– Han er god som gull, sier sokneprest Åsta Ledaal.

Utenfor døra til Trefoldighetskirken i Arendal står et stort smil. Det kommer fra Fredrik Stien. I døra står sognepresten og menighetspedagog Liv Benedikte Damsgård Tomter og smiler tilbake.

Med en voksen dame på hver side går Fredrik inn i det store kirkerommet. I august skal Fredrik konfirmeres i den store, rødbrune mursteinskirken som er et landemerke i Arendal sentrum. Nå er det tid for litt forberedelse.

Fredrik har Downs syndrom. Kirken har skreddersydd et eget trosopplæringsopplegg til gutten.

Vi blir minnet på at han ikke er en vanlig 15-åring

—   Eline Stien, mor

Dåp. I dag starter den i trappa framme i kirken. Damsgård trekker fram en magisk fortellerhanske og spør hvilken farge den har. Fredrik vet at den er blå, fargen til vannet som sognepresten tømmer i døpefonten.

– Her var det vann da du ble døpt, sier Damsgård Tomter.

– Og du var liten, sier Ledaal.

Fredrik må smile.

Menighetspedagogen vrenger fortellerhansken igjen og får fram fargen gul, lysets farge. Fredrik får et dåpslys som han tenner fra alterlysene. Hjemme skal det settes på pianoet.

Igjen vrenges hansken og et bilde av en hånd kommer fram. Dåpen er som om Gud kom ned med sin hånd, forteller Liv Benedikte Damsgård Tomter. Og dermed blir det en high five-klaps med sognepresten. Det får fram igjen smilet hos Fredrik.

---

Fredrik Stien

• er 15 år, fra Arendal.
• Eline og Frank Stien er mor og far. Fredrik (22) og Katrine (17) er eldre søsken.
• Skal konfirmeres i Trefoldighetskirken i Arendal 19. august.
• Åsta Ledaal er sokneprest i kirken, og Liv Benedikte Damsgård Tomter er menighetspedagog.

---

Tommel opp. I kirkebenken følger mor Eline med. Det er første konfirmasjonsforberedelsen hun er med på.

– Hei, mamma, roper Fredrik og gir henne tommel opp.

Han har ikke mye språk, men mor forstår det meste. Hun gir tommel tilbake, fornøyd med at gutten hennes skal få være konfirmant. Hun trodde først at de som foreldre hadde to valg: Enten droppe hele konfirmasjonen, eller la sønnen være sammen med de andre kirkekonfirmantene.

Det siste var uaktuelt. Fredrik går på spesialskole og har ikke kontakt med andre ungdommer på sin egen alder.

Så de droppet tanken om konfirmasjon.

Ekstra sårt ble det da Eline Stien så at de andre konfirmantene skulle bli presentert på en gudstjeneste. «Der skulle Fredrik vært», tenkte hun.

– Hele tiden møter vi på milepæler han skulle deltatt på. Noen av dem er såre. Vi blir minnet på at han ikke er en vanlig 15-åring. Han kan ikke bekrefte noe dåpsløfte, og Gud trenger vel ikke bekrefte noe dåpsløfte til Fredrik. Det ser jeg at han gjør hver dag. Gjennom alle de gode menneskene Fredrik møter hver dag tror jeg Gud viser at Fredrik er i Herrens hender. Gutten kan ikke ta et bevisst trosvalg, og han går ikke inn i «de voksnes rekker», sier Eline Stien.

Prestens tilbud. En dag møtte Frank og Eline Stien sognepresten på butikken, og hun inviterte på kveldsmat for å ta en prat. «Dette er ikke noe problem», sa Åsta Ledaal. I fjor ble et søskenpar med utfordringer konfirmert, fortalte hun. Det var den sterkeste konfirmasjonen hun hadde opplevd.

- Presten var på tilbudssida. Plutselig kjente jeg at «selvfølgelig skal han konfirmeres». Det ble riktig. Nå blir det fest, sier Eline Stien.

– Hvorfor er konfirmasjon viktig?

– Det er tradisjon. Dessuten er søsknene konfirmert, og jeg tror jeg ville kjent på dårlig samvittighet om Fredrik ikke hadde blitt det. Vi valgte at han skulle døpes, og nå valgte vi at han skal konfirmeres for å videreføre dåpsløftet.

Gjennom alle de gode menneskene Fredrik møter hver dag tror jeg Gud viser at Fredrik er i Herrens hender

—   Eline Stien, mor

Kjoleprøving. Fredrik ble døpt med kjole, og nå skal han ha på seg ny «kjole». Konfirmasjonskappa blir tredd over hodet, og sognepresten går for å ta på sin egen kjole. Fredrik setter seg på alterringen mens sognepresten forklarer nattverden: Saft og kjeks er kroppen til Jesus.

– Nå vi får i oss Jesus-mat, sier presten.

Fredrik holder i oblaten. Han har smakt det før, men liker den ikke. Det er ikke noe problem. Nattverden er ikke for Guds skyld, men vår skyld, forklarer Åsta Ledaal.

Så er det å øve på å bære det store prosesjonskorset. Fredrik vet hvor det står. Opp midtgangen med sokneprest og trosopplærer på slep, vingler han noe, for korset er stort. I konfirmasjonsgudstjenesten skal han også knele ved alterringen.

– Da ber vi «ta vare på Fredrik, verdens fineste solstråle». Da er du konfirmert, og da er det lov å si «jippi». Det blir en drabelig fest, sier Ledaal.

Når Fredrik hører «fest», må han ta en ny high five med presten.

Et fint sted. På et kvarter går de to kirkeansatte gjennom dåp, nattverd og konfirmasjon. Setningene er enkle. Alt er konkret. Ingen dødpunkter. Fredrik følger konsentrert med.

Å være i kirken skal være fint for Fredrik. Det har vært hovedmålet for menighetspedagog Liv Benedikte Damsgård Tomter i konfirmasjonsundervisningen. Rundt påske så de på bilder som var utstilt i kirken, bilder som viser Jesu tolv stasjoner på vei til Golgata. De har lekt gjemsel og utforsket det store kirkerommet. En gang fikk han trykke på knappen til kirkeklokkene. Da hørte alle i Arendal at Fredrik var i kirken.

– Vi har fått lov til å bli kjent med Fredrik. Det har vært det største for meg, sier menighetspedagogen.

– Det han får med seg er det han ser og gjør. Her i kirken skal han få være seg selv, sier Åsta Ledaal.

Håper Fredrik får oppgaver

Når Fredrik blir større håper Elise Stien at sønnen kan få en rolle i kirken og bli en del av menigheten.

Fredrik Stien liker å være på en vanlig gudstjeneste, ifølge moren. Da sitter han stille mellom foreldrene, hører på sangen og musikken. Liturgien som er kjent er noe trygt.

Elise Stien håper også at sønnen kan få oppgaver i kirken.

– Om ikke annet enn at han kan samle inn salmebøker, tenne lys eller være korsbærer. Det må vi kanskje følge opp etter konfirmasjonen, slik at han blir en del av menigheten. Får han bidra, kjenner han seg verdifull og viktig. Han elsker å få oppgaver, og dessuten er det viktig at han blir synlig, sier Eline Stien.

Fullverdig liv. – Hvorfor skal han være synlig?

– Resten av verden trenger å se at det går an å leve gode, fullverdige liv med Downs. Det er ikke sikkert at det er filosofistipendiater som skal definere hva som er gode liv, sier Stien.

Hun refererer til intervjuet i Minerva der filosofistipendiat Aksen Braanen Sterri i starten av april påsto at de med Downs syndrom aldri vil kunne leve fullverdige liv.

Fredrik får sin egen gudstjeneste lørdag ettermiddag 19. august der alle gjestene er invitert, og han er den eneste konfirmanten. Sokneprest Aasta Ledaal forsikrer at han skal få en fullverdig konfirmasjonsgudstjeneste som er like «feiende flott» som den de andre konfirmantene får oppleve. Organist, musiker, sangsolist, menighetspedagog og prest medvirker.

– Kirken bør absolutt støtte opp om menneskeverdet og ta imot Fredrik og andre med utfordringer. Og det opplever jeg at den gjør, sier Eline Stien.

Jesus var opptatt av enkelpersoner. Vi trenger ikke lage et show rundt Fredrik

—   Åsta Ledaal, sogneprest

Forsiktig. Når Trefoldighetskirken i Arendal lager et eget konfirmasjonsopplegg, innser Åsta Ledaal at det er et innlegg i debatten om mennesker med Downs kan ha et fullverdig liv.

– Jo, det er det. Når vi har holdt gudstjenester som overgrep, har jeg gått til lokalavisa for å få oppmerksomhet om temaet. Folk har da sagt «er det så ille?» Vi kunne nok også reist oss i debatten om menneskeverdet til de som har Downs syndrom. Vi er altfor forsiktige og tier mange ganger stille, sier Åsta Ledaal.

– Ville det ikke da være fint om flere ble invitert og fikk oppleve Fredriks konfirmasjonsgudstjeneste?

– Vi må samtidig respektere Fredrik for den han er. Jesus var dessuten opptatt av enkelpersoner, og noen ganger sa han at de ikke skulle fortelle det til hele verden. Vi trenger ikke lage et show rundt Fredrik, sier Ledaal.

Berikelse. – Mennesker med utviklingshemming er fullverdige kirkemedlemmer og en berikelse for enhver menighet. Vi skal ikke glemme at vi like gjerne blir inkludert i deres liv, som motsatt. Det er den flotte opplevelsen som mange erfarer, sier Leif Johannes Netland.

Han er inkluderingsrådgiver i Stavanger bispedømme.

Kirken kan bli flinkere i å gi slike som Fredrik oppgaver i kirken, mener han. Det bør være oppgaver som er viktige for å få noe gjennomført, for eksempel i gudstjenesten, mener Netland.

– De kan få oppgaver som andre frivillige, enten det er å være kirkevert eller å dele ut nattverd. Å ha en meningsfull tjeneste er kjempeviktig for dem, sier rådgiveren.

Selv om kirken har mange tilrettelagte tiltak, som egne klubber for mennesker med utviklingshemming, er han opptatt av at det vanlige fellesskapet skal være en god plass å delta i for utviklingshemmede.

Vi har fått lov til å bli kjent med Fredrik. Det har vært det største for meg

—   Liv Benedikte Damsgård Tomter, menighetspedagog

Videreutdanning. Den norske kirke arbeider for å øke inkluderingen i menighetene. Første januar startet den nye, ettårige utdanningen «Funksjonshemming og kirken» i regi av VID (Misjonshøgskolen og Diakonhjemmet) etter initiativ fra Bispemøtet. Dette er en videreutdanning for kirkelige medarbeidere.

«Den norske kirke er forpliktet til å gi barn og unge like muligheter for deltakelse i trosopplæring og konfirmasjonsundervisning», heter det i heftet «Trosopplæring og konfirmasjon med like muligheter for alle» fra 2013.

– Hvor langt skal kirken strekke seg for å lage en individuell trosopplæring, Åsta Ledaal?

– Så langt det er nødvendig for å møte de menneskene som trenger et møte med Jesus. Vi er i hans tjeneste