Stemmen fra Aleppo

Hvis hun har kommet seg ut av Aleppo, sitter Elizabeth Hoff julaften på en kirkebenk i en katolsk kirke i Damaskus. Som i alle kirker over hele verden blir juleevangeliet lest, der vi hører at englene synger om «fred på jorden, blant mennesker Gud har glede i».

Det er ikke langt fra Betlehemsmarken til Damaskus. Men det er langt fra den stille natten for over 2.000 år siden til knatringen fra maskingeværer og den svarte røyken fra bombene som syrerne rundt henne lever med i dag.

– Det er jo ikke sånn at vi har blitt forespeilet gjennom Bibelen at alt skal være fryd og gammen, sier Hoff og trekker jakka tettere rundt seg.

Ikke plass til kristne

Vi sitter inne på en restaurant i Oslo, men overgangen fra varmen i Midtøsten til en kald, norsk novemberdag er stor. Lederen for Verdens helseorganisasjons arbeid i Syria er på et kort besøk i hjemlandet for å besøke familie og puste ut. Hver tredje måned prøver hun å ta en pause fra det krigsherjede landet som hun har bodd og arbeidet i siden 2012.

Ennå vet hun ikke at hun de neste ukene kommer til å rapportere daglig i norske medier fra Aleppo, byen som regnes som den hardest rammede i borgerkrigen. Elizabeth Hoff er veteranen i ruinene. Ingen hjelpearbeidere har vært lenger i Syria enn henne.

– Vi står overfor tøffe tider. Når vi nå går inn i julehøytiden, blir jeg slått av den kristenforfølgelsen som skjer i Syria, Tyrkia, Irak og flere andre steder, sier hun.

LES OGSÅ: Sharin Khankan er Nordens første kvinnelige imam

Hoff forteller om en reise i fjellene ved kysten helt nord i Syria. Der så hun en kirke i landsbyen Kessab som var nedbrent. På døra sto det skrevet at det ikke er plass til kristne i området.

– Det minner meg om det som står i Bibelen, at dette kommer vi til å se mye av. Det har aldri tatt bort troa mi, heller styrket den.

– Du tenker at det er et ledd i de siste tider?

– Jeg er veldig forsiktig med å bruke sånne ord, for jeg tror ikke mitt eller vårt tidsperspektiv er det samme som Guds tidsperspektiv. Hvis man sier at det er de siste tider, så handler det fort om det er så eller så mange år til. Det vet jeg ikke. Men jeg tror at det vi ser er en del av det, ja.

LES OGSÅ: Menighet fikk gave fra muslim

Brå start

Det startet for litt over fire år siden. Den norske generalløytnanten Robert Mood og hans militære FN-styrke UNSMIS var på vei ut. Den norske jordmora Elizabeth Hoff og hennes humanitære hjelpere var på vei inn.

Rett før hun skulle gå på flyet, ble svogeren til president Assad drept. Da flyet som skulle ta henne til Damaskus ankom Kairo, strømmet det hundrevis av syrere ut. Hoff var det eneste mennesket som gikk ombord.

– Den flyturen var jeg ikke veldig høy i hatten. Jeg husker jeg tenkte at «dette blir en brå start», sier hun dystert, men lyser raskt opp når kelneren kommer med et smørbrød med reker. Det minner henne om barndommen.

– Det er veldig god mat i Syria, men det er noe eget med maten man har vokst opp med, sier hun.

LES OGSÅ: Deeyah Khan drapstrues av islamister og høyrekstreme

Stor farsfigur

Faren var en sunnmørsk forretningsmann som drev med trelast, salt til bruk i fiskeindustrien og tanker til oljeindustrien. Når han kom hjem til Kolvikbakken i Ålesund etter å ha vært på forretningsreiser, kunne han ha med kimonoer fra Japan, dukker fra Peru eller leker fra Thailand. Han viste barna verdenskartet slik at de kunne se hvor han hadde vært og hva det het der.

Når han var borte, ba den hjemmeværende mora aftenbønn med de fire barna, som ble født i løpet av fem år. Elizabeth Hoff var eldst.

– Du var sjefen?

– Ja, et par av dem vil nok si det. Det har kanskje preget meg, for jeg har lett tatt lederansvar.

Ingen av foreldrene var aktive i en menighet, men barna ble sendt på søndagsskole i kirka. Hoff fikk et nært forhold til damene som lærte henne om Gud, Jesus og Bibelen hver søndag.

– Hvordan så du for deg Gud da du var barn?

– Jeg hadde jo en snill og god far, da. Så Gud ble en enda større farsfigur, tror jeg. Med en overbeskyttende kraft som gjorde at jeg alltid følte meg tatt vare på.

LES OGSÅ: Båtflyktningene ringer Mussie Zerai når de holder på å drukne

Den barmhjertige samaritan var ledestjernen i det sunnmørske hjemmet. Barna lærte at de skulle være takknemlige for det de hadde fått, hjelpe andre og dele godene. Frelsesarmeen ble stadig trukket fram som et verdig formål å støtte. Alt dette dannet grunnlaget for en barnetro som Hoff sier hun aldri har forlatt.

– Hva går det ut på?

– Det går på at jeg aldri går og legger meg før jeg har bedt aftenbønnene mine. Hele livet mitt er preget av kjærligheten fra Gud som jeg har fått i rikelig monn og har ønsket å dele videre.

Skuffede israelsvenner

I sjuende klasse fikk hun det hun kaller «en bevisst tro», og ble en del av KFUK-KFUMs speiderarbeid og Ynglingen-miljøet.

– Du ble ikke herlig frelst en kveld?

– Nei, det har aldri vært sånn. Jeg er nok mye mer høykirkelig, det er viktig å få fram, og har gått regelmessig på gudstjenester i alle år. Nå kan jeg jo alt av ritualer og salmer, og det er betryggende. Jeg føler meg hjemme og har alltid hatt en dragning til kirken, sier hun.

– Hadde du aldri noe ungdomsopprør?

– Jeg tror ikke det. Foreldrene mine var ganske liberale, så jeg var kanskje mer konservativ enn dem. Jeg har aldri gjort de helt store sprellene.

Hoff ville ha et yrke hun kunne reise ut i verden med. Farens fortellinger hadde satt dype spor. Hun valgte å bli jordmor og var 29 år da hun reiste ut som hjelpearbeider for første gang. Gjennom Jordmorbladet hadde hun kommet i kontakt med Palestinakomiteen og begynte å jobbe for dem i Kairo. Det falt ikke i god jord blant venner på bedehusene i Ålesund. De stoppet henne på gata når hun var hjemme og sa at hun burde tenke seg godt om.

– De hadde ikke sympati med palestinerne og syntes jeg konfronterte israelssynet deres for mye. Jeg tenkte «dem om det». Jeg har aldri fordømt noen aktører, jeg ser mer på handlingene. Det preget meg allerede den gangen.

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.

---

---

Jeg har bedt om fred i Syria i fem år uten å få noe svar

—   Elizabeth Hoff

Rosiner og valnøtter

Siden har hun jobbet og bodd i blant annet Somalia, Myanmar, Afghanistan, Egypt, Kenya, Zimbabwe og Armenia. Kontoret hun nå leder i Damaskus har hun bygget opp fra sju til nærmere hundre ansatte.

– Troen på Jesus er drivkraften i arbeidet mitt. Vi som kommer fra Norge er så privilegerte av gavene Gud har gitt oss. Da er det fint å få gitt litt igjen til andre.

– Føler du at du står i gjeld til Gud?

– Nei, det høres negativt ut. Jeg ser heller gleden ved å gi, for når du gir, får du dobbelt igjen.

– Gjør du?

– Ja, jeg har tusenvis av eksempler på det.

Hoff begynner å fortelle om en åtte år gammel gutt hun møtte i Afghanistan. Han hadde gått på ei mine, og beinet måtte amputeres. Hver dag i et helt år kjørte Hoff Røde Kors-bilen hjem til den fattige familien for å legge på nye bandasjer på såret.

– Til slutt klarte jeg å få ham til en SOS barneby, og da kom mora med en sånn stor... pakke... med...

Øynene hennes blir mer og mer blanke. Til slutt renner det over og tårene strømmer fritt nedover kinnene mens Hoff snakker videre med en stadig tynnere stemme.

– ...rosiner og... valnøtter. Og de hadde ingenting å spise selv.

Hun griper en serviett og tørker bort tårene.

– Beklager, altså. Sånne ting sitter veldig sterkt. Den maten var sikkert alt hun hadde samlet som de skulle ha å spise gjennom vinteren. Men det går ikke an å ikke ta i mot. Og det har ikke skjedd meg én gang. Det er nesten hver gang – en utrolig sjenerøsitet blant de fattige som jeg ikke kan forklare. Det lille jeg bidrar med er så uendelig lite i forhold til det de gjør for meg, sier hun.

LES OGSÅ: Gunleik Seierstad – mannen som misliker «Min tro»

Ber for Syria

Hoff har ett problem med troen hun hører til. Det er dette med å gå ut og gjøre alle til disipler.

– Min beste venninne er en aktivt praktiserende muslim som var leder for Palestinsk Røde Halvmåne. Skal jeg gå rundt og tro at hun må bytte til min religion? Nei, det kan jeg ikke forholde meg til. Derfor har jeg valgt å legge disse tingene til side. For min egen del tror jeg det er viktig å ha et aktivt kristenliv for det neste livet. Men at det skal definere noe for andre, klarer jeg ikke å forholde meg til.

– Tviler du aldri på en god Gud når du møter all lidelsen i jobben din?

– Det er noe jeg legger i Guds hender. Det er ikke mitt ansvar, det er over min kontroll. Det rokker ikke ved troen min, men jeg stiller meg selvfølgelig helt uforstående til all den lidelsen som skjer.

Når Hoff blir spurt om hun har noen trosritualer, svarer hun at er begeistret for Per Lønnings tekster. Dem leser hun regelmessig. Dessuten ber hun – noen ganger i løpet av dagen, men alltid før hun skal legge seg.

– Ber du for Syria?

– Ja, både for folket og enkeltindivider jeg treffer. I det arbeidet jeg står i nå, legger jeg alt fram for Gud i bønn. På den måten legger jeg også ansvaret over på ham, og kan tro at noe overordnet vil skje.

– Har du fått bønnesvar?

– Jeg har bedt om fred i Syria i fem år uten å få noe svar. Men det betyr ikke...

Hun tenker seg om.

– Hvis jeg ikke hadde opplevd at det skjedde noe når jeg ber, hadde jeg kanskje ikke bedt så mye som jeg gjør. Det kan jo alltids avskrives som tilfeldigheter. Det gjør ikke jeg.

LES OGSÅ: Rettsmedisiner Torleiv Rognum – Utøya utfordret troen hans

Salmer i skolen

– Noen snakker om å oppleve, eller føle, Gud. Har du gjort det?

– Jeg lærte meg tidlig at det har ikke noe med følelsene mine å gjøre. Altså, lidelse reagerer jeg følelsesmessig sterkt på, og jeg er glad for at jeg gråter lett. Men jeg er ikke et følelsesmenneske når det gjelder troa mi. Det er en så integrert del av meg selv at det ikke er noe jeg setter spørsmålstegn ved. Sånn har det vært siden jeg gjorde meg opp en mening i sjuende klasse.

Hoff sier hun er takknemlig for alt hun har lært om kristendommen på skolen og i kirka.

– I dag kan elevene så lite om det. Vi lærte alle salmeversene på skolen.

– Mener du det burde vært mer salmevers i skolen i dag?

– Hvis jeg hadde fått bestemme, hadde det vært salmesang og Fadervår. Når elevene har så lite kunnskap om det, er de berøvet fra å forstå veldig mye av vår kulturarv. Alle maleriene, all litteraturen... uten kunnskap om den kristne kulturarven forstår du ikke dette.

LES OGSÅ: Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.

Kurven med takk

Hun hadde aldri et bilde av en beskyttende engel over senga som barn. Nå har hun en Madonna med Jesusbarnet over senga på hotellrommet i Damaskus. Fra vinduet ser hun ofte svart røyk fra forstedene etter bomber.

– Jeg vet jo at jeg lever i en fin linje mellom liv og død i jobben min. Da er det trygt å ha ei barnetro å lene seg på.

– Gjør troen på Gud deg bedre beskyttet i dette livet?

– Nei, det tror jeg ikke. Men jeg tror man er bedre rustet.

For to år siden var hun i Douma, et opposisjonskontrollert område nordøst for Damaskus. Hoff hadde akkurat levert medisiner og annet utstyr da varelageret ble bombet. Hun sto få meter unna da det smalt – og kom uskadet fra det.

– Jeg har tenkt mange ganger at man får tid til å omvende seg i siste øyeblikk, men det tror jeg ikke lenger på. Gudstroen må du ha med deg hele tiden. Når det smeller er du nesten ikke bevisst, du tenker bare på å komme deg vekk derfra.

LES OGSÅ: Komiker Rune Andersen skulle ønske at faren hadde sagt «unnskyld»

– Takker du Gud for at du lever etterpå?

– Ja, jeg takker Gud hele tiden. Det er kanskje noe av det som sitter sterkest igjen fra søndagsskolen. Vi fikk høre om to kurver som ble heist ned til jorden. En av dem tok med seg bønner opp til Gud, den andre tok med seg takk. Den første var så full at den nesten tippet over. Takkekurven var ganske tom. For meg har det vært bevisst at jeg takker mer enn jeg ber.

– Du jobber hardt for å fylle opp den andre kurven?

– Haha, ja, det er rart hvordan sånne ting sitter i en lenge etterpå.

Lyst sinn

Hoff skulle egentlig gitt seg til nyttår. Over fire år i en krigssone tar på. Men hun ser det er bruk for henne. Planen er nå å være der til våren.

58-åringen er blitt en morsskikkelse for nykommerne. Mange oppsøker henne for å få råd. Ikke bare fordi hun har vært i Syria lengst, men også fordi hun er eldre enn de fleste som er ute.

Før Hoff dro ut, fikk hun høre at det kom til å være vanskelig å være kvinne og lede FN-operasjonen. Det har hun ikke merket.

– Jeg tror kanskje jeg er litt rar, sier hun og ler.

– For jeg tror ikke livet er noe lettere for deg som mann enn meg som kvinne. Vi var to gutter og to jenter i familien, og jeg har aldri opplevd å bli forskjellsbehandlet. Og når jeg ser hvordan kvinner har det i Midtøsten, kan jeg ikke annet enn å takke for at jeg er norsk.

LES OGSÅ: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

Jobber på julaften

Før hun gir seg, skal hun gjennomføre en av sine «tusen ideer», som hun sier. Det handler om å få fram medisiner til beleirede områder, få syke mennesker ut av Aleppo og bygge nytt sykehus i Homs, byen der de fredlige demonstrasjonene i 2011 etter hvert utviklet seg til borgerkrig.

– Noe sier meg at du har et lyst sinn?

– Ja, det er jeg velsignet med. Jeg ser alltid mulighetene. Kollegene på kontoret skjønner ikke at jeg klarer det. Det er nok arven fra min mor og far. Der handlet det alltid om å få det gjort, få det unna, sier hun.

– Hva gjør du når du har fri?

– Det samme som når jeg jobber. Jeg har jo aldri fri, jeg arbeider hver dag – også på julaften. Du kan ikke lede noe i Syria uten å jobbe hele tiden. Det blir en del av livsstilen.