– I de fleste frimenigheter er det en gruppe som er veldig opptatt av Israel, som kunne tenke seg å komme på Oslo Symposium, leser Norge IDAG og ser på Visjon Norge. Samlet er de ganske mange. Vi kan snakke om 100.000 mennesker. Men de er sjelden i flertall i en menighet, sier Bjarte Ystebø.
Men én helg hvert valgår er de i flertall. Da samler Ystebø de ivrigste til konferansen Oslo Symposium i Folkets Hus, storstua til deres politiske hovedfiende, venstresiden.
Kristenfolket
Kristenvelgerne kan få en sentral rolle ved årets stortingsvalg. I en serie denne sommeren undersøker Vårt Land hvem de er. I jakten på kristenvelgerne har turen kommet til den kristenkonservative høyresidevelgeren.
– Vårt Land pleier å hjelpe oss med aldersvurderingen. salen er alltid fylt med grå hoder og fossiler i artiklene deres, erter Ystebø.
Kritikk av eliter og politisk korrekthet er definitivt en del av miksturen på Oslo Symposium, og Ystebø trives i utfordrerrollen. Den får han også utløp for som leder i organisasjonen Kristenfolket og assisterende redaktør i avisa Norge IDAG.
– En kristenvelger er opptatt av kristendommens rolle og vilkår, og uttrykkene den har i storsamfunnet – skolegudstjeneste, kors i flagget og Fedrelandssalmen i radioen. Han er opptatt av de kristne hjertesakene, som handler om familie og ekteskap, Israel, friskoler og menneskeverdspørsmål som abort og bioteknologi, sier Ystebø.
Disse velgerne kaller han for «kristenfolket».
– Men det er langt flere kristenvelgere enn kristenfolket ditt?
– Jeg snakker ikke om hvorvidt du er kristen eller ikke, men om kristenfolket som en sosiologisk gruppe, de som er opptatt av sakene jeg nevnte.
Ystebø mener «kristenfolket» i stor grad overlapper med dem valgforsker Bernt Aardal forrige torsdag beskrev som «den mest aktive lavkirkeligheten» – de som oppgir å være personlig kristne som går ofte i en kristen forsamling og er med i en kristen organisasjon.
I 2013 utgjorde de fire prosent av velgerne. Kristelig Folkeparti og Høyre sto sterkt med 45 og 26 prosent oppslutning, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet svakt med elleve og to prosent.
Partivalg
Ystebø snakker derimot varmest om KrF, Partiet De Kristne (PDK) og Frp – med Høyre som alliansepartner:
– Alle disse har noe som er verdifullt for en kristen velger, men ingen har alt. Folk vektlegger ulikt og velger parti deretter.
– Hva appellerer ved disse partiene?
– KrF er en pålitelig ombudsmann for kristne organisasjoner og menigheter, med en stolt historie som kristenfolkets parti. Frp er en Israel-venn med god innvandringspolitikk. PDK har en kristen politikk og tydelig høyreforankring.
Han mener KrF har mistet noe av totaldominansen partiet hadde blant «kristenfolket», men også til dels i det bredere kristen-Norge.
– Velgerne KrF henvender seg til har blitt mye mer fragmenterte og polariserte. Miljøfantasten i Den norske kirke var knapt synlig så sent som på 1990-tallet. Israel-vennene er også flere enn før, sier Ystebø om det større landskapet, og fortsetter:
– På 1990-tallet var det nær hundre prosent oppslutning om KrF i pinsemenigheten Tabernaklet i Bergen der jeg går. Nå stemmer noen på Erna, noen på Sylvi, noen på PDK. Men KrF er fortsatt soleklart størst. Sånn tror jeg det er mange steder.
– Er det noen som virkelig jakter på «kristenfolket»?
– Ja, både KrF, Frp og PDK, men de store partiene har bredere hensyn å ta. KrF er opptatt av politisk korrekthet, som av og til trumfer jakten på kjernevelgeren. Frp er opptatt av å være liberale og sekulære, det trumfer av og til den kristne kjernen.
Likevel mener Ystebø at frieriet gir den kristenkonservative høyresidevelgeren makt:
– Når partier prøver å gjøre seg attraktive for dem, gir det makt. De har også en oppdragende virkning på KrF og Frp – med vekslende hell.
---
Ordliste
- Oslo Symposium: konferanse som samler kristenkonservative i møte med politikere, debattanter og predikanter. Kamp for ikke-sosialistisk styre og Israel står sentralt.
- Kristenfolket: organisasjon som jobber for «et Norge bygget på kristendom og kristne verdier».
- Norge IDAG: kristenkonservativ og høyreorientert riksdekkende ukeavis.
- Lavkirkeligheten: kirkesamfunnene som har en friere liturgisk og mindre høytidelig gudstjeneste, og der lekfolk (ikke teologer) spiller hovedrollen. Knyttes gjerne til såkalt vekkelseskristendom, som vektlegger anger og omvendelse.
- Frikirker: kristne trossamfunn uten bånd til staten eller Den norske kirke.
- Bibelbeltet: strekker seg langs kysten frå Aust-Agder til Møre og Romsdal. Har også avstikkere til Telemark og Østfold.
- Karismatisk kristendom: kristendomsform kjennetegnet ved en erfaring av Den hellige ånd (åndsdåp) som resulterer i praktisering av nådegaver som tungetale, profeti og helbredelse ved bønn, samt nære kristne fellesskap med sterk vekt på lovprisning og evangelisering.
- Pinsebevegelsen: betegnelse på en gruppe selvstendige kristenkarismatiske samfunn og menigheter, som følger en «bibeltro» (i betydningen bokstavtro) kristen lære.
- Pietisme: Kristendomsform som vektlegger personlig fromhet og livsførsel.
- Kilder: Vårt Land, SNL, Wikipedia, kristenfolket.no
---
Ensformig
Ystebø, som har fortid som KrF-politiker, mener partiet ikke har evnet å favne det økte mangfoldet i norsk kristenhet. Dermed kunne PDK se dagens lys, mener han:
– At den høyrekonservative opposisjonen i KrF skulle bli til et politisk parti, er et resultat av KrFs egne valg. Kristenheten har blitt mer polarisert og fargerik, KrF har gått i motsatt retning. De på Stortinget er fine, men veldig like folk. Fylkene nominerer konsensuskandidater. De til høyre for sentrum får ikke være med. Derfor er det ingen konservative på Tinget som kan legitimere partiet overfor den kristne høyresiden. Dét er grunnlaget for PDK. For ingen kan egentlig si at KrF sviktet i de politiske veivalgene: De kjempet mot abort, mot Partnerskapsloven, og så videre, sier Ystebø.
Han håper på økt oppslutning om «sin» velgergruppes kjernesaker fremover:
– Jeg synes å merke et større engasjement som respons på multikulturalismen. K'en i KRLE og skolegudstjenesten ble populære. Politikerne så hva som rørte seg og tilpasset standpunktene. Mange vil appellere til Norge som et kristent land, at det kan være lurt å være litt konservativ i møte med andre kulturer.
Flere har ment å se denne trenden i senere år, både i storsamfunnet og i kristenkonservative høyrekretser, og forklart den med islams økte synlighet i Vesten og terrorvirkeligheten etter ellevte september. Ystebø har også et islamkritisk ståsted:
– Islam ikke bare er et trossystem, men en ideologi som legger føringer for alle samfunnsområder.
– Sørvestnorsk fenomen
Den kristenkonservative høyresidevelgeren er en sørvestnorsk pietist, ifølge valgforsker.
– Den sørvestnorske pietisten er enten medlem av en frikirke, eller av en lavkirkelig organisasjon innen Den norske kirke. Han eller hun er engasjert i sangforeninger og ungdomsarbeid – det er en heltidsjobb, ikke sant – og er veldig skeptisk til en del ytre ting som alkohol, sier Bernt Aardal.
«Den sørvestnorske pietisten» er navnet professoren ved Universitetet i Oslo gir den kristenkonservative høyresidevelgeren, som Vårt Land skisserer for ham etter Bjarte Ystebøs lest.
Geografi
– Innen norsk kristenhet har du den sørvestnorske pietisten på den ene siden, og den liberale, urbane kristne på den andre. Mens sistnevnte neppe stemmer på Kristelig Folkeparti, kan førstnevnte også stemme Partiet De Kristne eller Fremskrittspartiet i tillegg til KrF, sier valgforskeren.
Han understreker at slike kristenvelgertyper er forenklinger og «først og fremst interessante hypoteser».
Som navnet «sørvestnorsk pietist» tilsier, er velgergruppen tett knyttet til Sør-Vestlandet og det såkalte bibelbeltet. Dette var og er KrFs kjerneområder. Her finner man også den mest aktive lavkirkeligheten og en mer uttalt kristendomsform, ifølge Aardal.
Til sammenligning finner man få «sørvestnorske pietister» i storbyer eller på innlandet på Østlandet.
– Oppland og Hedmark er folkekirkeland og senterpartiland, og de som går i kirken her er nok en mer lavmælt kristengruppe som ikke har markert seg like tydelig. Hedmark har blitt kalt for hedningmarken. Innlandsfylkene har hatt større takhøyde og bredde i det kirkelige landskapet. Her gjør KrF det dårlig.
Avskalling
Ved stortingsvalget i 2005 mistet KrF en del velgere fra sin kristenkonservative høyrefløy til Frp. De var blant annet skuffet over Israel-politikken KrF førte i regjering.
– Men dette var geografisk avgrenset og gjaldt særlig Sør-Vestlandet, med store utslag i enkeltkommuner, sier Aardal.
Siden har lekkasjen stoppet. Valgforskeren mistenker at en del av velgerne som gikk til Frp nå kan ha hoppet videre til PDK:
– Frp fikk problemer da de tok aktiv dødshjelp inn i prinsipprogrammet sitt. Nå prøver blant annet Sylvi Listhaug å slå seg inn igjen her.
Uansett er det snakk om veldig få velgere. For den aller mest aktive lavkirkeligheten utgjorde kun fire prosent av velgerne i 2013, slik Aardal målte det i Valgundersøkelsen, og av disse var det kun to prosent som stemte Frp. Blant resten foretrakk de fleste KrF eller Høyre, slik Vårt Land skrev forrige torsdag.
PDK gjorde på sin side et ganske godt valg i 2013, og et mindre godt et i 2015, forteller Aardal:
– Partiprogrammet var en sjelden kombinasjon i norsk politikk – på den ene siden en økonomisk liberalistisk høyrepolitikk, på den andre de typiske kristelige, lavkirkelige hjertesakene. PDK er en miks av KrF og Frp. For sosialt og økonomisk har KrF ligget på venstresiden.
Inspirasjon fra USA
Bjarte Ystebø har tidligere snakker om hvordan han har hentet inspirasjon fra den kristenkonservative høyresiden i USA. Til Vårt Land sier han imidlertid at han tror få norske kristne er like inspirert av disse kreftene. I en masteroppgave om talene ved Oslo Symposium, fant Hanne Linn Skogvang «ideologisk slektskap» mellom kulturkrigretorikken hos amerikansk kristenhøyre og verdikampretorikken på talerstolen ved Oslo Symposium. Men sistnevnte er først og fremst en særnorsk miks, mente hun.
– Det er i så fall mer vestlandske, og kanskje særlig i noen mer karismatiske miljøer, at man henter impulser fra den kristenkonservative høyrebevegelsen i USA. Her er nok Frp det norske partiet som ligner mest, sier Bernt Aardal