Sjølberging 2.0

På 1970-tallet dyrka hippiene jorda for å redde verden. I dag flytter vi til småbruk for å følge en romantisk drøm.

Reportasje

Med knuffing og høye hvin krangler pappagrisen og de to sønnene hans om et hardt, gammelt brød. Ser du bort fra det karakteristiske trynet, er ullgriser til forveksling lik sauer. For ikke lenge siden hadde de selskap av to mohairgeiter – en type geit som ikke hopper, og derfor holder seg godt bak gjerdet. Men alle regler har unntak.

– De stakk til fjells. Når noen ivrige ullgriser setter en støkk i dem, glemmer de tydeligvis sine begrensinger, forklarer matmor Julia Skaara Wik.

Høyt over det blinkende Seljordsvannet har Wik sitt rike. For seks år siden byttet hun og ektemannen Noah ut en trang leilighet på Nesodden med en karrig gård og utallige mål med ur og trær her på grensa mellom Bø og Seljord i Telemark. Her bor de og barna Milla (11), Frida (5) og Samuel (3), og hun og Noah har så langt samlet sytten høns, tre griser, fire katter, tre hunder, to geiter og fire hester.

Å leve av landet

«Den lange, lange sti over ­myrene og ind i skogene, hvem har trakket op den? Manden, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.»

Knut Hamsun traff tidsånden godt med Markens grøde i 1917, som tre år seinere ga ham en Nobelpris. Ved utgangen av en verdenskrig som takket være nymotens drapsteknologi hadde tatt livet av flere millioner unge menn, var det steile fronter mellom framtidsoptimisme og teknologikritikk.

I en slik kontekst passet fortellingen om den driftige og lavmælte Isak Sellanrå godt. Etter å ha vandret inn over myrene finner han den ideelle plassen for nybrott langt ute i allmenningen. Til tross for en kone med hareskår, et spedbarnsdrap og annen motgang, viser gården Isak bygger opp seg å tåle konjunkturnedgang godt. Når bergverket sambygdingene satser alt på går i dass, tusler bruket uberørt videre.

Når Isak bryter jord, er det av nødvendighet. Når nordmenn i dag søker etter småbruk på Finn.no, er det heller en romantisk drøm. Selv om søke­ordet er et av de mest brukte på den digitale markedsplassen, er ikke dagens sjølberging et spørsmål om liv og død.

Julie Skaara Wik trengte et hjem til en stadig økende dyre­flokk. Dessuten ville hun innlemme­ kjæresten – amerikaneren, turentusiasten og ungdomsarbeideren Noah Roze­boom i flokken. Paret begynte å leite etter et passende småbruk. Nærheten til tregrensa var med på å overbevise Rozeboom.

– Jeg ville komme meg til fjells. Når vi så dette stedet, hadde vi ikke noe annet valg enn å flytte.

Rozeboom gjør en forklarende bevegelse med armen, lar liksom hånda sveipe – wow! – over den grønne utmarka, de grå, snøflekkete fjella og hjemsjøen til Seljordsormen som blinker innbydende nede i dalbunnen.

Grønn bølge

Sprøytemidler kan ta knekken på deler av økosystemet, forklarte den amerikanske biologen Rachel Carson i bestselgeren Den tause våren fra 1962. Den åpnet for innsikten om at ødelegger vi naturen, ødelegger vi oss selv.

Videre fulgte Gaia-hypotesen formulert av ­kjemikeren James Lovelock: Mennesket inngår i en større sammenheng. Verden er som en stor organisme. Kutter du av en arm eller et bein, går det ut over resten av kroppen.

En konsekvens av dette gryende miljøengasjementet var at den såkalt grønne bølgen som skylte inn­over Norge på 1970-tallet. Sekstiåtternes opprørstrang kombinert med økt miljøbevissthet medførte at hippier, marxister, anarkister og kristne med ett fikk for seg at de ville forlate konsumkulturen og søke et liv i pakt med naturen.

– På 1970-tallet var det de store, kollektive fortellingene som inspirerte til sjølberging. Hvis mange nok levde kollektivt og av jorda, ville det tvinge fram en samfunnsendring, forklarer Per Ingvar Haukeland, økofilosof ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Med jappetid, nyreligiøsitet og ny tro på individet,­ var de store ideologienes tid over da 70-tallet glei over i et nytt tiår.

– Fra 1980-tallet har den kollektive motivasjonen smuldret opp. Mange av de som vil drive sjølberging i dag, er ikke drevet av store ambisjoner om å redde verden, men er mer opptatt av det konkrete og hverdagslige, sier Haukeland.

På 1970-tallet var det de store, kollektive fortellingene som inspirerte til sjølberging.

—   Per Ingvar Haukeland, økofilosof

Andre bølge

Julia og Noah kjøpte ikke Brekketo fordi de ville redde verden, selv om idealismen gror opp av jorda i takt med grønnkål, bønner og squash.

– Jeg vil leve mest mulig selvstendig – ikke være avhengig av noen. Vi vil tjene penger på å leie ut til turister og på å arrangere sommerleir for ungdom. Og så skal vi bli sjølforsynte med grønnsaker og kjøtt og forhåpentligvis på sikt også elektrisitet, forklarer Wik.

De fikk nylig besøk av Bærekraftige liv i Bø, hvor Per Ingvar Haukeland er en av grunnlegg­erne. Det er ett av flere ganske ferske prosjekter her til lands ­inspirert av den britiske Transition Town–bevegelsen, som vokste fram tidlig på 2000-tallet. Tanken er at mennesker i lokalsamfunn skal sparke i gang det såkalte grønne skiftet gjennom tiltak i lokalmiljøet. Det lyder kanskje naivt, men drivkraften er ikke tvang eller pessimisme, men gleden i å skape noe sammen.

Jeg vil leve mest mulig selvstendig – ikke være avhengig av noen.

—   Julia Skaara Wik

Familien Wik-Rozeboom vil i størst mulig grad bryte med forbrukersamfunnets kjøp og kast-mentalitet.

– Med unntak av underbukser, kjøper vi nesten ingen ting, forklarer Wik.

Alt flyter i alt

Også en myteomspunnet mann med falkenese ble inspirert av Den tause våren og Gaiahypotesen. Etter noen besøk ved Berkeley-universitetet begynte filosofhjernen til Arne Næss å grunne over menneskets plass i naturen. På begynnelsen av 1970-tallet lanserte han to begrep som siden har blitt en egen skole: Dypøkologi og økosofi.

Arne Næss' ideer har tidvis blitt kritisert for å være antimenneskelige. Økosofiens ønske om å se dypere på økologien er, i motsetning til andre miljøbevegelser, ikke-antroposofisk. Det vil si at den ikke setter mennesket i sentrum. Tvert om er det slik at alle deler av den omtalte enheten­ har verdi. Alt henger sammen og bør derfor ­behandles godt.

– Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke kan bruke naturen, men at vi i et økosentrisk perspektiv blir mer bevisst og ydmyk ovenfor de store sammenhengene, forklarer Haukeland.

Åndelig omstilling 

Sommeren 1990 banket en ung Haukeland på kontordøra til professor Arne Næss. De to ble gode venner og samarbeidspartnere, og i dag, elleve år etter Næss' død, er Haukeland styreleder for stiftelsen som tar vare på professorens gamle hytte på Hallingskarvet – Tvergastein. Næss var ikke religiøs, men omtalte likevel den svære fjellryggen som hellig.

– På 1970-tallet diskuterte Næss og hans assistent og venn Sigmund Kvaløy Setreng drivkraften i et økopolitisk engasjement. Setreng, som var ­inspirert av Marx, gikk for økofilosofi og Næss for økosofi. Næss mente vi kunne studere økofilosofi som et fag, mens økosofi for ham var ens personlige syn, forklarer Haukeland.

Der Setreng var opptatt av det kollektive, var Næss opptatt av kilden til endring og handling hos den enkelte. Uavhengig av om du er buddhist, kristen, eller ikke-troende må du finne motivasjonen til endring i deg selv.

– «Selvet» hos Næss var et ­utvidet selv – et økologisk selv – som inkluderer annet liv vi står i et inderlig forhold til. Altså at vi ser oss selv i noe større. Slik har økosofien for mange en åndelig dimensjon.
Selv fant Haukeland, etter flere år som søkende, sin indre kveker da han var i tjueåra.

– Som kveker ser jeg noe av den skapende kraften – Gud – i alt som lever. Min økosofi bygger på en følelse av samhørighet med alt levende, og denne følelsen inspirer til undring og ydmykhet ovenfor livet. Kraften i en bærekraftig utvikling, slik jeg ser det, er den dype gleden jeg opplever i å leve mer i tråd med det jeg tror på.

Nei til EEC

Roy Jacobsens generasjonsroman Seierherrene fra 1991 viser klassereisen mange nordmenn foretok i forrige århundre. En reise hans egen familie tok del i. Mora vokste opp i ­fattigdom på Helgelandskysten, mens Jacobsen selv ble født inn i materiell velstand i en drabantby i hovedstaden.

I siste halvdel av Seierherrene ledes vi gjennom 1960-, 70- og 80-tallet av Rogern, den yngste av tre brødre som vokser opp på Tonsenhagen i Oslo.

Etter å ha forlest seg på marxistisk lektyre og røyka sin del hasj, trekkes eldstebror Harald ut på bygda av den grønne bølgen. Bestefarens veiløse gård står tom. EEC står for døra. By og land, hand i hand – her må det tas tak for å stoppe avfolkinga av landsbygda!

Harald får bygd ferdig veien og er snart en ­kløpper på å søke både den ene og den andre formen for stønad.

Den mellomste broren, Jannik, påpeker broens hykleri:

– Du har lurt denne lut fattige kommunen til å bygge vei til et uproduktivt gårdsbruk, så du skal kunne kjøre bilen din opp på tunet – det er ikke i bestefatterns ånd i det hele tatt.

– Kanskje ikke…

– Det er typisk sekstiåtter­snylteri, Harald, og det veit du!

Innfløttarplagen

Roy Jacobsen bor store deler av året på fiske­bruket mora vokste opp på. Han flytta dit samtidig som den grønne bølgen velta inn over landet.

– Jeg fortalte det ikke til noen, men Roy Jacobsen skulle bli forfatter. Noen år på vinterfiske ga meg nok penger til å skrive på sommeren, sier Jacobsen.

Men det var nok av idealistiske sjølbergere som flytta nordover.

Du må ikke glemme at ideologi er fantasi. Du redder ikke verden ved å flytte på bygda.

—   Roy Jacobsen, forfatter

– De skreiv seg inn i en tradisjon helgelending­ene kaller innfløttarplagen. En morsom, sosiologisk konstruksjon som rommer leger, prester, lærere og andre som kommer sørfra for å forklare folk hva de skal mene og stemme.

Jacobsen mener at ideen om moderne sjølberging er og blir virkelighetsfjern.

– I dag som på 70-tallet, er drømmen om sjølberging en blanding av sentimentalitet, nostalgi og ideologi, og du må ikke glemme at ideologi er fantasi. Du redder ikke verden ved å flytte på bygda.

Halleluja

Også kristenfolket lå på knærne i potetåkeren på 70-tallet. Den såkalte jesusvekkelsen oppsto som en spontan, indre motreaksjon til hippiebevegelsen.

«Jesusfreaksa», som de ble kalt, omfavnet to i utgangspunktet uforsonlige størrelser: Hippienes svevende frihetsideal og en ganske konservativ kristendom, ifølge Peter Svalheim, som har skrevet boka Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet.

Tidlig i boka beskriver han hvordan Lewi Petrus, en av pinsebevegelsens grunnleggere i Sverige, lar seg fascinere av disse evangeliserende, hårete­ hippi­ene under et besøk i California i 1971. Til svenske­ Dagen, avisa han selv bygde opp, sa han:

– Vi ser nå den mektigste åndssvekkelsen i ­historien.

Men ved tiårets slutt var det ikke mer vekkelse. Engasjementet fisla ut, akkurat som med den mer sekulært og seksuelt orienterte ekvivalenten. Men først skulle jesusbarna flytte i kollektiv, ta av seg sokkene, drive diakonalt arbeid og dyrke jorda.

– Vi hadde en skokk griser, men de stakk raskt til skogs, flirer Hans Erik Schei, en gammel kristenrocker som var del av Jesusbevegelsen.

Han, kona og barna bodde noen år i ­kollektivet Fredens bolig i Lommedalen på midten av 70-tallet. Der hadde de verken strøm eller vann, og målet var sjølberging ut fra en nytesta­mentlig fattigdomstanke. Da ­Johannes døperen satt i fengsel, grublet han på om det virkelig kunne stemme at denne Jesus Kristus var Guds sønn. Da svarte Kristus (Mat 11.5):

«Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve ­hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.»

– Vi var inspirert av samtidas gryende miljøengasjement, og vi ville gjerne være selvforsynte. Men det å drive jorda var vel så mye en del av det diakonale arbeidet. På 70-tallet var det nok av rusavhengige, men det fantes få rehabiliteringstilbud. De fikk bo hos oss og jobbe i åkeren.

Det gikk med bevegelsen som med grisene. Om ikke slaktebilen kom, tok tiåret slutt og lufta gikk ut av ballongen.

– Etter at grisene hadde gjort villsvin av seg, skremte de ved en anledning vettet av en turgåer. Han kom løpende i panikk med flokken hakk i hæl. Da dagen­ kom og slaktebilen rulla inn på tunet, tok det to timer å samle flokken. Slakteren kalte det dyre­plaging, men det er bare tull.

Det finnes ikke den gris som har levd lykkeligere enn de vi holdt på Fredens bolig.

—   Hans Erik Schei, var del av Jesusbevegelsen

Schei ler høyt. «Hæ! Hæ!»

– Det finnes ikke den gris som har levd lykkeligere enn de vi holdt på Fredens bolig.

Men alvoret lurer under overflata.

– Vi reiste til Sør-Amerika da vi forlot kollektivet.­ Vi vendte tilbake et par år inn på 80-tallet, og jeg ble deprimert av endringene som ventet oss. Jappetida var i full gang, og forbrukskjør hadde overtatt for langt hår og potetdyrking.

Sjølbergerens tidsklemme

– Hvordan kan dere leve oppi her? Seriously? spør Noah Rozeboom retorisk.

– Mange reagerer sånn når jeg forteller at jeg holder til på Brekketo. Men det er her jeg bor, jeg kan ikke forestille meg å bo et annet sted.

I det lille drivhuset dyrker de chili, tomater og avokado. Bak huset er det potetåker og kjøkkenhage. Frida og Samuel løper med bare føtter og uten bekymring blant ullgris og høns. Men det er nok å ta tak i. Jorda driver ikke seg selv.

En åker skal flyttes. Beddene skal lukes. Hønse­møkka samles. Julia Skaara Wik mener at den ­moderne sjølbergerens største utfordring er døgnets antall ­timer.

– Gårdsdrifta går bedre for hvert år, men jeg har for lite tid. Det er alltid et eller annet som skjer når jeg egentlig skulle vært i åkeren.

Sild og poteter

Blant de store,­ kollektive utflytterprosjekta på syttitallet, er kanskje det best kjente den lurvete gjengen som holdt til på Karlsøya i Troms. Nåværende fylkestingsleder for Miljøpartiet i Sør-Trøndelag og livslang anarkist, Jan Bojer Vindheim, bygde opp kollektivbruket Vindheim sammen med sin daværende kjæreste – fra 1972 og framover. Det holdt i seks år.

– Skal du drive sjølberging på 60 grader nord, må du akseptere at livet begrenser seg til sild og poteter, slik det alltid har gjort, sier Vindheim.

Skal du drive sjølberging på 60 grader nord, må du akseptere at livet begrenser seg til sild og poteter

—   Jan Bojer Vindheim, Miljøpartiet i Sør-Trøndelag

I ettertid ser han både naivisme og idealisme i prosjektet.

– Vi ville skape oss et livsgrunnlag der ute på øya, bli uavhengig av storsamfunnet. Men det er selvfølgelig umulig. Kaffe og tobakk og diverse andre planter vi tar for gitt lar seg ikke lokke opp av jorda der ute.

Dessuten er det vanskelig å greie seg uten disse irriterende pengene. Derfor endte Vindheim opp som en slags hippiepensjonat, i tillegg spedde de på inntektene ved å drive trykkeri og forlag.

– Jeg har besøkt mange slike kollektiver rundt om i Europa. De har det til felles at mange tok i mot turister. Folk betalte for å bo noen dager, uker, måneder – for å leve ut litt av hippiedrømmen.

Seriemonogami

I likhet med jesusvekkelsen døde flesteparten av disse kollektive forsøkene ut ved overgangen til 1980-tallet. Så medførte også sekstiåtteridealet om fri sex en og annen komplikasjon.

– Jeg har innsett at vi fra naturens side er en pardannende art. Fri sex og en kollektiv boform er en dårlig kombinasjon, da får man heller satse på seriemonogami.

For Vindheims del var det samlivsbrudd som satt en stopper for karlsøyutopien. Men han var også i ferd med å komme på bedre tanker. Masseflytting til forblåste øyer redder ikke kloden.

– Over 60 prosent av oss lever i byer. Skal vi få til en endring må det skje der folk bor.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje