Erfaringens fall

William Christiansen drar på seg hanskene. Den 17 år gamle lærlingen gjør seg klar til et inngrep i det åpne panseret foran ham, veiledet av ­sjefen Arild Jensen, som ikke er redd for å bli møkkete på henda.

– Eneste gang han ikke bruker hansker er når han går på do, sier Arild og flirer rått av lærlingen.

Selv bruker han dem aldri – «vi gamlekara bruker ikke hansker» – og han har mekket siden han var 12.

– For å få ut det spjeldet her, må du ha ut toppdekslet med dyser, og dysene er skrudd nedi her, og dem skal opp. Det ser ut som en klarinett, og da må du få alle klaffene opp, ikke sant?

Nye tider

Oppsal Bilservice & Oslo Bilelektriske ligger ikke på Oppsal, som man skulle tro, men på Ensjø. På folkemunne blir bydelen fortsatt kalt «Bilbyen» av mange, selv om mye av den gamle bilindustrien er i ferd med å presses ut av området på grunn av massiv boligbygging.

– I august ryker fire verksteder som har vært her i mange år, sier Arild.

Han startet verkstedet «med to skiftenøkler og en garasje» på Oppsal i 1987. Da jobbet han 16 ­timer i døgnet, sju dager i uka. I år fyller han 60, men selv om han har operert rygg og begge armer og har «et batteri i magan», mangler det ikke på ­arbeidslyst. Sommerferie blir det ikke i år heller, han nøyer seg med en måned i Asia hvert fjerde år. Nå driver­ han verkstedet med sju ansatte sammen med daglig ­leder Halvor Karlsen. De har leiekontrakt til 2060, og ingen planer om å flytte på seg.

– Jeg ender opp med rullatoren først, og så kommer Halvor etter. Da kan vi mimre om gamle dager, sier Arild til kompanjongen og flirer.

Falt i kurs

Det var en grunn til at vi havnet her ute på Ensjø, og den grunnen var ganske enkel: Spør du en amatørmekaniker hvordan det er å fikse bilen sin i dag, sammenlignet med 20 år tilbake, vil du ­antakelig høre at bilen har blitt så komplisert at man knapt kan gjøre noe på egenhånd. Alt man har lært seg om bil med årene, blir verdiløst – og erstattet av en enkel feilsøking med en datamaskin. Er ikke bil-
bransjen et godt bilde på hvordan teknologien forandrer seg så hurtig at erfaringene blir verdiløse?

– På mange måter kan det se ut som at erfaring ikke står så høyt i kurs i samtiden. Man kan spørre­ om det er noe med vår omgang med teknologi i dagliglivet som gjør erfaring mindre verdsatt i våre dager, sier Anne Granberg, filosof ved Universitetet i Bergen.

Tanken om at livserfaringen har tapt autoritet, er ikke ny. I 1933 var den jødiske filosofen Walter Benjamin inne på det samme, i essayet «Erfaring og armod»: «Hvem ville i det hele tatt forsøke å sette ungdommen på plass ved å henvise til sin erfaring? Nei, såpass er klart: Erfaringen har falt i kurs, og det i en generasjon som i årene­ 1914–1918 gjorde seg en av de mest uhyrlige erfaringene i verdenshistorien.» For Benjamin var det særlig første verdenskrigs grusomheter som gjorde gamle erfaringer utilstrekkelige. Noe av det som skilte denne krigen fra tidligere kriger, var den ­intense teknologiske ­utviklingen, nærmest fra år til år.

Ting og tenger. Siden da har teknologiens eskalerende ­utvikling bare fortsatt. Vi ler hovmodig når vi tenker på hvilke­ duppe­ditter vi forelsket oss i for bare fem år siden. Digitale verktøy spiller en stadig større rolle i hverdagen og arbeidslivet, og i denne situasjonen kan man spørre seg om livs­erfaringen er særlig etterspurt, når evnen til å orientere seg kjapt på teknologifronten virker viktigere.

Er det noe med vår omgang med teknologi i dagliglivet som gjør erfaring mindre verdsatt i våre dager?

—   Anne Granberg, filosof

Anne Granberg er mest opptatt av hvilken rolle teknologien spiller sosialt, og hvilke muligheter vi har til å benytte oss av teknologien. Hun trekker fram den tysk-amerikanske filosofen Albert Borgmanns teknologikritikk. Han skiller mellom «devices» og «fokale ting».

– Et device er teknologi som leverer en opplevelse eller et produkt til oss uten at vi trenger noen spesielle ferdigheter for å bruke den, og hvor selve maskineriet er skjult og uforståelig for ikke-eksperter.

Eksempler på dette er lettvinte og brukervennlige teknologier som TV, PC, mikrobølgeovn eller smarttelefon.

– Når vi forholder oss til en device, engasjerer vi oss ikke i en praktisk kontekst – vi trykker bare på knapper og den leverer et produkt.

Erfaringene med devicen blir da høyst overflatisk. Den funker, men vi forstår ikke hvorfor – særlig ikke når den slutter å virke. I kontrast til dette setter Borgmann «fokale ting», som utgjør et sentrum i en praksis. Dette skaper menneskelig ­engasjement som krever at vi tilegner oss ferdig-
heter for å kunne håndtere dem på en best ­mulig måte.

– Det mest åpenbare eksemplet er kanskje å spille et instrument, men også å lage mat – eller for den saks skyld å mekke gamle biler. Å opp­arbeide seg en slik ferdighet krever oppmerksomhet, tid, flid og innsats og involverer tradisjoner og standarder, sier Granberg.

Da blir motoren og bilen en fokal ting som forener de som har interesse for mekkingen.

– Man møtes for å diskutere motorer, vise egne løsninger, og har standarder for hva det vil si å ha greie på dem. Og jo mer man kan gjøre selv og jo mer håndlag man har, jo mer anerkjent blir man på sitt felt. Kort sagt: En device leverer et produkt for individuelt konsum, mens en fokal ting inngår i en sosial praksis, hevder filosofen.

Ute en vinternatt før

I verkstedhallen på Oppsal Bilservice er det passende nok Nirvanas «Smells Like Teen Spirit» som står på anlegget mens lær­lingene og de andre jobber på fire biler samtidig, under Halvor Karlsen og Arild Jensens stolte oppsyn. William Christiansen bruker en skrutrekker for å dytte på plass en fjær til håndbrekket bak bremseskivene på hjulet – slik det har vært gjort «siden tidenes morgen» ifølge en kollega av ham. Samtidig plugges en Nissan X-Trail til noe som ­ligner på en ekstremt dyr og atomsikker Ipad. På 1-2-3 har maskinen stilt diagnose uten at panseret er åpnet.

– Denne lille dingsen kosta 70.000. De seneste ti åra har vi hatt en voldsom utvikling, særlig når det gjelder data, bekrefter daglig leder Halvor Karlsen.

– Vi er nødt til å henge med på teknologien, for bilene utvikler seg hurtig.

Når teknologien endrer seg hurtig, blir det vanskeligere for de eldre å henge med i arbeidslivet. Eller gjør det egentlig det?

– Eldre er ikke noe mindre omstillingsdyktige enn yngre – det er en myte, sier Kari Østerud, direktør ved Senter for seniorpolitikk.

– Man snakker om digitali­seringsbølgen, men dette er den andre bølgen, og vi som er seniorer i dag har vært med på bølge 1.
Jeg tror vi klarer neste bølge også.
 Østerud snakker om «erfaringskompetanse». Hun innrømmer at begrepet kan bli litt luftig, og prøver derfor å konkretisere hva det innebærer.

– Du får ikke erfaringskompetanse ved å feire mange burs­dager, sier Østerud.

Hun viser til et forskermiljø ved Max Planck-instituttet i München, som målte produktiviteten blant de ­ansatte i en Mercedes Benz-fabrikk. De oppdaget­ at produktiviteten faktisk økte litt med årene.

– Det ser ut til at erfaringen ruster deg til å unngå de store tabbene. Jeg tenker med skrekk på da jeg selv var 35 år – da kunne jeg med fordel ha vært mer interessert i å lære av eldre kolleger.

Holdninger

Også klinisk psykolog Linn Heidi­ Lunde ønsker å ryste litt i mytene om eldres ­arbeidsevner. I boka Myter om aldring, som kom ut tidligere i år, gjorde hun en kritisk gjennomgang av påstandene om aldring som forfall og skrøpelighet, at de eldre har svekket kognitiv kapasitet, at de er mindre kreative og at de mangler omstillingsevne.

– Seniorpolitisk barometer spør årlig arbeids­givere om deres holdninger til eldre. De er stort sett positive, men undersøkelsen viser også at de ikke tror eldre er like flinke på å sette seg inn i ny teknologi. Samtidig ser vi at arbeidsgiverne verd­setter de eldre som allerede er der. De er bare mer skeptiske til å ansette nye!

Eldre er ikke noe mindre omstillingsdyktige enn yngre – det er en myte

—   Kari Østerud, direktør ved Senter for seniorpolitikk.

Lunde mener spørsmålet om livserfaringens verdi er sammensatt. I hennes egen profesjon, psykologien, viser undersøkelser at brukerne er like fornøyde med unge som erfarne psykologer. Samtidig mener hun selv at hun har blitt en bedre psykolog med årene.

– Hva er egentlig fordelen med livserfaring da?

– Om du intervjuer eldre om hvordan de opplever alderdommen, vil de fleste si at de er blitt tryggere – de har vært ute en vinternatt før. Man vet at ting går over og tør kanskje mer. Livserfaring gjør deg tryggere både i jobb og andre sammenhenger.

Mesterlære

Arild Jensen har vært ute en vinter­natt før. Han jobber også på Oppsal Bilservice.

– Du kan ringe meg når som helst, 24 timer i døgnet, sier han og strekker ut et visittkort.

Han står sammen med lærlingen William Christiansen foran et åpent panser. De prøver å alltid ha lærlinger, både fordi det er nyttig for verkstedet, men også fordi de unge er bransjens framtid.

– De som ikke er med og skrur fra begynnelsen av, lærer ingenting, sier Arild, før han demonstrerer ett nytt apparat, som høres ut som en ubehagelig tannlegetime.

– Detta bruker dem ikke på merkeverksteda! Woom woom woom, sier Arild lydhermende.

William har vært her i sju måneder. For det meste følger han en mekaniker og lærer gjennom praktisk erfaring. Iblant får han gjøre oppgaver selv, som rensing av kupé og aircondition-service. Gjennom lærlingperioden blir det mer og mer ansvar.

I pedagogikken kalles dette mesterlære. Førstelektor Rolf K. Baltzersen skriver i boka Praksisveilederen i skolen (2012) om denne læreformen, som har vært normgivende særlig i yrkesfaglige utdanninger. Lærlingen følger mesteren på arbeidet og blir korrigert når han gjør feil. Tradisjonen strekker seg tilbake til de europeiske håndverkslaugene fra 1100–tallet, og baserer seg på et asymmetrisk utgangspunkt: Mesteren sitter på erfaring som skal overføres til lærlingen.

I den pedagogiske forskningen har mange kritisert mesterlæren for å være en form for «papegøyelære», skriver Baltzersen. Det går ut over lærlingens mulighet til å utvikle seg på egne premisser. Særlig har angrepene kommet fra den såkalte reformpedagogikken som vokste fram på 1900-tallet. Den var sterkt kritisk til tradisjonelle autoritære former for avlæring.

Autoritetskritikk

Den pensjonerte pedagogen Per Bjørn Foros utga i 2012 debattboka Angsten for oppdragelsen med filosof Arne Johan Vetlesen. Her tok de til orde for et klarere formynderansvar i både pedagogikken og familielivet.

– Noe av reformpedagogikkens popularitet kan knyttes til det anti-autoritære 68-opprøret i Vesten,­ sier Foros.

Han synes opprøret var betimelig, men mener det er viktig å skille mellom den politiske sosialkritikken, og det mer liberale, frihetlige prosjektet­ man gjerne knytter til hippie-bevegelsen, som ­ledet mot en frihetskult hvor individet skulle dyrke seg selv. Dette er hva den avdøde polske sosio­logen Zygmunt Bauman omtalte som «den flytende moderniteten».

---

Pedagogikk

• Mesterlære. Læringsform som bygger på sosial praksis. Strekker seg tilbake til de ­europeiske håndverkslaugene på 1100-tallet.
• Reformpedagogikk. Ulike pedagogiske bevegelser på 1900-tallet som deler en ­kritikk av den tradisjonelle skolens mål og metoder. ­Rommer en sterk tro på barnets utviklingsevner og kreativitet.
• Prefigurativ kultur. Tanke om at den yngre generasjon vet mer enn den eldre om den verden de lever i. Tanken ble formulert av den verdens­kjente sosialantropologen Margaret Mead på begynnelsen av 1970-tallet.
• Kilder: snl.no, Margaret Mead: Broen over generasjonskløften, Rolf K. Baltzersen

---

– Nå snakker man om omstilling, kreativitet og gründerskap som bærende ideer. Til og med ­begreper som «de-skilling», altså avlæring, trekkes fram som idealer. Kom ikke her med dine ­erfaringer, som er til hinder for omstillingen!

I den liberale siden av 68-opprøret, fantes det også en generell mistenkeliggjøring av autoritet overhodet, mener Foros, og viser til det sosiologiske verket Le nouvel esprit du capitalisme – Kapitalismens nye ånd – av de franske sosiologene Luc Boltanski og Ève Chiapello (1999). Her argumenterer de for hvordan den kulturfrigjorte siden av 68-opprøret banet vei for økt individualisme og nyliberalisme.

Også Merete Thomassen, førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet, peker på historiske grunner for at erfaringens autoritet kan ha blitt endret. Hun mener vi må gå langt tilbake, omtrent 500 år, til begynnelsen av det moderne prosjektet og sekulariseringen.

– Filosofen Charles Taylor skriver om hvordan vi har gått fra lojalitet til store, ytre autoriteter, som kongen, kirken og Gud, til å være lojale mot vårt eget selv. Han setter dette i sammenheng med sekulariseringen, sier Thomassen.

– Sekularisering er ikke nødvendigvis det samme som ikke å tro på Gud, men å anse sitt eget indre selv som en større autoritet enn de ytre. Da får vi det Taylor kaller «autentisitetens etikk».

Thomassen mener dette også preger mye av dagens nyåndelighet og selvhjelpskultur.

– Det er min erfaring som hele tiden blir den gyldige. I ytterste konsekvens vil man kunne hevde at hvis det føles riktig å være utro, skal jeg være det fordi jeg da er tro mot meg selv, sier teologen.

Erfaring som sådan vurderes derfor ikke lavere i dag enn tidligere, mener Thomassen. Men hvilke typer erfaring som gis autoritet har forandret seg mye.

Nå snakker man om omstilling, kreativitet og gründerskap som bærende ideer.

—   Per Bjørn Foros, pensjonert pedagog

Erfaringen man vinner gjennom et langt liv, tror jeg er på retur. En 17-årings livserfaring sidestilles med erfaringen til en 83-åring – kanskje blir til og med den unge lyttet mer til. Erfaringen blir innoverskuende og selvrefererende: «Jeg føler det er riktig at ...» og så videre.

Hun mener det er mye bra i denne autoritetskritikken, fordi erfaringen ofte har blitt brukt som et slags «drop dead»-argument: Sånn er det – dét vet vi, for vi har erfaringen.

– Men her må man ha to tanker i hodet samtidig. Jeg vil skille mellom opprøret mot forgubbingen, som er viktig, og det individuelle prosjektet, forestillingen om selvets autoritet, som jeg mener leder gale veier.

Mester Youtube

William på Oppsal Bilservice tilhører generasjonen som er vokst opp med en laptop på fanget.

– Data greier jeg fint. Vi ser på og sletter feil­oder, ser på service-innstillinger. Jeg er vant til å bruke data, sier William.

Noe av det han liker med jobben, er å prøve seg på forskjellige oppgaver hele tida.

– Jeg tenker at en bil er en bil?

– Vi tar inn alle merker. Står du med kun én biltype hele livet har du ikke peiling på andre, sier Arild.

Han mener det er fullt mulig å få kunnskap om alle biltyper, selv for et mindre verksted som hans eget.

– Vi har AutoData, og vi kan gå på Youtube og titte.
 – Youtube?

– Vi får reparasjonstips og lærer hvordan du skal ta ut ting. Og så kan du ta utskrift på rekkefølgen og ta ut ting – fra A til Å.

– Føler du ikke at autoriteten din blir svekka av det?

– Det er mest de yngre som liker å bruke Youtube iblant, for de forstår ikke alltid hva jeg sier, hehe. Det er som med leger, du blir aldri ferdig utlært, det er alltid noe nytt og nye modeller kommer hvert år.

På bilverkstedet denne formiddagen ser det ­likevel ut til at de gamle ennå er eldst. Flere ganger i løpet av besøket, kommer de unge til Halvor og Arild for å spørre om råd. Selv om feilsøkingen er elektronisk, er fortolkningen av svarene fortsatt avhengige av kompetansen man vinner gjennom erfaring.

I pedagogikken snakkes det om «prefigurativ sosialisering», som går ut på at det er de unge som må lære de eldre, og ikke omvendt. I frivillighetssektoren finnes det en rekke tilbud om datahjelp for eldre. Mange av de frivillige er unge.

– Vi er nå første generasjon hvor den eldre har noe å lære av den yngre, sier den pensjonerte ­besteforeldreforskeren Oddbjørn Evenshaug.

– Men i en sånn situasjon, hvor alt er under hurtig endring, kan man kanskje si at behovet for noe stabilt, som ligger i livsvisdommen og erfaringen, blir enda viktigere. Du skal jo også takle denne nye kunnskapen. Selv om du kan være rasende god på å bruke en Iphone, så har kanskje en med mer livserfaring noen synspunkter på hvilken verdi denne teknologien har.

Evenshaug er opptatt av at besteforeldre har andre ting å snakke med barnebarn om.

– Det går på noe dypere enn teknologisk kunnskap. Da blir utfordringen for oss eldre å ha en åpenhet for det nye, selv om du ikke takler det så godt. For mangler du kunnskap, kan du likevel være klok. Hvis jeg doserer min livserfaring til barnebarna mine – «sånn gjorde vi det før» – blir det feil. Ikke bare faktisk feil, fordi tidene har forandret seg, men også en holdningsfeil: Du skal ikke fortelle de unge hvordan de skal leve livene sine, men du kan fortelle dem hvordan du har levd ditt. På den måten kan de kanskje dra nytte av ­erfaringene dine.

Vi er nå første generasjon hvor den eldre har noe å lære av den yngre

—   Oddbjørn Evenshaug, pensjonerte besteforeldreforsker