Forbrytelse og straff

Alt kan tilgis, mener Knut Storberget. Men han vet ikke om han noen sinne klarer å tilgi terroristen bak 22. juli-angrepet.

Reportasje

– Det er sjelden jeg henvender meg til en gud, og sier «nå må du hjelpe». Men jeg har tatt meg sjøl i å gjøre det. Hvis det er ordentlig kritisk, sier Knut Storberget.

Det har gått seks år siden ei bombe gikk av i regjeringskvartalet på akkurat en dag som denne, en julidag med blå himmel og et Norge i feriemodus. Storberget var justisminister, en av lederne som forventes å stå støtt og styre landet selv når det verst tenkelige skjer. Men arbeidsplassen hans var sprengt. Kollegaer drept. Ungdommer i hans eget parti var skutt ned på den fredelige sommerleiren på Utøya.

Hvordan klarer du å styre landet når katastrofen også rammer deg sjøl personlig? Storberget bruker ordet «krevende», men det føles som en underdrivelse. Kanskje finnes det ikke store nok ord.

– Jeg er et følelsesmenneske. Det var fint å ha en regjeringsbil å grine i.

Han kremter.

– Men jeg tror ikke noe menneske hadde klart å gå igjennom noe sånt uten å føle at Norge sto så samla som vi gjorde.

VÅRT LANDS LEDER: Vi har et dypt sår i vårt nasjonale minne

Vondt

Han har kjent på at seksårsdagen nærmer seg. 22. juli er et traume. Det gjør vondt. Knut Storberget unner ingen opplevelsen av å sitte som justisminister når terroren rammer landet.

– Du føler deg maktesløs, for du sitter ikke som justisminister og styrer politioperasjoner. Men samtidig løfta hele Norge oss gjennom det – fra konge til borger. Det er en sterk opplevelse, sier Storberget.

– Henvendte du deg til Gud etter terrorangrepet?

– Vi var i kirka mange ganger, så det må jeg svare ja på. Men ikke operativt inn i den politiske rollen jeg hadde. Og henvendelsen var ikke bønn om hjelp, men heller et spørsmål om «hvorfor lar du dette skje? Hva er meninga i dette?»

Han har slått seg til ro med at han ikke kommer til å få svar.

Jeg er et følelsesmenneske. Det var fint å ha en regjeringsbil å grine i.

Refleksjonsperiode 

– Nå må dere spise, da!

Knut Storberget har smurt rundstykker, trakta kaffe og skjært opp rullekake. Han står barbeint og ubarbert i skogen noen mil nord for Elverum, i shorts og solbriller. Den lyse luggen står rett opp, antakeligvis som et resultat av morgenbadet i innsjøen like ved. Vi skulle egentlig møtes hjemme hos ham, men så var det jo så fint vær.

Knut Storberget har vært på dette stedet hver sommer hele livet. Bestefaren bygde hytta i 1915, i sveitserstil, med lafta vegger og dragehoder på mønet. Inne i den blåmalte stua henger kongefamilien på den ene veggen og familien Storberget på den andre. Hytta er et tidsbilde, og får stå urørt fra tida da den ble bygd.

– Dere skal ikke bade først?

Storberget forteller at han tidligere hadde en regel om at alle journalister som besøkte ham på hytta måtte bade for å få intervju. Men i det siste har han blitt litt mykere. Det er ikke lenger et krav.

– Her kan man bade naken, det gjør jeg. Jeg skal ikke kikke, lover han.

Knut Storberget er inne i det han kaller en refleksjonsperiode. Han tar ikke gjenvalg på Stortinget, men har nylig blitt utnevnt til fylkesmann for det nye storfylket Hedmark og Oppland. Men jobben begynner ikke før i 2019. For første gang i livet har han en periode som er helt åpen. Han vet ikke hva han skal gjøre det neste halvannet året.

– Jeg har kokettert litt og sagt at nå skal jeg bare reflektere og tenke. Ta dagene som de kommer. Etter tre uker på ferie merker jeg at jeg snart må ha noe å gjøre.

De siste 16 årene har jobben hans vært i statsapparatet. Ti år på Stortinget og seks år i regjering. Nå er det tid for å kjede seg litt.

– Jeg gleder meg litt til det. Trur jeg, da.

Prestene viktigst

Knut Storberget har vært medlem av Den norske kirke hele livet. I barndomshjemmet var kirkegang mest tradisjon, det var sånn det skulle være. I voksen alder har han blitt mer oppmerksom på hva kirka kan bety for folk. Også for ham.

– Det er noe mer. Det er min tro. Men jeg klarer ikke å definere det, sier Storberget.

Han veiver handa ut i lufta, som for å peke mot dette «noe» som skal finnes et sted der ute.

– Du har ikke noe behov for å definere det heller?

– Nei, jeg baler ikke så mye med det. Det tror jeg er takket være kirka her på Elverum, som ikke gir deg en mal for hvordan du skal tenke, men derimot er ganske åpen.

For Storberget er det ikke guden som er viktigst, men de menneskelige relasjonene i menigheten. Det er nesten så du skulle tro han hadde blitt betalt for å snakke pent om prestene Sevat Lappegard og Ole Kristian Bonden. Han klarer ikke å slutte å rose dem.

– Prestene er noen ganger viktigere for meg enn selve troen. De to og menigheten her på Elverum er helt fantastiske. Det må du få med.

Han peker på opptakeren på bordet.

– De har betydd så mye for meg. Som politiker skal du ha svar på alt, og ha styringa, men i kirka er det mulig å komme med tvilen din. Her har jeg fått hjelp til å leve med alle spørsmålene. Å slå meg til ro med at jeg kan ikke styre alt, sier Storberget.

Han beskriver prestene som gode samtalepartnere, noen han kan snakke med i både sorg og glede.

– I min menighet kan presten si fra prekestolen at «dette er meningsløst, og det har vi ikke noe svar på». Og så lar vi det være sånn.

---

Knut Storberget

  • 52 år, gift og har tre døtre. Bor på Elverum.
  • Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra Hedmark siden 2001. Tar ikke gjenvalg til høsten.
  • Var justisminister fra 2005 til 2011, i Jens Stoltenbergs regjering.
  • Utdanna jurist og har jobba som strafferettsadvokat.
  • Utnevnt til fylkesmann i den nye regionen Hedmark og Oppland fra 2019.

---

---

4 raske

  • Ubegripelig

  • Ungene

  • Det har jeg ikke tenkt på.

  • Svøm med dem som drukner av Lars Mytting

---

Ro rundt tvilen

Han tenker seg om akkurat lenge nok til at vi rekker å høre at vi befinner oss langt fra Stortingets travle korridorer. Fuglene kvitrer intenst, og furukronene suser. Men på enkelte spørsmål, kommer svaret nesten før det er ferdig stilt.

– Tviler du mye?

– Ja, svarer Storberget.

– Men at det er rom for tvil, styrker troen min. Og tvilen plager meg ikke, jeg er tvert imot veldig rolig. Det er fordi jeg har blitt møtt av ei kirke som er så ålreit. Som faktisk kan gi litt ro rundt tvilen.

Storberget er opptatt av at kirka og arbeiderbevegelsen har felles verdier i bånn.

– I kristendommen er det nestekjærligheten som berger oss. Det er det samme vi snakker om i arbeiderbevegelsen når vi snakker om solidaritet.

Han mener de fleste utfordringene i verden, kan løses av å tenke på nestekjærlighet – klimaet, mat nok til alle, kriminalitet. Han kaller seg sjøl optimist, og sjøl om han ikke bekymrer seg for de tre døtrenes framtid, tenker han mye på hvordan de kommer til å få det.

– Jeg blir urolig av at USA rekrutterer presidenten sin fra et realityshow som går ut på å sparke folk, en person som har brukt hele livet sitt på å bare berike seg sjøl. Det han sier, er det stikk motsatt av nestekjærlighet, enten det er snakk om kvinner, arbeidsledige eller fattige. Det syns jeg er plagsomt å tenke på, sier Storberget.

Avslappa forhold

Det murrer mykt under bordet, og en dyprød, slank katt med frynsete ører, merka etter tida da han sloss i hovedstadens gater på nattestid, gnir seg inntil beina. Knut Storberget styrker Ronaldo over ryggen.

– Jeg vil ikke si at jeg er av de mest religiøse. Jeg har et ganske avslappa forhold til religion, normer og tro, og liker veldig godt når jeg kan finne likheter i andre religioner. Du skal ikke lese veldig mye fra buddhismen eller islam før du ser at det er mye felles tankegods.

– Hva legger du i å være religiøs?

– Det er et godt spørsmål, for det er nok ikke sånn at du enten er religiøs eller ikke. Her er det glidende overganger. Men jeg føler ikke at religionen har prega så mye av mitt liv.

Storberget er opptatt av at døtrene sjøl skal få velge om de vil konfirmeres. Og han syns det er «krevende» å vite om du skal døpe barna dine. De er likevel døpt, men Storberget innrømmer at det var en vanskelig avgjørelse. Han mener jo egentlig at dette er et valg døtrene må ta sjøl når de er gamle nok.

– Men så opplever vi at kirka er en fin plass for oss, og da vil vi gjerne ha med unga våre også, sier Storberget.

Jeg har et ganske avslappa forhold til religion, normer og tro.

Forelska

Han er takknemlig for at han nå kan våkne opp til rolige dager på hytta. Smøre rundstykker og høre på Reiseradioen. Lese gårsdagens Aftenposten. Kjenne at han savner Stortinget og at det er helt greit. Han siterer Thorvald Stoltenberg: A4-livet er undervurdert.

Nå skal Knut Storberget snart inn i embetsverket, og som fylkesmann blir han talsperson for den til enhver tid sittende regjering. Han gleder seg. Og han kan ikke få rost norsk byråkrati nok. Spesielt hvordan de reagerte etter terrorangrepet.

– I tillegg til å være et angrep på ungdommer, var det et angrep på en av grunnsteinene i demokratiet vårt – at vi har folk som står på i embetsverket uavhengig av politisk farge, sier Storberget.

Uten innsatsen til de ansatte i departementet, vet han ikke om han hadde klart å gjøre jobben sin etter 22. juli.

Og Storberget gir seg ikke der.

– Jeg må si at norsk embetsverk og norsk byråkrati, det er jeg forelska i.

Forsoning

Mye av Knut Storbergets karriere har dreid seg om kriminalomsorg. Han er utdanna jurist og har jobba som strafferettsadvokat. I 2012, rett etter at han gikk av som justisminister, kom boka Det er dine øyne jeg ser. Den handler om forsoning og tilgivelse, og det er ikke noe Storberget heller vil snakke om enn dette.

– I politikken framstilles det ofte som om ofrene er lengst unna tilgivelsen, at de er de ivrigste til å hevne og til å ville ha lengst mulig straff. Men jeg opplever at ofrene gjerne vil forsone seg med gjerningspersonen, sier Storberget.

Hans poeng er at samfunnet har forandra seg enormt, mens vi fortsatt straffer folk på samme måte som på 1800-tallet. Storberget mener vi som samfunn må legge bedre til rette for at de som er ramma av en forbrytelse, skal få mulighet til å tilgi – hvis de ønsker det.

Han tror et møte mellom gjerningsperson og offer kan være vel så tøft som en fengselsstraff. Samtidig er det viktig at det ikke blir et press eller en forventning, understreker Storberget.

– Jeg mener det ligger veldig mye nestekjærlighet i tanken om forsoning og tilgivelse.

Det gikk flere år før jeg slutta å tenke på terrorangrepet hver dag.

Norsk embetsverk og norsk byråkrati, det er jeg forelska i

På prøve

Forsoning er første skritt. Det betyr at du går videre. Tilgivelsen går dypere. Da må du faktisk forholde deg til gjerningspersonen.

Kan alt tilgis? Ja, mener Knut Storberget. Det har historien vist. Han trekker fram folkemordet i Rwanda og forsoningsprosessen i Sør-Afrika som eksempler. Men det går ikke an å pålegge mennesker å tilgi.

Når det kommer til hans egen evne til å tilgi terroristen bak angrepene 22. juli, er svaret nei. Han kan ikke tilgi ham. I hvert fall ikke ennå.

– Det har jeg ikke egenskaper til, sier Storberget.

– Tenker du at du bør jobbe med deg sjøl for å klare å tilgi?

– Nei, jeg gjør ikke det. Men jeg er glad i forsoning og tilgivelse likevel. Hvis du skal videre i livet, må du også forsone deg med 22. juli. Det er slitsomt å ikke være forsona.

– Har du klart å forsone deg med det som skjedde 22. juli, da?

– Ja, men det er også grader av forsoning. Jeg har slettes ikke tatt skrittet ut og sagt at jeg går inn i tilgivelsen. Men jeg har gått videre. Jeg går ikke og gnager på det som skjedde lenger. Men det har tatt tid. Det gikk flere år før jeg slutta å tenke på terrorangrepet hver dag.

Det er ingen selvfølge at en terrorist skal bli behandla med nestekjærlighet. Knut Storberget mener Norge har bestått prøven etter 22. juli. Han kaller rettsprosessen imponerende og verdig.

– Menneskerettighetene blir virkelig satt på prøve når vi står overfor dem vi misliker mest. En ting er å snakke om menneskerettigheter i festtaler, men tåler vi også å snakke om det i en terrorrettsak?

Han innrømmer at det ikke er så lett når du står i det, å se at også en terrorist som har 77 liv på samvittigheten har menneskerettigheter.

– Da må du ta et par runder med deg sjøl.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje