynte ryddingen og livreddingen. For meg ble det naturlig å bli igjen i Nepal og hjelpe, selv om veldig mange andre dro. Der kunne jeg iverksette tiltak, og ta i bruk utdanningen og erfaringen min fra forsvaret.

Siden da har Sefland drevet med hjelpearbeid på heltid.

Seks skoler, to barnhjem, en helsestasjon og et program for vanskeligstilte kvinner er blant tiltakene hun har satt i gang. Hun forteller at hjelpearbeidet gir henne energi og glede.

– Det har blitt så viktig å være til. Og jeg føler meg tryggere på hvem jeg er.

Indre reise

Sefland forteller at hun for mange år siden, før jordskjelvet, var i et fast forhold og levde i en tilværelse som var mer A4 enn det hun gjør nå. På et tidspunkt trengte hun å starte på nytt alene, for å begynne reisen med å finne ut hvem hun var.

Sefland dro til Tsjad og jobbet en periode som sjef for et sykehus i regi av FN. Det var på denne reisen hun innså at livet kunne være annerledes enn hvordan det hadde vært hjemme i Norge.

Etter at hun kom hjem begynte prosessen med å finne ut hvor hun ville videre.

– Da begynte jeg å klatre høye fjell, sier hun.

Uten at noen visste hvor hun var, besteg Sefland Sør-Amerikas høyeste fjell. Hun var alene, og helt fri.

---

Jordskjelvet i Nepal

  • 25. april 2015 inntraff et jordskjelv i Nepal, det kraftigste siden 1934.
  • Over 9000 omkom, og mer enn dobbelt så mange ble skadet.
  • Etter den 25. april fulgte en rekke etterskjelv.
  • Sentrale kulturminner og turistattraksjoner i Katmandudalen ble også rammet hardt.

---

Selvrealisering

Å legge ut på en indre reise med blanke ark var ett vendepunkt, det andre var et konkret, fysisk ras av stein og snø.

– Jordskjelvet forandret alt, sier Sefland.

– Da det rammet, ble det helt nødvendig og naturlig å hjelpe. Opplevelsen satte ting i perspektiv.

Sefland sier at sammenlignet med livet hun lever nå, hadde reisingen i større grad vært egoistisk motivert før skjelvet i Nepal. Dette til tross for at hun blant ­annet hadde drevet med førstehjelp på reisene sine, både på mennesker og dyr.

– Jeg hadde klatret, mest som et selvrealiseringsprosjekt. Hva godt gjorde det for de kulturene jeg besøkte, at jeg ble kjent med dem? Jeg hadde gitt lite tilbake i forhold til hva jeg nå har kunnet bidra med.
Sefland sier at jordskjelvet gjorde det klarere for henne hva hun ville og kunne gjøre.

– Jeg var heldig som var på Everest akkurat da. Jeg hadde ikke utnyttet mitt potensial til fulle før det. Nå vet jeg at – du verden, så mye jeg kan gjøre!

Sefland ler hjertelig, noe hun gjør ofte.

Må bli eksponert

Hadde det vært opp til Sefland, skulle alle 9. klassinger blitt sendt ut i bushen, alene, i minst en hel måned. Der skulle de fått muligheten til å hjelpe dem som trengte det. Hun mener unge mennesker trenger å oppdage verden utenfor bobla, utenfor TV-seriene og bloggene.

Da jordskjelvet rammet, ble det helt nødvendig og naturlig å hjelpe.

—   Vibeke Andrea Sefland

Tenk om flere kunne fått en opplevelse av at det ikke spiller noen rolle hvor store puppene ­deres er, eller hvilken farge de har på sofaen. Erfare at det at jeg er her, og kan hjelpe til med å snekre dette gjerdet – det er viktig!

Jeg tror flere hadde funnet ut hvem de er på den måten.

– Så man finner ikke seg selv ved å sitte i ro og vente?

– Nei. Jeg tror nesten man må bli eksponert for en katastrofe, for å finne ut hvem man er.

Bli eksponert

Sefland understreker at «katastrofen» ikke nødvendigvis må være så voldsom som et jordskjelv. – Men man må se virkeligheten i øynene, bli eksponert, sier hun.

– Man trenger heller ikke å reise langt, men man trenger å finne sitt potensial. Og det gjør man gjerne i møte med utfordringer.

Sefland mener også at man kan reise for feil grunner. Det har blitt mye prestige og penger ­involvert i det å reise, også i klatrermiljøet. På Mount Everest – som hun kaller «Hollywood», har hun sett mange uerfarne klatrere sette sitt eget og andres liv i fare. Senest i mai denne våren var Sefland med å redde livet til en uerfaren klatrer på Everest.

– Skal man klatre må man kjenne sine begrensninger. Man bør i det hele tatt ha en viss idé om hvem man er før man legger ut på tur. Samtidig, legger hun til, utvikler man seg jo underveis.

Potensiale

Når ­Sefland ser tilbake på livet sitt, tenker hun at det kanskje var meningen at hun skulle være i Nepal da jordskjelvet rammet.

– Tror du alle mennesker har et slags kall?

– Jeg tror alle har et potensial i seg, og så er det opp til hver enkelt å finne måter å bruke det på. Vi er veldig forskjellige, og man må selv finne ut hvordan man best kan ­bidra. Jeg vil heller si at vi er vår egen lykkes smed.

Sefland har sett religion misbrukt av maktpersoner mange ganger, noe som nok har forsterket en skeptisk til tanken på en gud, som kanskje også fungerer som et slags ­kontrollinstans.

– Jeg vil leve sterkt nå. Jeg vil være en best mulig person nå.

Kanskje må ikke absolutt alle reise, i alle fall ikke langt. Sefland understreker at for eksempel det å stå i en familiesituasjon kan være en stor og viktig oppgave.

Hun mener alle har potensial til å gjøre verden til et bedre sted. Da trengs også folk som jobber med data fra sofakroken hjemme, eller et kontor.

– Jeg tenker at man må finne det beste i hvert enkelt menneske, og utvikle det.

Når vi ønsker Sefland god reise, ler hun igjen godt.

– Jeg reiser i morgen, ja, det ­hadde jeg nesten glemt!

---

Reise

  • Tall fra 2014 plasserte nordmenn på verdenstoppen når det gjaldt å bruke penger på ferie.
  • Reiselivsundersøkelsen som var klar 16. juni i år, viser at vi i første kvartal av 2017 rakk å gjennomføre 4,9 millioner reiser. Dette er 10 prosent mer enn første kvartal i fjor.
  • Nordmenn reiser mye innenriks. En rapport fra Framtiden i våre hender viser at nordmenn flyr innenriks i snitt 2,9 turer per år. Det er fire ganger mer enn innbyggerne i land nummer to på lista, Sverige, som flyr 0,8 turer per år.

---

Uselvisk
 selvutvikling

Mulighetene er mange, men hvor dannende er ­egentlig dannelsesreisen?

Arbeid eller eventyr, slum eller safari – tilbudene står i kø for unge som vil reise ut i verden. Gjennom folkehøyskoler, utvekslingsprogrammer og frivillig arbeid kan ungdom, som har ressursene til det, samle opplevelser de ikke har tilgang på i Norge.

Konsum

I en doktoravhandling fra 2002 skriver cand. philol. Eva-Marie Tveit om hvordan backpackere som reiser over lang tid vinner kunnskap og erfaring. Samtidig stiller hun spørsmål ved om deres aktiviteter kan ses som konsum av opplevelser og erfaringer, og om man dermed burde etterspørre større vilje til å ta ansvar, og til å la nyvunnet kunnskap få konsekvenser.

Tveit forsker ikke lenger på turisme, men har de siste årene jobbet praktisk innenfor reiselivsindustrien.

Hun er i all hovedsak positiv til at unge reiser, men påpeker at læringsutbyttet kanskje er noe annet enn det man forventer.

– Det kan nok være en viss naivitet hos mange unge som legger ut på reise, sier hun.

Det kan nok være en viss naivitet hos mange unge som legger ut på reise.

—   Eva-Marie Tveit, cand. philol.

I sitt forskningsprosjekt peker hun på en tendens til at unge som reiser på lengre turer gjerne ser på seg selv som mer «alternative» enn andre turister. Allikevel forholder man seg i praksis for det meste til folk fra samme segment som en selv.

– Genuint kjennskap til fremmede kulturer er mer sjeldent, mener hun.

Tveit er allikevel opptatt av den positive erfaringen det kan være for unge å reise med likesinnede, møte andre selvstendige mennesker, og måtte takle den praktiske utfordringen det er å ta seg frem på reise. Hun tror disse utfordringene også kan gjøre at man modnes, uavhengig av kulturmøtene.

Erfaringsprosess

– Unge reiser både for å hjelpe og for å utvikle seg selv, sier Thomas Reite i Kirkens Nødhjelp. Reite jobber i Communication for Change, som er Kirkens Nødhjelp og Norges KFUK-KFUMs utvekslingsprogram for unge mellom 18 og 25. Reite mener unge kan lære mye av å komme ut av komfortsonen, og at dette ofte fører til et videre engasjement hjemme i Norge.

Communication for Change, som også er støttet av Fredskorpset, er et program på ett år der høstsemesteret tilbringes i Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Vårsemesteret består av informasjon, læring og bearbeiding hjemme i Norge. Mellom de to semestrene samles de reisende på Institutt for sjelesorg, Modum bad, for å dele historier og erfaringer.

For den skoleflinke ungdommen kan et år med «dannelsesreise» antagelig være sunt.

—   Willy-Tore Mørch, professor emeritus UiT

Reites kollega i KFUK-KFUM, Hanne Kervel Fjørtoft, understreker viktigheten av å bearbeide de erfaringene man får.

– Jeg tror også det er en gradvis prosess å ta inn over seg hvilke erfaringer man faktisk har fått, og hva de innebærer. Det hender vi snakker med folk noen år etterpå, som sier at de først nå ser hva de egentlig opplevde og hvordan det har vært med å forme dem.

Sunt

Willy-Tore Mørch er professor emeritus i barn og unges psykiske helse ved UiT. Han har i flere sammenhenger ytret bekymring for prestasjonspresset ungdom i dag utsettes for. Han mener imidlertid ikke at de økte mulighetene for å reise utgjør et stort problem i den sammenheng.

– For den skoleflinke ungdommen kan et år med ­«dannelsesreise» antagelig være sunt, mener Mørch.

Det som imidlertid bekymrer ham, er et at «friår» med reise for unge som er skoleleie, kan gjøre det vanskelig å komme tilbake til skolebenken igjen. Han skiller mellom den gruppen unge som står i fare for å falle ut av utdanningssystemet, og de som ikke gjør det.

Selv om Mørch ikke oppfatter det å reise som en del av prestasjonspress problematikken, tror han ikke det er nødvendig at alle unge må ut på reise for å «finne seg selv».

– Norge er en velferdsstat som kan tilby de mulighetene ungdom trenger, sier han.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje