Den troende kroppen

Drude von der Fehr var bevisstløs og døden nær da hun så sin egen kropp på vei inn i en flammende krematorieovn. Da hun våknet kom spørsmålet: Kan kroppen tro?

Reportasje

For å finne fram til Drude von der Fehrs sommerhus på Jæløya i Moss, følger vi en 14-punkters veibeskrivelse hun har sendt oss mens vi kjører. Punkt for punkt beveger vi oss nedover lista, mens veiene blir smalere og dårligere og til slutt ligner mer på dyretråkk med hjulspor. Da vi kommer til de siste fem punktene på veibeskrivelsen, står det med store, fete bokstaver: «HERFRA GJELDER DET Å HA TUNGEN RETT I MUNNEN:»

Nær døden

Denne advarselen kunne også vært rettet mot den som vil bli kjent med von der Fehrs forskning, i krysningen mellom biologi, tegnlære, teologi og estetikk. Men å ha tunga rett i munnen ble også et konkret problem for litteraturforskeren da hun fikk hjernehinnebetennelse i 2002.

– Jeg snakket uklart og var redd for om hodet fungerte. Jeg var tross alt så nær ved å dø, sier hun, og viser tommelen og pekefingeren nesten klemt sammen.

På Ullevål sykehus svevde hun mellom liv og død.

– Men det interessante var at da jeg våknet, husket jeg hva jeg hadde opplevd mens jeg var bevisstløs. Jeg visste at jeg lå i en seng og ikke kunne røre meg. Legene og sykepleierne stod rundt meg som skygger. Jeg trodde denne flokken skulle skyve meg over terskelen og inn i et annet rom, hvor en stor krematorieovn lyste rødt av flammer. I ettertid har jeg tenkt at kroppen trodde den ville dø, for jeg kjente hvordan muskulaturen kjempet imot. Og det syntes jeg var utrolig spennende: Hvordan kunne kroppen vite det?

---

Drude von der Fehr

  • Professor emerita i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.
  • Født i 1945. Bor i Oslo. Gift, to barn og to barnebarn.
  • Har en tverrfaglig tilnærming til forskningen, og har samarbeidet med biologer, filosofer, kunstnere og teologer.
  • Seneste utgivelser: Den ­levende kroppen: Mot en ny forståelse av menneske og natur (2016), Tro på litteratur (2013, med Elisabeth Løvlie) og Når kroppen tenker (2008).

---

Hun beskriver dette som en «skjellsettende ­erfaring av estetikk» – det flotte, røde flammehavet, samtidig som hun merket kroppens reaksjon. Dette ble avgjørende for hva hun ville undersøke i årene framover: Kan kroppen tro?

– Jeg tror på at kroppen kan registrere ting og reagere på en umiddelbar måte, som kommer før beskrivelsen og språket. At det er en umiddelbarhet 
i erfaringen som er viktig.

Bærbar høyttaler

Om du tror at von der Fehrs trosbegrep er det samme som i den kristne trosbekjennelsen – eller i noen annen religion, for den saks skyld – må du tro om igjen.

– Jeg definerer tro som en kroppsbasert følelse av visshet, og denne vissheten oppstår på et lavt bevissthetsnivå, i fornemmelsen, forklarer hun.

Det er med andre ord en trosdefinisjon som handler om hvordan kroppen på et førbevisst nivå «tror», ikke på noe, som en Gud, men heller som en kroppslig tilstand. Disse tankene bygger på hennes studier av den amerikanske pragmatikeren Charles Peirce (1839–1914) – «den eneste 
store amerikanske filosofen», ifølge von der Fehr – og hans etterfølger William James.

– James sier at tro er en følelse av visshet, at du føler en absolutt sikkerhet. Og en absolutt sikkerhet er for James en forutsetning for alt liv. Ingen organismer kan leve uten at det ligger en tro i bunn.

Også her gjelder det å holde tunga rett i munn. Flere ganger under samtalen stopper professoren opp og sier: «Du skulle kanskje stille noen spørsmål?», eller: «Jeg snakker jo som en foss, men dette er kjempeinteressant!» Forskeren drives videre av egne resonnementer, og skaper ofte følelsen av at tampen brenner.

– Jeg blir lett rastløs hvis ­vitenskapen står stille, og ønsker 
å være med på prosjekter som ­utvikler seg. Forskning er å ­befinne seg der hvor de virkelig ­
interessante spørsmålene ­befinner seg – og det vil forandre ­
seg hele tiden.

Det var derfor hun beveget seg fra semiotikken – læren om tegn og kommunikasjon – til biosemiotikken, som er læren om hvordan alle biologiske systemer kan tolkes som tegn.

Etter sykdomsperioden, med 
opphold både på Ullevål, ­Diakonhjemmet, Cato Zahl og Sunnås, kom hun etter to år tilbake til forskningen igjen.

– Universitetet er fantastisk på å tilrettelegge i slike situasjoner. Siden jeg ikke snakket rent da jeg kom tilbake, kjøpte de en høyttaler til meg. Problemet var bare at den var blytung – så da betalte de en student for å bære rundt på høyttaleren! Men det ble en plagsom dobbeltlyd i den, så studentene sa ganske snart: Vær så snill å slå den av! Da fikk det ­heller bære, uten høyttaler.

Fremdeles kan man merke spor etter sykdommen. 
Noen ord kan bli delvis slukt, som når hun presenterer sommerstedet på Jæløya for oss som sitt «Paris» – før hun rettet det til paradis.

– Jeg har en skade i lillehjernen som man fortsatt kan se på hjernescanning: Et stort, hvitt hull, som betyr at cellene er døde. Men lillehjernen har en fantastisk evne til å mobilisere cellene rundt, så gjennom en lang prosess med snakketrening har de tatt over disse funksjonene.

Kultur er natur

Det er det skarpe skillet mellom natur- og kulturvitenskapene den pensjonerte professoren vil til livs. Hun sikter mot «en ny forståelse av menneske og natur». På paradistomta på Jæløya kan man fort tenke at naturen og det kultiverte er klart adskilt: Hytta, som ble bygget av foreldrene etter krigen og siden utvidet, er på en ryddet tomt med toppfotballklippet gressplen, omringet av trær og med utsikt ned mot sjøen. Nede i vannkanten står mannen Johan og spyler svabergene aktivt med en hageslange, for å gjøre dem mindre glatte til barn og barnebarn kommer på besøk. Men med von der Fehrs optikk er det ikke slik at naturen begynner der hvor kulturen slutter, og omvendt.

– Jeg har lenge vært anti-dualistisk. Det vil si at jeg ikke tror natur og kultur er helt adskilte fenomener. Det sitter veldig langt inne hos kulturforskere, fordi de ikke vil ha noe med natur og biologi å gjøre.

Jeg tror på at kroppen kan registrere ting og reagere på en umiddelbar måte, som kommer før beskrivelsen og språket.

—   Drude von der Fehr

I boka Når kroppen tenker (2008), skriver hun at «det er pinlig og uheldig at humanistiske vitenskaper, som pretenderer å studere mennesket, kan så lite om hva man i dag vet om mennesket». Hun opprettet Nettverk for estetikk, teologi og natur­vitenskap ved Universitetet i Oslo for noen år siden. Dette resulterte i antologien Den levende kroppen i fjor. I en tid hvor tverrfaglighet kan bli et uforpliktende honnørord, framstår dette som et genuint 
tverrfaglig prosjekt, med bidrag fra biologer, ­litteraturvitere, musikere, filosofer, teatervitere, biosemiotikere – og tre teologer.

– Tanken med å invitere teologene ligger selvsagt i nøkkelordet: tro. For eksempel skriver Jorunn Økland om Paulus, og hvordan de den gang ikke skilte mellom natur og kultur, sjel og kropp, som vi gjør i dag. Hun leser Paulus ut fra en holistisk menneskeforståelse.

von der Fehr sier hun tidligere pleide å kalle seg ateist. Oppveksten med to legeforeldre på ­­
St. Hanshaugen i Oslo ga henne en sterk tillit til naturvitenskapen. Men da hun skrev boka Tro på litteraturen med Elisabeth Løvlie i 2013, kom hun fram til at hun ikke lenger ville være så skrå­sikker: «Jeg ser at det å erklære seg for ateist også er en form for tro». I boka skriver hun at hun mener teologien stiller eksistensielle spørsmål som vår kultur trenger, «for å få det tankefulle forholdet til våre liv som gjør at vi kan leve med oss selv».

– Det jeg kom fram til, er at hvis man skal ha kunnskap om noe, må man fundamentalt tvile. Tvilen er veien til kunnskap, men tvilen er ikke nødvendig for livet. Troen er nødvendig for at vi skal overleve.

Fosses tro

Interessen for kropp og biologi har ikke fratatt von der Fehr troen på litteraturen. Tvert imot undersøker hun hvilken rolle litteraturen kan spille i kampen for å bryte ned skillet mellom det som gjerne omtales som «de to kulturer» – humaniora og naturvitenskapen. Hun er likevel bekymret for om mye av dagens litteratur er i ferd med å gjøre seg selv uvesentlig.

– Virkeligheten er i veldig stor grad biologisk, og ikke bare den bitte lille greia man holder på med innenfor kulturfagene. Da blir litteraturen veldig begrenset og lite interessant – man tenker ikke litteraturen i en fullstendig holistisk kontekst.

– Hva legger du i det?

– Vi er naturvesener som lever i naturen, og ­litteraturen er uttrykk for vår erfaring. Og en stor del av den verden vi lever i hver eneste dag, ­beskrives ikke i litteraturen.

En hun har jobbet mye med de seneste årene, er Jon Fosse. Hun mener han har en interessant tilnærming til tro.

– I annen del av Melancholia 
beskrives dødsøyeblikket til gamle Oline. Hun sitter på en utedo og ser på et bilde broren har malt, samtidig som hun ser et knippe med fisker, altså et Kristus-symbol på veggen. Alt dette gjør hun mens hun sitter og bæsjer! Denne scenen forener kultur, religiøsitet og materialitet 
i ett øyeblikk – jeg syns det er helt genialt.

Tvilen er veien til kunnskap, men tvilen er ikke nødvendig for livet. Troen er nødvendig for at vi skal overleve.

—   Drude von der Fehr

– Fosse regnes vel som en ­religiøs mystiker, mens du nærmer deg troen på en helt annen måte?

– Det snakkes mye om at Fosse er en mystiker, men hva mener man med det? Da må man faktisk undersøke tekstene hans, og se: På hvilken måte er tekstene religiøse? Mitt svar er at de er det på forskjellige måter.

von der Fehr har derfor skrevet om hvordan Fosse i forskjellige skuespill og romaner undersøker forskjellige oppfatninger av hva tro og tvil er.

– Han har en tydelig søken etter et eller annet ­religiøst ståsted, men det er udogmatisk. I ­Skuggar greier han å skape et kontemplativt rom ved bruk av gjentakelser, for å prøve å sirkle inn hva det ­menneskelige er. I Melancholia ser du at han ikke tror på den offisielle kirken. Han prøver ut hva det er han selv tror på.

Nå er Jon Fosse som kjent blitt erklært katolikk. Han har også sagt at han er ferdig med å skrive dramatikk.

– Da jeg leste at han hadde funnet et religiøst ståsted, tenkte jeg at han ikke lenger kom til å være interessant som dramatiker. Så jeg ble ikke overrasket da han sa at han var ferdig med å skrive dramatikk etter dette. Tvilen ligger svært nær det dramatiske som sjanger, derfor er en etablert tro og en etablert dogmatikk neppe et godt utgangspunkt for dramatikk.

von der Fehr er ikke ferdig, selv om hun er ­pensjonert. Lidenskapen driver henne mot nye prosjekter. Nå jobber hun med en bok kalt Teater 
som betyr noe, i samarbeid med teatervitere og dramaturger.

Hun mener teatret kan bli en ­viktigere samfunnsaktør enn det er i dag, og vil skrive om publikums erfaring i møte med teateret ut fra en ny type kognitiv teori.

– Jeg følger et seminar på Blindern, ledet av Karin Kukkonen om dette ganske nye teoriområdet. Det er vanskelig stoff, men jeg tror at jeg kan bruke noe av det. Heldigvis er jeg ennå ikke blitt for gammel i hodet til å lære mer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje